Fotos

preludium

2012-01-26T14:10:00.003+01:00

Etter 14 dagers jobbing uten en dag pause, der 7 av kveldene var en forestilling/premiere/kammermusikkonsert, nyter jeg den siste fridagen min, den siste av fire på rappen. Jeg har klart å restituere meg og heldigvis gleder jeg meg til å spille med de andre igjen.
For det ble litt kjedelig å øve.
Og jeg som hadde gledet meg sånn til å øve igjen! Sånn er det, uforutsigbare følelser.
Og nå går det tilbake til hvite dager med
BÆM, forestilling. Uten å øve med orkesteret først, skal jeg være en hornrobot som lirer av meg småsoloer her og der, og ikke er det nok med å ha kommet gjennom begynnelsen på Don Calos, som begynner med en hel side bare horn, da begynner jo transposisjonene i samma-det-jeg-bare-transponerer-tonarter. Og sånn er det da, plutselig har jeg en lang tone helt alene. Helt alene. Og jeg håper jeg husket å fylle opp med luft for da hender det jeg blir spontant nervøs.

Det er mulig å tøye grensene. Jeg føler det er en stor del av den jobben jeg har nå.
Det beste er å spille stykker jeg har spilt før, da bare ligger de i kroppen på en ubeskrivelig måte- jeg bare vet hva som kommer. Og jeg skulle ønske jeg kunne kommet dit ved å studere partilurer og øve på nota mi, men det er nærmest umulig. Ingenting er som å gå den gamle ruta.

Så takk fine fridager, nå smeller det tilbake til hverdagen med klampen i bånn.

2012-01-15T21:05:00.005+01:00

Köln begynner å føles hjemme, og særlig etter en liten tur i nabolaget. Det er ganske annerledes enn Berlin, mer søtt enn kult, og man finner ikke en kul piece på hvert gatehjørne lenger. Men, Köln har noe, noe som føles veldig bra, og her er et lite utsnitt av karnevalsbyen...

Barneopera

2011-12-08T21:18:00.002+01:00

Det er skikkelig gøy å spille for barn, de blir så lett begeistra og helt revet med. Og- det er gøy å spille i et stykke som er så bra! Vi spiller altså en opera av Dvorak som er helt omskrevet, for for barn må det jo ende bra. Operaen er kortet ned med to timer, og varer for barna i skolen i Krefeld bare én time. Etter den gyldne snitt i en forestilling for barn, blir de med og danser "Hoftanz" og helt til slutt må de rope høyt for å forhindre at prinsen gifter seg med heksa. Bare sjekk ut bildene, det er så utrolig fine kulisser! Vi sitter i vannet og spiller som blåsekvintett, noe som gjør det utfordrene og spennende hver gang. Yeah!

Jul i stua

2011-12-01T00:30:00.001+01:00

Joa, her er julestjerna, av kleshenger. Hadde vært fint med en ordentlig kanskje.

Søndagstanker

2011-11-27T21:37:00.003+01:00

Noe av det fineste er å ha besøk. I kveld var det svigers og Han var skikkelig heldig med kållasagnen. Så de ville ikke gå, og det gjør litt lykkelig. Da tenker jeg at vi har det fint her! Og det har vi jo, i vår hule. Fine Köln.

Og der fikk jeg et glass wisky!

Mitt inspirasjonshjørne

2011-11-20T22:21:00.001+01:00

Italia

2011-11-02T21:37:00.002+01:00

Med sånn italiensk måte å spise på ble vi jo bare større og større. Men det var fint å ha ferie og gå i trange gater og drikke cappuccino på hjørnet. Og spise. Og traske. Og snakke. Og drikke øl og vin og bli fin.
Apulien, nederste delen av Italia, ble besøkt med tog og bil og fornøyde øyne. Det er jo bare så bra å ha ferie!

Cölle!

2011-10-16T22:41:00.001+02:00

Schiny dom i Køln

nytt og bra

2011-10-10T21:23:00.002+02:00

Det er ny leilighet, og vi bruker lang tid på å komme i orden.
En tålmodighetsprøve- som vi består.
Og livet smiler.
Orkesteret er det beste, og enda bedre er å bo med fine. Som av og til henter på togstasjonen. Og da drikker vi øl.

Høst!

2011-09-30T19:50:00.002+02:00

Det er høst, og vi har endelig internett hjemme. Så da blir det bloggings igjen:)

NIPPES

2011-08-04T16:41:00.001+02:00

Ny leilighet blir til. Det er gøy å flytte, og her er gulvet i stua slepet før vi la på lakk. Det blir fint å være ferdig også!

Nyfinninger!

2011-07-18T18:43:00.002+02:00

Og jeg har funnet ÅÅ og ÆÆ og ØØØ! Jippi. Tysk Mac er ikke så tysk lenger!

Ny dag i studio!

2011-07-18T18:39:00.002+02:00

Dette blir rett og slett en veldig bra Demo fra Ensemble Schwerpunkt!

fortid og fremtid

2011-07-16T22:52:00.003+02:00

Det er som ä leke en lek.
Det kan jeg skikkelig godt. Og jeg kan skikkelig forestille meg hvordan det kan se ut.

Og der stär vi, pä kjökkenet. Han hadde visst en annen idé og vil ikke ha plate foran vinduet. Det vil jeg. Og vi skal altsä flytte sammen. Og det er ikke rart i det hele tatt. Det er som ä leke.

Men denne gangen handler det ikke om Lucky og Truls, det er liksom pä ekte. Sänn som det ogsä var den gangen, med Barbiehestene.

Älesund!

2011-07-11T00:21:00.000+02:00

Siste toner i Hannover

2011-07-06T17:30:00.005+02:00

Klar for Diplomkonsert!
Fint ä ikke spille i svart for en gangs skyld.

Sommer!

2011-06-29T22:57:00.000+02:00

Schön

2011-06-15T19:50:00.000+02:00

Mer fra Baden-Baden

2011-06-10T13:03:00.000+02:00

Fin skog

Blikk ut fra kantina i Festspielhaus Baden-Baden. Salatbaren er veldig billig for tiden, og jeg har i det siste puttet bönnespirer pä all maten jeg har spist- jeg tenkte at det er i hvert fall sikkert og det smaker jo sä godt.

Her ligger det en lapp fra dirigenten, som lä der för generalpröven pä torsdag. Han hadde gjort seg flid og skrevet personlig lapp til alle instrumentgruppene!

Baden-Baden

Sänn ser det ut

2011-06-06T18:33:00.001+02:00

I Grava

Luksusbyen

Baden-Baden

2011-06-04T19:38:00.001+02:00

Vi er i Baden-Baden, og skal spille "Salome" pä värfestspillene i byen. Det et fantastisk ensemble, og en eventyrby!

2011-05-24T09:37:00.000+02:00

Det lille imellom

2011-02-09T19:01:00.005+01:00

Det er ikke så lett å fortelle om hva som er så annerledes her eller der. Men av og til forteller de små detaljene mer enn ord. På nota så jeg plutselig at det stod "Rundfunk im Amerikanischen sektor Berlin", og det er altså det trykket som er i venstre hjørne.
På lappen jeg fylte ut til Detsche Bahn, et gavekort etter et 3timers forsinka tog, var det en boks med "Herr/Frau". Får man forskjellig gave i posten da eller?
Og det siste bildet er fra Århus, et fantastisk hus, et fantastisk sted å studere musikk!

Fint ensemble:)

2011-01-19T18:03:00.000+01:00

www.ensembleschwerpunkt.com

Magisk sol

2010-12-25T15:20:00.004+01:00

Magisk sollys på bygdøy og frostrøyk på fjorden. Fint!

2010-12-14T11:29:00.000+01:00

Hvordan man merker at man jobber i et radioorkester

2010-12-07T22:35:00.002+01:00

-Fem minutter før konsert forteller høytaleren i Stimmzimmer at konserten begynner 5 min senere, for det blir direktesendt på radio, og før konserten er det nyheter og været. (Javel! Oj! Da er det fler som hører på enn bare publikum i Phil!)

-Den neste uka er det en ny dirigent og nytt program, og første prøve er det allerede cdopptak. Vi gjør ikke en gjennomspilling engang. (Oj! Nå MÅ jeg telle riktig.)

