Magisk sol

Magisk sollys på bygdøy og frostrøyk på fjorden. Fint!

Hvordan man merker at man jobber i et radioorkester

-Fem minutter før konsert forteller høytaleren i Stimmzimmer at konserten begynner 5 min senere, for det blir direktesendt på radio, og før konserten er det nyheter og været. (Javel! Oj! Da er det fler som hører på enn bare publikum i Phil!)

-Den neste uka er det en ny dirigent og nytt program, og første prøve er det allerede cdopptak. Vi gjør ikke en gjennomspilling engang. (Oj! Nå MÅ jeg telle riktig.)

Øve in the "Phil"

Var Stefan Dohr her? Og Sarah Willis?
Tenk om de går forbi!
-og jeg skødder!

Perfect, But..

Det er fantastisk å jobbe i Berlin denne uka. Programmet er Stravinsky "Sacre", og dirigenten er Tugan Sokhiev.

We play trough.
(Musikerne spiller gjennom, og på ett sted faller det helt fra hverandre, fordi horna spiller triolene for fort)
Horns, here I beet in three.
(Orkesteret setter i gang igjen, og vi spiller til slutten, som en "play trough" skal være)

Good. Nice. From beginning.
(Deretter går det skritt for skritt videre, hvor det nesten hver takt blir avbrøtet)
You need to have some patient. I want to take out the character of everything, or else it will just be a mess.
(Noen steder hopper han rett og slett over. Et stort jaffs, og musikerne tenker "skal vi ikke øve på det da? Eller var det kanskje sånn han ville ha det i gjennomspillingen?")
Ok, I think it's enough for today, see you tomorrow.

(Neste dag er det ny prøve med samme stykket, dirigenten kommer inn og sier ikke så mye, bare ser på fagottisten som åpner stykket, og gir han tegnet. Orkesteret er i gang igjen, og tenker, er det enda en play trough? Men så roper dirigenten over til trompetene)
More staccatto
More first trumpet
Horns! In tempo!
(Dette er kjøreanvisninger mens orkesteret kjører av gårde. De er få, og de er effektive)
(Han bryter av etter første grove del, og gir noen anvisninger til stryk. Han vil høre hele stryken sammen)
Brass, listen to this:
(Stryket spiller)
No, don't listen to this. 1. violin, can you ha..... (når dirigenten snakker til stryk, begynner 6.horn å lese bok, 1.horn å se på skoene sine, 5.horn å titte litt ut i salen.)
So, all the strings.
(stryket har ryddet opp, og det er noe vi skal høre på. 6.horn leser fortsatt bok.)
Now, all.
(6.horn rekker ikke å spille første nota, for boka står foran nota som skal spilles.)
Ok, second movement.

(Det begynner med en lang akkord)
It's good. It's good, but it can be better.
(Akkorden låter bare grums)
Just flute
Just clarinet
Just horns
2.Clarinet and 3. flute, yeah, and now it's to low. Once more.
Now all woodwind.
Don't change the color in the second chord.
Just the first chord.
It's not together.
Once more.
Horns.
I don't hear the fifth, the 'A'.
(6.horn spiller sterkere)
AAAAAAAah, now all.
(Akkorden er alt annet enn grums)

Jeg sitter med gåsehud og hører på, for ved å ta fram detaljene groover stykket så vanvittig. Det blir en spennende konsert, jeg håper orkesteret tør. Allerede andre dagen var orkesteret litt tilbakeholdent og usikkert, og det er bare én prøve igjen. Det er generalprøven.
For et fantastisk liv.

Funkhaus

Etter en kjempehelg med mye besøk fra både Norge og Köln,
snek søndagskvelden seg på,
og turen gikk til "Funkhaus" for å øve.

Der er grunnen for å være i Berlin!

En pause i sola mellom skyene der hvor kaktusfruktene gror

Han var så gira på å reise. Siden Han skulle til Norge på sommer'n, så bestilte vi tur til Sicilia. Og dro da høsten rettet seg inn i Tyskland, og det var ferie. Høstferie, ferien som alltid kommer litt for tidlig. Man har kommet igang, så er det ferie. Og Sicilia var fantastisk. Og å være der sammen var også fantastisk. Bile, båte, se, høre, cappuccino, fisk, Etna, marked, fest, historie, mumier å finne langt inne i fjellene, ruiner, appelsin og Kaktusfrukt. De går an å spise! Litt som granateple men bare mange fler steiner. Smaken minner litt om mango. Og siden det var så omstendlig å få spist denne frukten ble det bare med den ene gangen. Bussturen var dagens høydepunkt for boboerne, ute på øya Lapari. To utlendinger i et hønsebur, og Han var alt for stor i den lille Fiatbussen. Og et skikkelig fiskemarked i Catania, sjefen som kuttet fisken hadde forskjellig teknikk for hver rase. Og den digre tunfisken som bare er en stor muskel. Her er i hvert fall noen bilder!

