moral??

Jeg er målløs.
Jeg setter fra meg veska rett utenfor døra og går inn på rommet og henter hornet, en operasjon som tar under ett minutt,
og i løpet av dette minuttet putter noen sine stygge fingre i min lommebok,
tar ut 100 euro,
og vet sannsynligvis godt hvem jeg er.

Og sånn kan noen gå rundt med god samvittighet på skolen, kanskje se meg i øynene og vite at jeg har stjålet 100 euro fra deg.

---Kveldspoesi---

Eine leichte echte Winterscheeflocke und nicht so ein trüber Matsch.
So bist du.
Leicht und schön, aber auch ruhig und nachdenklich.

etter pausen

Da var det nytt år og igjen tilbake til øving, diet, kaffelering, synsing og mening, Tyskland og venner. Det må bare dokumenteres; det ble kalkun til nyttårsaften.
At det skal være så mye styr for å få spist en stakkars fugl er jo noe for seg selv- det er vel derfor det er festmat. Etter å ha tint opp ned i en bøtte med kaldt vann, ble den stappet full av superstuffing (handy womans altså!) og satt i gassovnen. Så ble den vannet og passet på mens alkohol ble konsumert, og da den var ferdig glemte vi alle at vi var blå, for det var bare skikkelig, ordentlig godt.
Godt nytt år! (Selv velger jeg tydeligvis å gå inn i det nye året med et ramaskrik i fjeset!)

Han beklaget seg for dem da vi møttes igjen.
Og jeg beklagde meg for meg til henne.
Mest av alt ville jeg at hun andre skulle beklaget seg til meg.
Overraskende var det uansett at han beklaget seg for dem. Men det gjorde han før hun kom. Hadde de snakket om dem sammen? Godt var det å beklage seg til henne, for hun hadde jo sitt syn på saken. Jeg følte meg bedre, men det hadde selvfølgelig vært best å kunne ta seg sammen med en gang. Ikke måtte rydde opp på stien og beklage seg etterpå, over den allerede trådde veien. Og vi, de der, hadde jo ryddet opp litt allerede også blir det kaos på andre stier som måtte ryddes opp i. Men det spørs om det blir mer beklagelse for henne. At man bruker opp beklagelsen også kan den andre beklage neste gang. Forresten, det gjør ikke noe å beklage seg. Selvhøytideligheten trenger egentlig ikke henge så høyt, det er bare litt godt å vente når man tror man venter på noe godt. Men det var også før de der kom, og da ble det enda fler skulle man liksom beklaget til de også da?
Men det var jo utrolig fint av han å beklage seg for dem.

arbeidsliv

13
Prosentandel tyske arbeidstagere som er engasjert i jobben sin, 20 prosent oppgir å være "aktivt" uengasjert.

Fra Morgenbladet, 4.des

Det skal flyte
Og når det flyter til et mønster er det bare å hoppe av
For i virvelstrømmen blir man bare dratt i én retning
Man kommer seg ikke bort.
Flyt videre
Et annet sted

Kultursjokk nr.576

Pfortneren er borte i en halvtime uten at noen vet hvor hun er. Systemet er sånn at musikkstudentene er avhengig av portneren for å få nøkkel til rommene, også rommene vi oppbevarer instrumentene på, og har man noe man skal rekke kan det faktisk hende at portneren ikke er der for deg.

Det syns jeg er diva.

Så kommer fagotisten inn i rommet, vi har sittet og ventet klare i ti minutter, med lærer, og han sier ikke sorry en gang, for han hadde planlagt det sånn at han skulle rekke alt på minuttet- hovedinstrumentundervisning frem til punkt klokka seks, så rett på kvintettprøve.

Det syns jeg er diva.

I butikken er de ikke lært opp til at de skal være der for kundene, hyggelige og vennlige, på matbutikken opplever jeg ikke alltid et hei engang. På stamkneipen viser servitøren alltid hvor utrolig slitsomt det er, når vi kommer hele gjengen og skal drikke og spise, i stedet for å prise seg lykkelig over at vi i det hele tatt kommer dit og får stedet til å gå rundt.

Det syns jeg er skikkelig diva.

For det koster ikke å være hyggelig, å være medmenneskelig og glemme seg selv et lite sekund. For en divakultur, å være full av seg selv og litt til.

Dum som jeg er....
tenker jeg- hm, rart at jeg ikke har noen muskler i venstre skulder, når jeg fysisk holder opp hornet i over 140 minutter hver dag?
Så titter jeg i speilet.
Der ser jeg at både skulder én og skulder to løfter seg sammen med innpust, men istedet for å gå ned igjen, blir hengene mens jeg truter i hornet.
At jeg holder et over fire kilos instrument med skuldre og rygg og bekken og det som verre er, er ikke bare å omstille på et knips. For når jeg tappert forsøkte å holde hornet bare med armene, endret det forutsetning for hvordan det føltes å ha munnstykket på leppene, luften kommende inn, luften kommende ut, måten å produsere tonene på. Og ikke minst- så utrolig slitsomt det var for armene!
Men veien er riktig, det er bare én måte å få til en forandring på- forandre. Så nå er det ut og løp og strekk og bøy og tøy og bare å slutte å pingle avgårde!
...Av og til skulle jeg ønske jeg var litt mindre nysgjerrig..

Det kleber seg til kroppen
Det er trangt og snart må jeg snappe etter luften
Det kværner
Det vil ingen ende ta og jeg finner ingen løsning

Det må bli å gi opp selvfølgelig

Men det tar tid før likegyldigheten kommer
Den må helt komme av seg selv

Om det litt surrealistiske i løpet av en dag

På vei til skolen går jeg av og til bak en innfødt som har evnen til å ta plass på hele fortauet med bare seg selv. Jeg kommer meg vanskelig forbi, og går i kø, og skal man se lyst på livet kan det jo betraktes som medlidenhet med bilene som også køer avgårde.
Da kommer noe helt surrealistisk igjen, for ved portneren hentes nøkkelen med levende smiley. Det er sant, for at døra skal låses opp etter å ha puttet nøkkelen inn må smilyen smile, så kan man vri om nøkkelen, og smilyen går tilbake til normaltilstand igjen. Som er strekmunn selvfølgelig.
Jeg møter kanskje Inger i gangen etter en formiddagsøkt, og kanskje kommer hun med en kommentar om at hun har 36 ting å gjøre igjen i løpet av dagen.
Midt imellom må man kanskje lufte seg litt, men samvittigheten gnager fort. Når skoledørene er åpne må man bare holde seg i området rundt skolen. Blandt de sykt rosa teppene og trakteriene som skjer i trappeoppgangen.
Og sånn går nå dagan, og sånn er det bare her, og på kvelden kommer vennene og vi spiser gresskar. Ikke et sånn som ser ut som et gresskar da, for de er visst ikke spiselige.