2010-12-06T15:52:00.000+01:00

Øve in the "Phil"

2010-11-27T17:05:00.002+01:00

Var Stefan Dohr her? Og Sarah Willis?
Tenk om de går forbi!
-og jeg skødder!

Perfect, But..

2010-11-23T19:48:00.003+01:00

Det er fantastisk å jobbe i Berlin denne uka. Programmet er Stravinsky "Sacre", og dirigenten er Tugan Sokhiev.

We play trough.
(Musikerne spiller gjennom, og på ett sted faller det helt fra hverandre, fordi horna spiller triolene for fort)
Horns, here I beet in three.
(Orkesteret setter i gang igjen, og vi spiller til slutten, som en "play trough" skal være)

Good. Nice. From beginning.
(Deretter går det skritt for skritt videre, hvor det nesten hver takt blir avbrøtet)
You need to have some patient. I want to take out the character of everything, or else it will just be a mess.
(Noen steder hopper han rett og slett over. Et stort jaffs, og musikerne tenker "skal vi ikke øve på det da? Eller var det kanskje sånn han ville ha det i gjennomspillingen?")
Ok, I think it's enough for today, see you tomorrow.

(Neste dag er det ny prøve med samme stykket, dirigenten kommer inn og sier ikke så mye, bare ser på fagottisten som åpner stykket, og gir han tegnet. Orkesteret er i gang igjen, og tenker, er det enda en play trough? Men så roper dirigenten over til trompetene)
More staccatto
More first trumpet
Horns! In tempo!
(Dette er kjøreanvisninger mens orkesteret kjører av gårde. De er få, og de er effektive)
(Han bryter av etter første grove del, og gir noen anvisninger til stryk. Han vil høre hele stryken sammen)
Brass, listen to this:
(Stryket spiller)
No, don't listen to this. 1. violin, can you ha..... (når dirigenten snakker til stryk, begynner 6.horn å lese bok, 1.horn å se på skoene sine, 5.horn å titte litt ut i salen.)
So, all the strings.
(stryket har ryddet opp, og det er noe vi skal høre på. 6.horn leser fortsatt bok.)
Now, all.
(6.horn rekker ikke å spille første nota, for boka står foran nota som skal spilles.)
Ok, second movement.

(Det begynner med en lang akkord)
It's good. It's good, but it can be better.
(Akkorden låter bare grums)
Just flute
Just clarinet
Just horns
2.Clarinet and 3. flute, yeah, and now it's to low. Once more.
Now all woodwind.
Don't change the color in the second chord.
Just the first chord.
It's not together.
Once more.
Horns.
I don't hear the fifth, the 'A'.
(6.horn spiller sterkere)
AAAAAAAah, now all.
(Akkorden er alt annet enn grums)

Jeg sitter med gåsehud og hører på, for ved å ta fram detaljene groover stykket så vanvittig. Det blir en spennende konsert, jeg håper orkesteret tør. Allerede andre dagen var orkesteret litt tilbakeholdent og usikkert, og det er bare én prøve igjen. Det er generalprøven.
For et fantastisk liv.

Funkhaus

2010-11-22T22:24:00.003+01:00

Etter en kjempehelg med mye besøk fra både Norge og Köln,
snek søndagskvelden seg på,
og turen gikk til "Funkhaus" for å øve.

Der er grunnen for å være i Berlin!

En pause i sola mellom skyene der hvor kaktusfruktene gror

2010-11-01T21:24:00.005+01:00

Han var så gira på å reise. Siden Han skulle til Norge på sommer'n, så bestilte vi tur til Sicilia. Og dro da høsten rettet seg inn i Tyskland, og det var ferie. Høstferie, ferien som alltid kommer litt for tidlig. Man har kommet igang, så er det ferie. Og Sicilia var fantastisk. Og å være der sammen var også fantastisk. Bile, båte, se, høre, cappuccino, fisk, Etna, marked, fest, historie, mumier å finne langt inne i fjellene, ruiner, appelsin og Kaktusfrukt. De går an å spise! Litt som granateple men bare mange fler steiner. Smaken minner litt om mango. Og siden det var så omstendlig å få spist denne frukten ble det bare med den ene gangen. Bussturen var dagens høydepunkt for boboerne, ute på øya Lapari. To utlendinger i et hønsebur, og Han var alt for stor i den lille Fiatbussen. Og et skikkelig fiskemarked i Catania, sjefen som kuttet fisken hadde forskjellig teknikk for hver rase. Og den digre tunfisken som bare er en stor muskel. Her er i hvert fall noen bilder!

RO

2010-10-15T14:56:00.003+02:00

När svarene kommer som et nytt spörsmäl tilbake,

när tankene gär hulteitbulter hit og dit,

när man tror man kan lese den andre bedre enn den selv,

när man gir noe man tror den andre vil ha,

när det bare kommer ord om hva man har i sikte og ä gjöre,

Da er det fint ä tenke at jeg liker deg, jeg venter og jeg tar deg alvorlig.

På tur med DSO

2010-10-05T21:48:00.003+02:00

Så mange nye mennesker, så mye samtaler om alt mulig rart, hodet snakket tysk av seg selv, fuglen av en dirigent hadde hat fra orkesteret, orkesteret var sin egen maskin, togflybusshotellbuss nytthotell, horngruppa som var partygruppe, diskusjoner om EU, fråtsing av øl og kjøtt, Wien og Linz. Gøy å være på turnee med orkesteret!

Høstbenk

2010-10-02T22:36:00.002+02:00

Luften er klar
Fargene kommer fram

Tiden er inne for Høst!

Berlin traffic

2010-09-30T18:30:00.002+02:00

Berlin street art

2010-09-29T10:27:00.002+02:00

Berlin S-bahn art

2010-09-28T23:33:00.000+02:00

Berlin street wall

2010-09-28T23:04:00.003+02:00

FILM

2010-09-28T18:29:00.002+02:00

En klisjéfilm, en yndlingsfilm, en gråtefilm, en kitschfilm. Den beskriver krigen i en romantisert virklighet, og jeg måtte selv ta til tårene da den franske nasjonalsangen ble sunget i baren, som hån mot dem innvaderende Gestapo.

Berlinzuhause

2010-09-24T14:09:00.004+02:00

Mormor, kjenner du igjen koppene på kjøleskapet?

Mamma, kjenner du igjen teppeposen?

Hvem glemte igjen en bass i hjørnet?

Fin søndag!

2010-09-15T08:55:00.002+02:00

Av alle museer i Berlin, finnes det også museet for veteranbiler og gamle tog og trikk.

Berlin street art

2010-09-09T17:16:00.002+02:00

En av millioner fine veggpersonligheter i Berlin!

2010-09-06T21:34:00.003+02:00

Jeg sitter på kafé og alle ansikter lyser blått.
Byens kuleste internettkafé.
På vei lyste det der fremme. Fernsehturm.
Kaffen smaker.
Menneskene er kule. Nesten for kule for seg selv. Glemmer å ta av seg lua inne.
Sykkelen min ble stjålet første natta.
Og dusjforhenget er en kreativ løsning av to tversover og tråd imellom og det funket. Uten å borre.
Og dørvakta på radiohuset var helt blåst, og visste ikke hvor øverommene var. Det visste jeg heldigvis fra før av, så det ble øvings i dag.
Livet i Berlin.
I like!

Kjekk som kjører bil.

2010-09-06T21:09:00.000+02:00

Kjæresten vil ikke stå opp, og jeg har lopper i blodet.
Vi leier bil og kjæresten kjører og han ser fordamt bra ut. Som om han alltid har kunnet kjøre stor bil (med gir!) og ikke bare lille Golf. Jeg blir imponert. Og lurer på hva jeg var så stressa for.
Så seiler vi inn til Kleine Düwel (min gamle adresse i Hannover), og der står Jessica, Sebastian, Katrin og Simon, klare for å hjelpe med flyttinga. Det er solskinn og tingene fra kjelleren er på under en halvtime i bilen. Jeg skjønner mindre og mindre hva jeg har vært stressa for. Så suser vi til Fundstrasse, og der blir det tatt u-sving og lukeparkering. Med monsterbil! Jeg blir enda mer imponert.
Og det blir feiret med kaffe og italiensk ost og skinke og oliven.
Så kjører vi avgårde til Berlin, med superkjekk bak rattet og monsterbil.