RO

När svarene kommer som et nytt spörsmäl tilbake,

när tankene gär hulteitbulter hit og dit,

när man tror man kan lese den andre bedre enn den selv,

när man gir noe man tror den andre vil ha,

när det bare kommer ord om hva man har i sikte og ä gjöre,

Da er det fint ä tenke at jeg liker deg, jeg venter og jeg tar deg alvorlig.

På tur med DSO

Så mange nye mennesker, så mye samtaler om alt mulig rart, hodet snakket tysk av seg selv, fuglen av en dirigent hadde hat fra orkesteret, orkesteret var sin egen maskin, togflybusshotellbuss nytthotell, horngruppa som var partygruppe, diskusjoner om EU, fråtsing av øl og kjøtt, Wien og Linz. Gøy å være på turnee med orkesteret!

Høstbenk

Luften er klar
Fargene kommer fram

Tiden er inne for Høst!

Berlin traffic

Berlin street art

Berlin S-bahn art

Berlin street wall

FILM

En klisjéfilm, en yndlingsfilm, en gråtefilm, en kitschfilm. Den beskriver krigen i en romantisert virklighet, og jeg måtte selv ta til tårene da den franske nasjonalsangen ble sunget i baren, som hån mot dem innvaderende Gestapo.

Berlinzuhause

Mormor, kjenner du igjen koppene på kjøleskapet?

Mamma, kjenner du igjen teppeposen?

Hvem glemte igjen en bass i hjørnet?

Fin søndag!

Av alle museer i Berlin, finnes det også museet for veteranbiler og gamle tog og trikk.

Berlin street art

En av millioner fine veggpersonligheter i Berlin!

Jeg sitter på kafé og alle ansikter lyser blått.
Byens kuleste internettkafé.
På vei lyste det der fremme. Fernsehturm.
Kaffen smaker.
Menneskene er kule. Nesten for kule for seg selv. Glemmer å ta av seg lua inne.
Sykkelen min ble stjålet første natta.
Og dusjforhenget er en kreativ løsning av to tversover og tråd imellom og det funket. Uten å borre.
Og dørvakta på radiohuset var helt blåst, og visste ikke hvor øverommene var. Det visste jeg heldigvis fra før av, så det ble øvings i dag.
Livet i Berlin.
I like!

Kjekk som kjører bil.

Kjæresten vil ikke stå opp, og jeg har lopper i blodet.
Vi leier bil og kjæresten kjører og han ser fordamt bra ut. Som om han alltid har kunnet kjøre stor bil (med gir!) og ikke bare lille Golf. Jeg blir imponert. Og lurer på hva jeg var så stressa for.
Så seiler vi inn til Kleine Düwel (min gamle adresse i Hannover), og der står Jessica, Sebastian, Katrin og Simon, klare for å hjelpe med flyttinga. Det er solskinn og tingene fra kjelleren er på under en halvtime i bilen. Jeg skjønner mindre og mindre hva jeg har vært stressa for. Så suser vi til Fundstrasse, og der blir det tatt u-sving og lukeparkering. Med monsterbil! Jeg blir enda mer imponert.
Og det blir feiret med kaffe og italiensk ost og skinke og oliven.
Så kjører vi avgårde til Berlin, med superkjekk bak rattet og monsterbil.

Anbefales:

Bandet "Mumford and Sons".

HVORFOR

Kan det ikke være perler på en snor?

En farge, helst av de lyse valører?

Må jeg tøye strikken?

Krever jeg motstand når motstanderen er hjelpesløs?

Herbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit,

als welkten in den Himmeln ferne Gärten;

sie fallen mit verneinender Gebärde.

Und in den Nächten fällt die schwere Erde

aus allen Sternen in die Einsamkeit.

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt.

Und sieh dir andre an; es ist in allen.

Und doch ist Einer, welches dieses Fallen

unendlich sanft in seinen Händen hält.

Rainer Maria Rilke, 11.09.1902, Paris

midtimellom

Jeg skyr sola.

Jeg legger opp dagen etter måltidene.

Og på salaten krøp en snegle.

I boka tør jeg ikke lage eselører fordi den er lånt på bibloteket og sidene er så gamle og sprø at de brekker av bare jeg tenker "eseløre".

Aksel Sandemose pakker inn dagen.

Akkurat i dag trenger jeg ikke mer.

Inn ikke ut.

Sånn er fridagen på Elverum.

Før og etter fridagen gjør vi det vi liker aller best.

tingenes tilstand

Hvor jeg skal begynne.

Hvordan livet mitt nå er så urolig og på stadiet til å gå over i noe nytt,
hvordan det føles å flytte og
hvordan det føles å lykkes og
hvordan det føles å ikke skulle tro at man er noe?

Pappeskene står klare, tyrkerposene funnet i Linden, og det er klart for å få startskudd til å pakke.
Pakke ned rommet, mitt eget museum, pappesker og pakke klærne godt inn, de skal stå i et nyvasket kjellerom hele sommeren. (Jeg hater edderkopper.)

