Etter 14 dagers jobbing uten en dag pause, der 7 av kveldene var en forestilling/premiere/kammermusikkonsert, nyter jeg den siste fridagen min, den siste av fire på rappen. Jeg har klart å restituere meg og heldigvis gleder jeg meg til å spille med de andre igjen.
For det ble litt kjedelig å øve.
Og jeg som hadde gledet meg sånn til å øve igjen! Sånn er det, uforutsigbare følelser.
Og nå går det tilbake til hvite dager med
BÆM, forestilling. Uten å øve med orkesteret først, skal jeg være en hornrobot som lirer av meg småsoloer her og der, og ikke er det nok med å ha kommet gjennom begynnelsen på Don Calos, som begynner med en hel side bare horn, da begynner jo transposisjonene i samma-det-jeg-bare-transponerer-tonarter. Og sånn er det da, plutselig har jeg en lang tone helt alene. Helt alene. Og jeg håper jeg husket å fylle opp med luft for da hender det jeg blir spontant nervøs.
Det er mulig å tøye grensene. Jeg føler det er en stor del av den jobben jeg har nå.
Det beste er å spille stykker jeg har spilt før, da bare ligger de i kroppen på en ubeskrivelig måte- jeg bare vet hva som kommer. Og jeg skulle ønske jeg kunne kommet dit ved å studere partilurer og øve på nota mi, men det er nærmest umulig. Ingenting er som å gå den gamle ruta.
Så takk fine fridager, nå smeller det tilbake til hverdagen med klampen i bånn.