Anbefales:

2010-09-01T22:40:00.001+02:00

Bandet "Mumford and Sons".

HVORFOR

2010-09-01T19:40:00.002+02:00

Kan det ikke være perler på en snor?

En farge, helst av de lyse valører?

Må jeg tøye strikken?

Krever jeg motstand når motstanderen er hjelpesløs?

Herbst

2010-08-30T13:59:00.003+02:00

Die Blätter fallen, fallen wie von weit,

als welkten in den Himmeln ferne Gärten;

sie fallen mit verneinender Gebärde.

Und in den Nächten fällt die schwere Erde

aus allen Sternen in die Einsamkeit.

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt.

Und sieh dir andre an; es ist in allen.

Und doch ist Einer, welches dieses Fallen

unendlich sanft in seinen Händen hält.

Rainer Maria Rilke, 11.09.1902, Paris

midtimellom

2010-08-09T18:38:00.003+02:00

Jeg skyr sola.

Jeg legger opp dagen etter måltidene.

Og på salaten krøp en snegle.

I boka tør jeg ikke lage eselører fordi den er lånt på bibloteket og sidene er så gamle og sprø at de brekker av bare jeg tenker "eseløre".

Aksel Sandemose pakker inn dagen.

Akkurat i dag trenger jeg ikke mer.

Inn ikke ut.

Sånn er fridagen på Elverum.

Før og etter fridagen gjør vi det vi liker aller best.

tingenes tilstand

2010-06-30T20:43:00.007+02:00

Hvor jeg skal begynne.

Hvordan livet mitt nå er så urolig og på stadiet til å gå over i noe nytt,
hvordan det føles å flytte og
hvordan det føles å lykkes og
hvordan det føles å ikke skulle tro at man er noe?

Pappeskene står klare, tyrkerposene funnet i Linden, og det er klart for å få startskudd til å pakke.
Pakke ned rommet, mitt eget museum, pappesker og pakke klærne godt inn, de skal stå i et nyvasket kjellerom hele sommeren. (Jeg hater edderkopper.)

På mandag skal jeg til Berlin og se på leiligheter, leiligheter som jeg har plukket ut fra jungelen på internett. Det er jo virkelig en jungel der inne i internets edderkoppnett. (Jeg hater også edderkoppnettene)

Så var det teorien som var ferdig, men som jeg ikke føler meg ferdig med.
"Sånn ser ditt ark ut."
Professor Böse viser fram mitt notatark, (der jeg har skrevet opp ord og akkorder og piler og alt slags mulig rart, jeg var jo dum nok til å levere inn også notatarket. (Sa han ikke det da, at vi skulle levere inn alt?)) og så tar han opp et ark fra en annen bunke, et noteark fra en annen student med penneskrevne noter hultetibulter;
"Og sånn skulle det sett ut".
Jawohl.
Her skal det graves opp fra røttene skjønner jeg.
Hvorfor ble bare kladden kommentert, og ikke innføringen?

Og så ser vi på fotball og Tyskland vinner jo masse. Da feirer tyskerne sånn som vi feiret russefeiring.
Russefeiring skulle vært obligatorisk i alle land.
Feiringa blir så innmari uorganisert og så tåpelig når de feirer bare de tar på seg det tyske flagget og holder wowozooolaen i hånda. (Den er forresten stemt i Bb. Sånn vet man når man ser fotball på storskjerm på skolen.)
(Ikke det at russefeiring ikke var tåpelig, men da var det tåpelig innefor faste rammer, og man var ungdom, og da er det greit å være tåpelig. Tåpelige voksne er bare flaut.)

Og i dag tuslet tyske par rundt i leiligheten og spurte spørsmål, og den energiske meglerdama hadde die Kontrolle. (Det er det som er så ekkelt med edderkopper, man har aldri kontroll på hvor man har de.)

På hornet har jeg mange nye notekombinasjoner å lære meg, Schönberg er jo bare kjemperart. Men det er så varmt og hett og mange andre ting jeg må og heller har lyst til å gjøre (på lista står det; ring lånekassen, ring telefonabonnement, ring strømleverandør, ring leilighet mellom 8-12, og når jeg tar opp telefonen skriver jeg heller en melding til tyskern), så det blir ikke så mye med den øvinga altså. I morgen kommer sjefen. Eh heh.

Og mennesker gratulerer meg med at jøss, Berlin!
Og jeg er bare stressa med leilighet og fortid og vil ha alt klart før ferien.
For jeg vil være fri
og nyte
og til høsten skal jeg spille med de store gutta
og bo i fin leilighet i Berlin
og høre bra orkestre
og øve horn.

Klart det blir bra.

2010-05-09T17:51:00.004+02:00

Utsnitt fra dagliglivet i Hannover akkurat nå, med Team Tyrkia og Team Asia.

drøm blir virkelighet

2010-05-09T17:43:00.006+02:00

Noen plasser passer til mitt imaginære bilde, av hvordan det så ut i sandkassebyene jeg lagde da jeg var liten!

en kveld

2010-03-26T14:07:00.002+01:00

Vi slentrer i vären, gjennom parken og over gresset som presser seg til ä spire.

En hvitvin i den ene hända og en stor händ i den andre hända.

Pä veien hjem en "pizza to go" fra steinovn, og hjemme er melonen.

Sä hadde vi piknikk pä kjökkenet.

konkurransehelg

2010-03-23T10:42:00.002+01:00

Sänn var det ä väre i Deutsche Musikwettbewerb med "Bläserquintett Hannover".

Pä fredagen var förste runde, og vi var uvitende og nervöse, men mest for situasjonen og hvordan vi ville reagere sammen. Det gikk tydeligvis bra nok, for vi kom videre til neste runde.

Og den morgenen var annerledes.

For vi visste hvordan det ville klinge, hvordan vi ville föle oss pä scenen og hvordan tankene väre allerede hadde värt. Men musikken var denne gangen mer utfordrende.

Vi spiste frokost, og spilte oss varme her og der i forskjellige kroker pä hotellet, og konsertklärne var allerede brukt, og luktene ble lurt vekk med ny parfyme.

Fölelsen var som ä skulle spille en konsert, i denne runden visste vi jo allerede hva vi skulle spille, og ikke som förste runden hvor vi fikk vite utdragene rett för vi gikk inn pä scenen.

Det klakket i brosteinsgatene, i det vi var pä vei opp til Beethovenhallen i Bonn.

Det var fölelsen av 17mai. Morgendis med finstas og gardinsko.

Vi ventet, danset i gangene og lä pä gulvet.

Sä fikk vi rom, pakket opp og spilte det kjente kjäre gamle personlige. Tine med sine lange flöytetoner, Philipp med sin kromatikk pä fagotten, Amely med sine analyserende flis-utpröving, og Charlotte med sine store bevegelser, store bevegelser fra den bitte lille med den nasale oboen. Og jeg stod nä i hjörnet og pleiet registeret bäde höyt og lavt.

Det suste Nielsen gjennom veggene.

Vi spilte begynnelsen, det var enda fem minutter för vi skulle pä scenen, og minnet oss pä at vi mätte tenke sentrert när vi satt der. Se for oss klangen i midten foran notestativene, sentrert og kompakt.

Sä gikk vi gjennom gangene. Vannglass, noter, mute, rör, instrumenter, höy puls.

Vi entret scenen og Philipp äpnet med begynnelsen av Nielsen. Vi skalv, vi analyserte, vi sä pä hverandre, spilte sammen, hörte at forrige akkort ikke var ren, justerte pä neste, spilte crescendo, ble värende i forte, gikk ned i piano, noen sene insatser, vi hadde da sä god flyt pä pröven i gär, fingrene stokker seg pä klaffene, men det gär, vi fremförer Nielsens komposisjon bestäende av monologer og dialoger, og til slutt nyter vi duetten i horn og fagott. Det koster ä klinge i dette rommet. Men ikke pröv ä lage klang, spill sentrert.

Vi bruker tid för Ligeti. Vi ordner noter og utstyr, og ser pä hverandre. Det tar kanskje litt tid.

Sä braker det lös, og det er villt, vi nyter og vi gir, vi gir alt og er kjempekonsentrert. Og pä en akkord stemmer vi ikke, og det föles som et hav fra meg og bort til Tine. Vi er stae og vil ikke rikke oss, og det er ikke klart i hvilken retning det skal til. Men musikken gär videre, og tredje sats flyter som et flyvende teppe, vi beveger oss, har kontakt og oppnär noe. Endelig. Og de siste satsene blir göy ä spille, for dette er jo sören meg fint, dette klarer vi jo kjempebra. Vi holder oss til planen og det föles godt ä kjenne stykket sä godt.

Vi avslutter med ren akkord.

Det klappes.

Vi smiler og ser pä hverandre.

Sä reiser vi oss, og tar imot applausen.

Vi fikk bare spille to runder. Vi hadde for lite personlig intiativ og brillians, det var for homogent og for ferskt. Og det mä stemme bedre. Men det er mye potensiale. I dag er det finale, og vi skal höre pä. Höre pä "Weimarer" som har spilt sammen siden de var 12, höre pä Bayerne som alle har en jobb, og Kölnerne som alle er over 25.

Vi er nä söte, og vi er enda unge. For en gjeng.

Pilatestanker

2010-03-09T20:58:00.002+01:00

Er det litt rart da, at man ikke kan föle alle knoklene i ryggraden när man ruller opp ryggen? Hvor gjemmer de siste tre seg, för bekkenet kommer?

HM.

2010-03-04T11:07:00.002+01:00

På gjensyn kan være et siste farvel.

2010-02-13T13:02:00.003+01:00

Det ljomet i veggene på Hauptbahnhoff, og mot oss kom en horde med sterke røster.
Trampende, gapende, farlige.
En synkron, marsjerende horde, og det var
tyske,
mannerøster.
De sang en ugjenkjennelig sang, i et tonelage som passet en manns røst, og det smalt i veggene.
Rundt horden var det Polizei, uniformert med hjelmer og stokker og i svart.
Når de nærmer seg ser jeg at de alle har noe grønt på seg, og at det er fotballfans fra Bremen som var på vei til Stadion i Hannover.
Jeg står i sjokk over den samlede horden, som minnet meg om bilder jeg har sett fra Nazi-tyskland.
Nå fikk jeg en ny forestilling om hvordan det også kunne ha hørtes ut,
og jeg grøsser.

I studio med messingkvintett

2010-02-10T22:50:00.006+01:00

Schwer.Punkt var i studio. Der ble det blåst og tutet i de lange stunder, og kvart på tolv måtte vi pakke sakene sammen fordi skolen stengte. Vi gleder oss til å høre resultatet, hvilke "takes" lydmannen velger mellom den konsentrerte spillingen, forsøk nr 10 på takt 31-38, forsøk nr ørten på begynnelsen, latterkulene, energinivået på musikerne etter fire timer med fem blåsere i studio. Jeg husker ikke om luften i studio var dårlig til slutt, men jeg husket at jeg følte meg skutt dagen etter, fordi vi alle jobbet 200%.
Fantastisk.

moral??

2010-01-27T21:14:00.003+01:00

Jeg er målløs.
Jeg setter fra meg veska rett utenfor døra og går inn på rommet og henter hornet, en operasjon som tar under ett minutt,
og i løpet av dette minuttet putter noen sine stygge fingre i min lommebok,
tar ut 100 euro,
og vet sannsynligvis godt hvem jeg er.

Og sånn kan noen gå rundt med god samvittighet på skolen, kanskje se meg i øynene og vite at jeg har stjålet 100 euro fra deg.

---Kveldspoesi---

2010-01-18T23:48:00.004+01:00

Eine leichte echte Winterscheeflocke und nicht so ein trüber Matsch.
So bist du.
Leicht und schön, aber auch ruhig und nachdenklich.

etter pausen

2010-01-06T21:42:00.003+01:00

Da var det nytt år og igjen tilbake til øving, diet, kaffelering, synsing og mening, Tyskland og venner. Det må bare dokumenteres; det ble kalkun til nyttårsaften.
At det skal være så mye styr for å få spist en stakkars fugl er jo noe for seg selv- det er vel derfor det er festmat. Etter å ha tint opp ned i en bøtte med kaldt vann, ble den stappet full av superstuffing (handy womans altså!) og satt i gassovnen. Så ble den vannet og passet på mens alkohol ble konsumert, og da den var ferdig glemte vi alle at vi var blå, for det var bare skikkelig, ordentlig godt.
Godt nytt år! (Selv velger jeg tydeligvis å gå inn i det nye året med et ramaskrik i fjeset!)

2009-12-15T22:44:00.003+01:00

Han beklaget seg for dem da vi møttes igjen.
Og jeg beklagde meg for meg til henne.
Mest av alt ville jeg at hun andre skulle beklaget seg til meg.
Overraskende var det uansett at han beklaget seg for dem. Men det gjorde han før hun kom. Hadde de snakket om dem sammen? Godt var det å beklage seg til henne, for hun hadde jo sitt syn på saken. Jeg følte meg bedre, men det hadde selvfølgelig vært best å kunne ta seg sammen med en gang. Ikke måtte rydde opp på stien og beklage seg etterpå, over den allerede trådde veien. Og vi, de der, hadde jo ryddet opp litt allerede også blir det kaos på andre stier som måtte ryddes opp i. Men det spørs om det blir mer beklagelse for henne. At man bruker opp beklagelsen også kan den andre beklage neste gang. Forresten, det gjør ikke noe å beklage seg. Selvhøytideligheten trenger egentlig ikke henge så høyt, det er bare litt godt å vente når man tror man venter på noe godt. Men det var også før de der kom, og da ble det enda fler skulle man liksom beklaget til de også da?
Men det var jo utrolig fint av han å beklage seg for dem.

arbeidsliv

2009-12-10T21:46:00.003+01:00

13
Prosentandel tyske arbeidstagere som er engasjert i jobben sin, 20 prosent oppgir å være "aktivt" uengasjert.

Fra Morgenbladet, 4.des

2009-11-25T14:49:00.002+01:00

Det skal flyte
Og når det flyter til et mønster er det bare å hoppe av
For i virvelstrømmen blir man bare dratt i én retning
Man kommer seg ikke bort.
Flyt videre
Et annet sted

Kultursjokk nr.576

2009-11-19T10:18:00.005+01:00

Pfortneren er borte i en halvtime uten at noen vet hvor hun er. Systemet er sånn at musikkstudentene er avhengig av portneren for å få nøkkel til rommene, også rommene vi oppbevarer instrumentene på, og har man noe man skal rekke kan det faktisk hende at portneren ikke er der for deg.

Det syns jeg er diva.

Så kommer fagotisten inn i rommet, vi har sittet og ventet klare i ti minutter, med lærer, og han sier ikke sorry en gang, for han hadde planlagt det sånn at han skulle rekke alt på minuttet- hovedinstrumentundervisning frem til punkt klokka seks, så rett på kvintettprøve.

Det syns jeg er diva.

I butikken er de ikke lært opp til at de skal være der for kundene, hyggelige og vennlige, på matbutikken opplever jeg ikke alltid et hei engang. På stamkneipen viser servitøren alltid hvor utrolig slitsomt det er, når vi kommer hele gjengen og skal drikke og spise, i stedet for å prise seg lykkelig over at vi i det hele tatt kommer dit og får stedet til å gå rundt.

Det syns jeg er skikkelig diva.

For det koster ikke å være hyggelig, å være medmenneskelig og glemme seg selv et lite sekund. For en divakultur, å være full av seg selv og litt til.

2009-11-11T22:15:00.002+01:00

Dum som jeg er....
tenker jeg- hm, rart at jeg ikke har noen muskler i venstre skulder, når jeg fysisk holder opp hornet i over 140 minutter hver dag?
Så titter jeg i speilet.
Der ser jeg at både skulder én og skulder to løfter seg sammen med innpust, men istedet for å gå ned igjen, blir hengene mens jeg truter i hornet.
At jeg holder et over fire kilos instrument med skuldre og rygg og bekken og det som verre er, er ikke bare å omstille på et knips. For når jeg tappert forsøkte å holde hornet bare med armene, endret det forutsetning for hvordan det føltes å ha munnstykket på leppene, luften kommende inn, luften kommende ut, måten å produsere tonene på. Og ikke minst- så utrolig slitsomt det var for armene!
Men veien er riktig, det er bare én måte å få til en forandring på- forandre. Så nå er det ut og løp og strekk og bøy og tøy og bare å slutte å pingle avgårde!
...Av og til skulle jeg ønske jeg var litt mindre nysgjerrig..

2009-11-01T17:00:00.003+01:00

Det kleber seg til kroppen
Det er trangt og snart må jeg snappe etter luften
Det kværner
Det vil ingen ende ta og jeg finner ingen løsning

Det må bli å gi opp selvfølgelig

Men det tar tid før likegyldigheten kommer
Den må helt komme av seg selv

Om det litt surrealistiske i løpet av en dag

2009-10-23T13:11:00.003+02:00

På vei til skolen går jeg av og til bak en innfødt som har evnen til å ta plass på hele fortauet med bare seg selv. Jeg kommer meg vanskelig forbi, og går i kø, og skal man se lyst på livet kan det jo betraktes som medlidenhet med bilene som også køer avgårde.
Da kommer noe helt surrealistisk igjen, for ved portneren hentes nøkkelen med levende smiley. Det er sant, for at døra skal låses opp etter å ha puttet nøkkelen inn må smilyen smile, så kan man vri om nøkkelen, og smilyen går tilbake til normaltilstand igjen. Som er strekmunn selvfølgelig.
Jeg møter kanskje Inger i gangen etter en formiddagsøkt, og kanskje kommer hun med en kommentar om at hun har 36 ting å gjøre igjen i løpet av dagen.
Midt imellom må man kanskje lufte seg litt, men samvittigheten gnager fort. Når skoledørene er åpne må man bare holde seg i området rundt skolen. Blandt de sykt rosa teppene og trakteriene som skjer i trappeoppgangen.
Og sånn går nå dagan, og sånn er det bare her, og på kvelden kommer vennene og vi spiser gresskar. Ikke et sånn som ser ut som et gresskar da, for de er visst ikke spiselige.

2009-10-11T12:50:00.002+02:00

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Men er det ikke sånn at hvis du virkelig vil, hvis du virkelig tror du har noe å komme med, så kan du studere hos hvem som helst?

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Det er å møte seg selv i døra, og måtte svare på spørsmålet- hvorfor gjør jeg dette her?

2009-10-08T15:39:00.005+02:00

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

Det er interessant ä studere hvordan han maler sitt bilde. Hvordan han bruker fargekombinasjonene naturlig og hvordan han har et kunstnerisk budskap med sitt bilde. Det er sä klare linjer, det er sä klart utfyllt.
Men ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

For hvordan vil jeg male mitt bilde när jeg har penselen i min händ?

En kunstner er en med en spesiell atmosfäre rundt seg, en som fär plass uten ä mätte kreve, en som inspirerer og gir.
Vi merker det alle när han er her, og vi gir han rom.

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene,
for da mä jeg läre meg ä ta plass.

telefonsamtale

2009-10-08T01:12:00.003+02:00

Regnet reddet.
Mistanken om at det var mitt var der
men mest møtte du Usikkerheten i deg selv.
Du sa det høyt og jeg visste det hele tiden.
Du sa det høyt
at du var sjalu.
Så reddet regnet deg.

Takk, Torden.

Sänn er det bare.

2009-10-01T11:05:00.002+02:00

"Du mä fä med deg flasset i häret!", sier han med et flir mens han hviler pä steinen og beskuer meg.

"Hva mener du, farfar?" Jeg titter opp fra rakingen.

"Du mä fä med deg alle plommene i riva".

Evig gartner, evig farfar.

2009-10-01T11:01:00.002+02:00

"Mobilen igjen, denne nye suttekluten, denne dingsen man bar like tett til kroppen som en pacemaker. Ja, Hilde? Ja... Ja... Ja... Nei, vi trenger ikke kommentere den täpelige uttalelsen för i morgen. Ingen panikk-telefoner fra Frank? Bra. Ikke se pü TV nä, gä og legg deg. God natt."

Fra "Jeg er brödrene Walker", Jan Kjaerstad

Nuh!

2009-09-17T18:46:00.003+02:00

Nå har vi sådd jord, stappa nedi frøene og venter på blomstring.
Nå står den ene skapdøra gjemt inni matskapet og en ny tehylle smiler til oss.
Nå er stettbordet grønnsåpevasket og venter rent.
Nå er posene med ubrukelige klær gitt til tysk veldedighet.
Nå er boksen med virrvarr sortert, og badeveggen malt med et strøk limmaling.
Nå har vi vært hausfrauen i Tyskland, og nytt semester kan begynne.
Prosjektene tar dog aldri slutt, for i bilderammen over kjøkkenbordet faller alt støtt og stadig ned til bunnen. Neste gang vi har tid kan vi lime de fast.
Nå føler jeg meg hjemme.

Pä veien.

2009-09-14T17:48:00.003+02:00

Det beste er at det er her og nä.

Det beste er at jeg bare kjenner deg som du er nä og ikke vet hvordan du har blitt som du er.

At det er den jeg liker. Den som er her.

Allikevel var det fint ä kikke inn i fortiden din.

Da forstod jeg mer av hvordan du selv ser pä deg og hva öynene dine har sett.

Ä se noe fra din fortid forandret min fremtid.

Ode til ärstid

2009-09-04T13:56:00.004+02:00

Du endrer meningen din titt og ofte.
Du lever og stär aldri stille, du er pä sök etter noe, er det herr Vinter eller fru Vär du söker etter?
Du matter ut bladene sä de faller fra trärne.

Konsentrasjonen kommer när du er her. Om sommeren stär sola der som en dirrende varme og utmattende energi. Hos deg er det annerledes-
Du slipper av og til det skarpe lyset inn mellom skyene, etter du har gjort alt vätt og blankt,
og pustet luften ren.

Föttene mine er alltid kalde när jeg er med deg, kjäre höst.
Det gjör ikke noe. Du er min yndlingstid.

2009-08-27T14:23:00.002+02:00

Jeg er pä et kammermusikk i et kloster midt ute i maisäkeren, ved grensa til Nederland og mobilen mister av og til dekning. I veggene er det ro, pä övelsene er det latter og maktkamper, kritisering og sure miner, ved maten snakkes det om organiseringen av neste dag eller selve maten.
Sänn som ofte tyskere gjör ved matbordet.
I gär kom professoren inn og stinket alkohol.

Vi har aldri spilt bedre.

Pause

2009-08-22T22:36:00.003+02:00

Han er den kuleste gutten i gata, og bor i leiligheten midt i partystreeten.

Böker pä böker pä böker og gamle möbler og tregulv og jeg mä le.

Det er sä fint og koselig. Grand piano i stua.

Sä gär vi til parken og drikker kaffe.

Kyss i veikryss.

Sä gär vi blandt folkene, setter oss og ser ned pä Rheinen som farer forbi.

Vi er sultne og mä gä, for stedet han vil gä til ligger under broa der borte.

Det er en brun bule som serverer häxe.

Vi eter og frätser i julekjött.

I mellomtiden har det blitt mörkt, men mellom oss er det sol og bra.

Noen av gatene er stille og gjenskaper lyden av to som gär der.

Hendene sammen.

Vi smetter inn i den lille luka i veggen, og det er plutselig en jazzbar med to Elviser bak bardisken.

Öl.

Kyss.

Natt i Köln.

...reise...

2009-08-21T00:34:00.004+02:00

Et stort lappeteppe består av mange smålapper.

Lapper i et lappeteppe blir heklet sammen til slutt.
Hver lapp har sin periode, en bobleverden av inntrykk og tilstedeværelse, og sin fullenthet, en hel lapp full.

Fra det ene til det andre trengs det en bro imellom.
Før det hele kan hekles sammen og bli en del av fortiden.
For meg er denne broen selve reisingen.

Reisen er den usynlige skjøten mellom lappene i det store lappeteppet.

Geléorkester

2009-08-15T15:45:00.004+02:00

Nå kommer noen ord om å spille i et orkester.

Det kan sammenlignes med en gjeng dyr, gjerne hyener, litt naive men veldig sultne.

Vi er en påvirkelig gjeng.

Vi er en fleksibelt påvirkelig gjeng. Hva som skjer der i kommunikasjonen mellom dirigent og orkester er like uforklarlig og spennende som kommunikasjonen mellom mennesker,

kommunikasjonen som er fin,

men,

kommunikasjonen som er vanskelig.

Dirigenten der framme er lederen.

Orkesteret er en underkastelig smeltedigel av inspirerte mennesker som vil gjøre musikk, som vil spille sammen, som vil mestre, som vil, og som vil få det til.

Imellom,

rommet mellom dirigentens hender med den musikalske viljen og samsuriummet av et orkester,

ligger det spenning.

Så sitter vi der, orkesteret, og der foran står han. Lederen.

Akkurat som vi ubevisst blir påvirket av temperaturmiljøet i hallen og vær skiftingene i lufta, endrer klangen seg i orkesteret ut ifra hvem som står der foran.

Distanse, vilje, lyst, likegyldighet.

Gi oss noe, og vi gir tilbake.

Han første var arrogant.

Jeg prøvde å gi alt han ba om, jeg tømte meg på øvelsene og måtte kjapt endre oppfatningen av hvordan jeg trodde det skulle være. Det var en tung uke, men ga utrolig mye, det var som å være i en egen verden når det var orkesterøvelser. Jeg ga og ga og følte aldri han syntes det var nok. Så kom konserten og han lot oss gi som vi ville og som vi kunne, mer enn vi selv trodde vi kunne, og slapp opp på de usynlige tøylene han hadde hold i oss hele uka. For meg har Rachmaninov 2.symfoni blitt til et fantastisk minne.

Ny dag, nye muligheter, ny dirigent.

Vi kjedet oss, vi tullet, vi feilspilte uten å rette opp, vi ble som en tung, seig masse som mistet orienteringen om hvor vi overhodet skulle fokusere. Om vi skulle følge dirigenten eller orkesteret. Selv begynte jeg å tegne på baksiden av en note for å ikke la min irritasjon gå utover noen andre enn meg selv med blyanten og notearket. Det ble likegyldig å spille, han der framme brydde seg jo ikke allikevel, og det kostet ikke så mye energi å være på øvelsene. Hele orkesteret ble uroligere, som en massiv masse som manglet ledelse og struktur, alt fløt ut og individualismen kom til syne. Om å gjøre å spille sterkest!

Nytt prosjekt, nye muligheter, samme orkester?

Så ble vi snørt inn igjen med et siste prosjekt, og stram line, for før vi rakk å tenke var vi igang, og det var utrolig mye gymnastikk der framme fra dirigentpodiet. Det ble mye å følge med på i sidesynet, mye informasjon, nye tanker og snakk, og annet fokus på musikken. Den rytmiske pulsen var annerledes, de musikalske ideene.

Han som dirigerer oss inspirerer oss. Eller ikke.

Vi er en flokk sultne dyr som innordner oss en leder, og blir det ikke ledet tar vi kontrollen selv.

Da blir orkesteret et monster mot dirigenten.

Det er noe spesielt med å spille tre forskjellige prosjekter med tre forskjellige dirigenter, å sitte i et orkester som bare spiller sammen disse tre ukene av sommeren. Sånn sett er vi tidenes geléorkester, vi kan bli formet til hvilken som helst form.

2009-08-08T22:39:00.002+02:00

Hun er så vakker og sterk.

Hver gang hun gir en beskjed høres hun ut som en skikkelig sinna mor.

Hun klirrer i glasset eller smeller to glass sammen.

Jeg holder pusten.

Så kommer det,

verden stopper opp og hun har maks oppmerksomhet.

...

Vi klapper,

og selv slipper jeg lettet ut pusten.

Da kan vi fortsette med spisingen og livet går videre på Elverum.

Det ekte Italia

2009-07-29T15:08:00.004+02:00

Gatene flommer over av de ekle turistene som går uten mål og mening. Så fornøyde de er med kikkingen sin, så glade de er for å ha sett det, opplevd det og vært der.

De om det.

Vi forlater usett hovedgaten i San Gimignano med stimen av turist-sild, og snegler oss langsomt gjennom smuget, og der møter vi på Stillheten. Der er små fjatte-Fiater parkert og brosteinen soler seg i den hete sola. Her i bakgaten kan vi spasere langsomt i varmen, ta ett skritt av gangen. Døren står åpent til et hus hvor en dame bor. Kanskje har hun ikke aricondition og søker mild gjennomtrekk. En annen italiensk dame står og prater med pottemakeren på iltert italiensk, og hun støyer hele gaten, for gaten er ellers helt tom. Her bor de som jobber i paralellgaten. Det er en het dag, og i skyggen av folkestrømmen er det godt å være. I vårt langsomme tempo kommer vi oss oppover til plassen igjen, og titter på turistene som haster forbi kirkeristen.

Der sitter Tom.

Så klart sitter Tom der, smilende og fornøyd fordi han visste kom til å møte oss utenfor kirken. Han hadde selv sittet der i flere timer, tatt formiddagsluren, kjent sulten, sett på menneskene, ventet.

Han roste oss for at vi gjorde det riktige, at vi forlot stimen og søkte det ekte. For noe hadde Tom lært oss. Å søke det ekte i italia med kirkekunsten, maten og kaffen.

Vi tyr til kaféen helt nederst med den hvite parasollen. Duo cappuccino, grazie, og frykten er stor for at dette blir bare sølevann. Vi var jo tross alt midt i en tusitby.

Cappuccinoen koster 1,20 Euro, og det var det første tegnet på at det var bra. Jo billigere, jo bedre. Jeg nipper til porselenskoppen og smiler og jubler, og kan ikke annet enn å le.

Espressoen siler seg gjennom fløten av stimet melk og skaper et samsurium av designer-kaffe i munnen. Vi konstaterer at heldigvis, heldigvis finnes det ekte, det riktige Italia og Toscana, og lykkelig med nok en cappu for take-away slentrer vi til bilen og drar avgårde til konsert mellom vintønnene i Terriciola.

På tampen av stupet

2009-07-12T16:25:00.002+02:00

I dag er det sommerferie
Det pleier å være en befrielse, en letthetsføl.
Av en eller annen grunn føler jeg det som en forlengelse, veien som går videre uten å ha hatt noen holdeplass imellom.

Jeg skal nå ta toget til Düsseldorf.

Jeg skal kræsje på en sofa sammen med en hund.
I morgen reiser vi grytidlig på vei nedover Europa, retning Toscana.
Jeg skal sitte i en bil, med en Liz som også spiller i kammerorkesteret vi møter når vi kommer fram.
Hva som skjer i Toscana vet jeg ingenting om.
Jeg har med meg sengetøy, for logien blir "familiær".
Sengetøyet skal kastes før veien går videre til Norge og kurs, for med Ryanair kan man bare ha med seg 15 kilo. Det betyr, helt egentlig, at jeg bare kan ha 15 kilo med meg for 5 uker på tur.
Hvordan klarer du det pappa? Å reise på sommerferie med bare kortbuksa og t-skjorta?

Jeg har med konsertsko, konsertklær, varme klær (Norge) kalde klær (Italia), noter, notestativ, undertøy, badetøy, én bukse og to shortser og slippers.

Sommeren er her. Jeg skal kjøre bil nedover Europa. Det har jeg gjort før - mange ganger. Jeg aner ikke hva som venter meg, og håper jeg kan ta inn inntrykkene som kommer, at jeg ikke er for full fra før.
Akkurat nå kjenner jeg meg ikke helt klar, ikke ladet, ikke åpen.

Bilebile, spillespille, tittetitte, badebade, flyfly, spillespille, tenketenke, syklesykle, spisespise.

Jeg vil gjemme meg under dyna og bli der.

Jeg må ta meg sammen og bare ta sats og hoppe ut over stupet, ikke stå og trippe på kanten.

Hoppehoppe!

I husvarmen.

2009-06-21T00:29:00.012+02:00

Gatene er stumme og regnet trenger seg på stillheten med plask og vått. Gatene som ikke svarer om du spør; "Hannover? Hvordan står det til med deg?". Det er bare stumhet, stillhet og samtykke. Mørket fra vinduene ligger som tunge øyelokk over de sovende eller tomme rommene.
Allikevel, fra de få åpne øynene kan man titte inn og få øye på det som hører til i et hvert tyskt hjem. Bokhyllene.
I bokhyllene står bøkene med all kunnskapen. Kunnskapen er fordøyd, eller fortsatt ikke lest, og med lure smil står bøkene der med ryggen til verden. De står der og vet disse bøkene. De har roen over seg, akkurat som veldig kunnskapsrike mennesker som i roen bare vet. I den ene hyllen står de bastante orbøkene med sine absolutte ordbetydninger, mens i hyllen over står de ydmyke romanene med knuste hjerter, givende ord, rare setninger og fine formuleringer. Akkurat som virkelighetens kjemi mellom mennesker, forskjellene og likhetene, har hver sin bok i sitt omslag sin egen historie.
Bøkene er så forskjellige, selv om det er samme språk og samme ord har ordene blitt satt sammen i andre rekkefølger og fått ulik tyngde. En bok er ferdig lest og tenkt på, men står der i hylla som en gammel venn. En venn du ble kjent med og ga oppmerksomhet men som ikke hørte på hva du hadde å si. Boken sier bare akkurat det den vil, og kan si det samme om og om igjen. Derfor kan de stå der i ro i hylla si, samlet på rekke og rad, og bære på sin historie. I motsetning til mennesket, visner ikke boken om den ikke blir lest og åpnet.

Utenfor vinduet til den trygge, stabile bokhyllen, plasker regnet bråkete og intenst. Hvis jeg måtte velge noe annet enn å være våte meg på tur i regnet , ville jeg valgt å være en bok.

speil?

2009-06-09T19:37:00.002+02:00

Jeg har et spesielt forhold til speil.
När jeg ser i et speil mister jeg fölesansen.
Derfor er speil humbugg i öving.
Speil gä og legg deg!
Hilsen meg.

Ærlighet

2009-05-21T12:54:00.002+02:00

subst. m entall ærlighet ['æɾlɪheːt] det å være ærlig
Ærlighet varer lengst.

Personlig kommentar; I morgen skal jeg spille konkurranse. I dag hadde jeg time med lærer'n, og han blir aldri fornøyd. Da blir det ikke fridag i dag heller, men sortering av svarte og hvite tanker som flyr om hverandre; tanker om mitt hornspill, attitude, klang, artikulasjon, høyde og dybde, følelse, kontakt, pust, musikalsk plan og fraser. Resultatet bør bli at det i morgen er så sortert at jeg bare kan stå der og gi.

Hei sveis!

2009-05-20T16:23:00.004+02:00

Det er lenge siden sist,
men bedre sent enn aldri,
her er mitt nye hjem!

Jeg har nå flyttet litt lenger ned i gata og bor sammen med Inger. Hun er helt sprø, norsk og sammen er vi dynamitt.

En liten kikk;
Først en liten titt på badet. For spesielt interesserte er det bare å ta en titt på dusjopphenget, det er selv montert av fru og fru Handywoman, i et over to meter høyt tak.

Dette er mitt fine rom, med masse god plass og stor nok vinduskarm og titte på menneskene som går der nede, fire etasjer ned.Og dette, taramdaram, er min fantastiske bovenn på vårt fine kjøkken! Her har vi stelt i stand til 17.mai. Da var bloggen i gang igjen, og det kommer vel friskt tilbake med rare ord satt sammen på den typiske Cecilie-måten.

hihihihi!

2009-02-12T21:33:00.006+01:00

Hva ler jeg av?

Jeg kan le av de enkleste ting, og av de enkleste ord. Jeg syns humor er vanskelig å beskrive, for noe som bare er helt innlysende morro for meg kan jo være noe annet enn for deg, kjære leser. Jeg ler når jeg er sammen med mennesker som får meg i godt humør. Jeg er et barn om er veldig lett å glede!
I kvintetten vår får vi av og til helt latterkule, f.eks hvis vi spiller i et forrykende tempo, noter vi egentlig ikke kan. Da har det blitt full lættis og umulig å spille videre. Det er vanskelig å stoppe når det først er i gang. Roen senker seg, vi tenker at nå, nå er det over. Så må vi se på hverandre, prøver å puste inn sammen for å begynne der vi slapp, og vi ramler ut i fullstendig latterkrampe igjen. Det er bare alt for festlig!
I går spurte jeg om tubaisten hadde spist en "boild rabbit" da jeg egentlig mente "boild carrot". Det var ingen andre enn vi som syntes det var morro, men det kan jeg fortelle altså, morro var det!

Jeg har en veldig enkel humor, jeg ler av de enkleste ting. Jeg ler best av absurde situasjoner, og av folk når de er morsomme, ser morsomme ut eller er naive. Jeg kan også stå foran speilet og putte håret i musefletter som står rett ut sånn at jeg ligner på Cecilie da hun var 7 år, og da begynner jeg å le. Jeg gikk hele veien til skolen, med musefletter, og lo for meg selv, og gledet meg til å vise en venn av meg hvordan jeg så ut. Jeg gledet meg sånn at jeg måtte le. Hun lo hun også, og det var ikke noen overrakelse, for hun og jeg ler masse hele tiden.
Wulffmorgenthaler liker jeg godt, av og til må jeg le høyt. (klikk på bildene for å se de større.) Hihi!

Gammelt nytt

2009-01-17T20:16:00.003+01:00

En god venn av meg mener jeg er glad i gamle ting.
Det stemmer jo forsåvidt, jeg setter gjerne på musikk som er laget for veldig lenge siden, pynter opp rommet med svart-hvitt bilder og tenker gamle tanker om igjen.

Pedagogisk?

2009-01-09T14:03:00.002+01:00

Jeg fär sä mye kjeft i Tyskland.
Er det fordi jeg faktisk gjör alt sä feil?
Da jeg ga studentkortet mitt i innbytte for hornromnökkelen, spurte Pfortneren hva jeg hadde gjort med studentkortet mitt, det har nemlig blitt litt ödelagt i kanten. Jeg svarte unnvikende "Vet ikke", og tok pennen fatt for ä skrive meg inn pä lista. Da fikk jeg höre det, at "Du muss besser aufpassen, es ist nicht aus Papir gemacht!" ("du mä passe pä bedre, det er ikke laget av papir!.") Litt overrasket svarte jeg surt, at det visste jeg, og at sänne ting kan skje med det selv om det ikke er laget av papir.
Sä tenkte jeg, hvorfor ble jeg sur? Jo, fordi dama som bare pent og pyntelig skal gjöre jobben sin gjör jobben sin og litt til. Hun legger seg borti saker hun ikke har noe med, nemlig hvordan jeg velger ä behandle studentkortet mitt, og griper sjangsen när jeg svarer unnvikende "Vet ikke" (noe som ikke var sant, jeg vet jo egentlig akkurat hva som har skjedd, jeg har nemlig hatt det löst i veska.)
Mitt "Vet ikke" var fra meg et utrykk for at jeg ikke ville snakke om at jeg overhode hadde lyst til ä fortelle pfortneren hva som var skjedd med det, men da fikk jeg jo sä örene flagret. Hva er moralen?
Vit alltid när du er i Tyskland, ikke la de ta deg! For all del, hvis du vet, sä si ikke"Vet ikke" bare for ä spare tid. Det sparer ikke tid, og det tar opp plass pä bloggen. Arg.

Hei!

2009-01-07T21:53:00.003+01:00

Det kommer ingen sammendrag av året som var, det hadde for mye innhold til at det kan trekkes noen sammenhengende konklusjon. Avisene samlet det gamle året sammen i klammer og stikkord og andre former, før det nye året smalt igang, bokstavelig talt. Jeg syns det blir vanskelig, men finner derimot "2008" en perfekt benevnelse.

Jeg er tilbake i Tyskland. Jeg er hjemme og har akkurat spist kveldsmat. Jeg er perfekt mett av både omeletten og dagen. Jeg har lært så mye i dag, blitt så inspirert. Jeg kjenner jeg er gira over at året er igang igjen. Vaska henger til tørk, ute er det norskt vintervær, og hodet består igjen av språkkaos. Det var sånn det var å være her, ja.

Hamsun skrev en fin setning i "Mysterier"; Det tegner til en mild dag.
Jeg liker å se for meg dagene som hvite ark, helt blanke før de blir fylt med den nye dagens farger og innhold.
Denne dagen har ikke ett hjørne mer å fylle med hverken farge eller tekst. Mett og full skal jeg køye, men samtidig ny og frisk. Det er jo 2009!

jula er i døra

2008-12-04T19:46:00.005+01:00

Jula er en fin tid.
For min del er det avsatt tid til å tilbringe sammen med familien min og mine gode venner. Hjemreisen ble allerede booket i november, og 17. desember setter jeg mine føtter i norsk jord igjen. Håper herr Snø besøker fru Norge, om det så bare er en liten affere.

En kammermusikkgruppe med venner av meg her nede spiller julekonserter i Norge i helga. Jeg hørte på gjennomspillingsprøve på onsdag, og julestemninga kom krypende inn mellom ribbena da jeg hørte på. Så enkelt, så vakkert, så fantastisk det er med julesangene. Jeg anbefaler konserten i Oslo, Kampen kirke lørdag 20.00. (http://www.kampenkirke.no/)

I Tyskland er det kaldt, men også vått og nøytralt.
Tysk estetikk er noe ordentlig søppel. De har satt opp årets julemarket, men for meg blir det ikke julestemning av "boder med det rare i" eller "Gluewein" eller Weinachtsdingsboms her og der. Glitter er ikke jul.

Mitt glitter er der hjemme i Norge, glitteret er rundt bordet på juleaften, turen om morgenen, stemmene og øynene til de jeg kjenner og samtalene som går hit og dit og som kan sammenlignes med forrige år. Og kjøreturen hjem på juleaften, spenningen i om jeg nok en gang rygger rett i treet utenfor hos Rolf.
Det er farlig å beskrive jul for mye. Jeg må ikke skrive det vekk, skrive det bort eller skrive det ned, men jeg kan skrive at jeg gleder meg til å komme hjem.

Det snødde!

2008-11-23T17:53:00.002+01:00

Det lavet ned, først tunge regnkrystaller, og etterhvert ble det til snø.

Unglaublich! Men i dag er det allerede borte.

Har du hørt på makan!

2008-11-20T19:44:00.004+01:00

Vet du hva de sa på radioen i dag?
At det skal snø i natt.

Hørte jeg feil?
Snø i Hannover?
Er det tysken min som skranter?

Sak oppfølges.

"Can't you relaxe your f... body!!"

2008-11-16T22:39:00.003+01:00

Horntimer er gøy, men kan også være veldig frustrerende. Stakkars lærer'n, gjør alt han kan for å få meg til å spille som han. Jeg trykker på magen hans, studerer emboschuren, prøver å tro på det han sier. Og da kom den, kommentaren, den står nevnt ovenfor. Den kommer fra han som like lite som meg, skjønner hvorfor jeg spiller så anspent. Noen har hvisket meg i øret at jeg bør begynne med yoga.

høsten

2008-11-06T15:48:00.002+01:00

Jeg er kjempeglad i høsten.
Jeg er kjempeglad i å sitte inne med god samvittighet.
En duftende tekopp som varmer kalde hender og regn på ruta.
Ute er det kjempestore blader, de er større enn alle hender jeg noen gang har hilst på.
Jeg tok med noen inn.

GRR!

2008-10-24T13:50:00.006+02:00

Her pä skolen finnes det uttallige forskjellige forelesninger og seminarer man kan besöke, og det er opp til deg selv ä passe pä at du fär alle fagene du skal ha for ä fä gjort din diplom. Jeg skal ha teori, og er i 5. semester plassert med mitt horn og med min teori- trodde jeg.

Jeg gikk til herr Oakdan og viste til papirene mine fra Barratt, hvor det her stär skriftlig at jeg har studert i to är, altsä fire semester. Han hadde satt meg opp pä en "einstüfungstest" fordi han ikke visste hvilket teorisemester jeg var i, og jeg bekreftet til han at jeg allerede var i undervisning med herr Popovic, og at det föltes riktig ä väre i 5.semester. Pä denne skolen skal man ha teori i 8 semester, og faget inneholder teori, gehör og harmoniläre. Herr Oakdan er en hyggelig mann, og han sa jeg skulle möte opp pä "einstufungstest" og fortelle disse menneskene det samme som jeg fortalte til han.

Höy i hatten mötte jeg opp, og fortalte to herrer i dress akkurat det jeg og herr Oakdan var enige om at jeg skulle si, at jeg og herr Popovic (teoriprofessoren) var "geeinigt" om at jeg var i 5.semester. Jeg viste de papirene mine. Sä ba de meg gä til pianoet, spille koralen som stod der, og analysere. Jeg klimpret i vei, veldig sakte riktignok, og analyserte. Det er to är siden jeg har drevet med koralharmonisering, og jeg kom ikke pä hva Ab-dur hadde i en g-moll kadens ä gjöre. De var derfor enige seg imellom at jeg skulle väre i 3.semester.

Harmonisering er en brökdel av hele faget. Fingrene mine legger seg ikke naturlig ved pianoet, og jeg er ikke vant med at en musikkstudent skal väre multikunstner ved alle musikkinstrumenter. Jeg fölte meg tygget, spyttet ut og träkket pä. Hadde jeg visst at 5 minutter ved pianoet hadde bestemt min toärige fremtid, hadde jeg övd först. Men her skal man väre perfekt, kunne alt de plutselig kan finne pä ä be deg om, og gjöre det. Og jeg hater disse to professorene som mener jeg mä ha teori i to är til. Og Ab-dur i en g-moll kadens.

(Skrevet pä skolens tastatur, finnes ikke norske bokstaver pä tastaturet i umiddelbar närhet)

HELGA

2008-10-18T22:18:00.003+02:00

Det var rart å stå opp da hele byen sov, lørdags morra-soving. Jeg var på vei til Höxter, en by på vei nedover til Göttingen. Tette togskift og morgendis i lanskapet akkopagnert av kaffe og iPod og tysklesing og notelesing.

Kirkerom er fint. Det både klang og føltes som å være inne i en diger, gotisk kremtopp. Det var lørdag, sol og høst i lufta, spillejobb med et sammensatt orkester. Søndagen skulle verket fremføres, Haydns Oriatorim, De fire årstidene.
De tre sangsolistene sang veldig bra, og jeg satt fascinert og tittet på de i lyset fra vinduet. Stemmen er et instrument. Tenk å bare åpne munnen også kommer det noe så vakkert ut, og det er så langt vekk fra det som vanligvis kommer ut av munnen, snakkingen og ordene.
Dirigenten hadde store bevegelser og lansomme tempi, og hornisten ved siden av meg hvisket meg i øret "Er ist schlecht und lieb, dass ist besser als schlecht und böse" . Oboisten hadde med seg te på termos, og solstrålene lyste opp røyken som flyktet oppover. Det var lørdag, og det var i Tyskland.
Søndagen startet med togkaos fordi fotballfansen dro kollektivt, så omveiene ble lange og stressende, og sånn som av og til søndager er- ikke en hviledag. Men jeg kom meg frem til slutt, rakk nesten generalprøven, og spilte konsert. Og det varte og rakk, og etter tre timer kunne vi alle tenke på hjemveien igjen. Og for en hjemvei! Tog korresponderte i hvert fall ikke, så trekkbasunene "svippet" meg av i Bielefeld, nokså godt stykke fra både Höxter og Hannover.
Neste helg har jeg fri. Da skal jeg la kirkeklokkene dinge meg våken på søndag. Mmmm!

WAGNERTUBADRØMMER (nr.1)

2008-10-15T23:35:00.005+02:00

Hvorfor kan ikke livet bare fylles med én huskelapp, bare seg selv å forholde seg til, én prøveplan, ett instrument, én lyst, ett språk, ett klesplagg, søvn og mat?

Tonene i tuben min stemmer foreløpig ikke med tonene i pianoet.

Dette er en wagnertuba. Kom og hør Bruckners 9. symfoni på Hochschule für Musik und Theater, Hannover.

may laif in a nøttschell...

2008-10-07T22:17:00.004+02:00

..Det er litt kaos og mye papirer og på tysk og vanskelig og teite åpningstider og vanskelig å få tak i personer, men målet er at det skal bli ordnings før fredag!