På mandag skal jeg til Berlin og se på leiligheter, leiligheter som jeg har plukket ut fra jungelen på internett. Det er jo virkelig en jungel der inne i internets edderkoppnett. (Jeg hater også edderkoppnettene)

Så var det teorien som var ferdig, men som jeg ikke føler meg ferdig med.
"Sånn ser ditt ark ut."
Professor Böse viser fram mitt notatark, (der jeg har skrevet opp ord og akkorder og piler og alt slags mulig rart, jeg var jo dum nok til å levere inn også notatarket. (Sa han ikke det da, at vi skulle levere inn alt?)) og så tar han opp et ark fra en annen bunke, et noteark fra en annen student med penneskrevne noter hultetibulter;
"Og sånn skulle det sett ut".
Jawohl.
Her skal det graves opp fra røttene skjønner jeg.
Hvorfor ble bare kladden kommentert, og ikke innføringen?

Og så ser vi på fotball og Tyskland vinner jo masse. Da feirer tyskerne sånn som vi feiret russefeiring.
Russefeiring skulle vært obligatorisk i alle land.
Feiringa blir så innmari uorganisert og så tåpelig når de feirer bare de tar på seg det tyske flagget og holder wowozooolaen i hånda. (Den er forresten stemt i Bb. Sånn vet man når man ser fotball på storskjerm på skolen.)
(Ikke det at russefeiring ikke var tåpelig, men da var det tåpelig innefor faste rammer, og man var ungdom, og da er det greit å være tåpelig. Tåpelige voksne er bare flaut.)

Og i dag tuslet tyske par rundt i leiligheten og spurte spørsmål, og den energiske meglerdama hadde die Kontrolle. (Det er det som er så ekkelt med edderkopper, man har aldri kontroll på hvor man har de.)

På hornet har jeg mange nye notekombinasjoner å lære meg, Schönberg er jo bare kjemperart. Men det er så varmt og hett og mange andre ting jeg må og heller har lyst til å gjøre (på lista står det; ring lånekassen, ring telefonabonnement, ring strømleverandør, ring leilighet mellom 8-12, og når jeg tar opp telefonen skriver jeg heller en melding til tyskern), så det blir ikke så mye med den øvinga altså. I morgen kommer sjefen. Eh heh.

Og mennesker gratulerer meg med at jøss, Berlin!
Og jeg er bare stressa med leilighet og fortid og vil ha alt klart før ferien.
For jeg vil være fri
og nyte
og til høsten skal jeg spille med de store gutta
og bo i fin leilighet i Berlin
og høre bra orkestre
og øve horn.

Klart det blir bra.

Utsnitt fra dagliglivet i Hannover akkurat nå, med Team Tyrkia og Team Asia.

drøm blir virkelighet

Noen plasser passer til mitt imaginære bilde, av hvordan det så ut i sandkassebyene jeg lagde da jeg var liten!

en kveld

Vi slentrer i vären, gjennom parken og over gresset som presser seg til ä spire.

En hvitvin i den ene hända og en stor händ i den andre hända.

Pä veien hjem en "pizza to go" fra steinovn, og hjemme er melonen.

Sä hadde vi piknikk pä kjökkenet.

konkurransehelg

Sänn var det ä väre i Deutsche Musikwettbewerb med "Bläserquintett Hannover".

Pä fredagen var förste runde, og vi var uvitende og nervöse, men mest for situasjonen og hvordan vi ville reagere sammen. Det gikk tydeligvis bra nok, for vi kom videre til neste runde.

Og den morgenen var annerledes.

For vi visste hvordan det ville klinge, hvordan vi ville föle oss pä scenen og hvordan tankene väre allerede hadde värt. Men musikken var denne gangen mer utfordrende.

Vi spiste frokost, og spilte oss varme her og der i forskjellige kroker pä hotellet, og konsertklärne var allerede brukt, og luktene ble lurt vekk med ny parfyme.

Fölelsen var som ä skulle spille en konsert, i denne runden visste vi jo allerede hva vi skulle spille, og ikke som förste runden hvor vi fikk vite utdragene rett för vi gikk inn pä scenen.

Det klakket i brosteinsgatene, i det vi var pä vei opp til Beethovenhallen i Bonn.

Det var fölelsen av 17mai. Morgendis med finstas og gardinsko.

Vi ventet, danset i gangene og lä pä gulvet.

Sä fikk vi rom, pakket opp og spilte det kjente kjäre gamle personlige. Tine med sine lange flöytetoner, Philipp med sin kromatikk pä fagotten, Amely med sine analyserende flis-utpröving, og Charlotte med sine store bevegelser, store bevegelser fra den bitte lille med den nasale oboen. Og jeg stod nä i hjörnet og pleiet registeret bäde höyt og lavt.

Det suste Nielsen gjennom veggene.

Vi spilte begynnelsen, det var enda fem minutter för vi skulle pä scenen, og minnet oss pä at vi mätte tenke sentrert när vi satt der. Se for oss klangen i midten foran notestativene, sentrert og kompakt.

Sä gikk vi gjennom gangene. Vannglass, noter, mute, rör, instrumenter, höy puls.

Vi entret scenen og Philipp äpnet med begynnelsen av Nielsen. Vi skalv, vi analyserte, vi sä pä hverandre, spilte sammen, hörte at forrige akkort ikke var ren, justerte pä neste, spilte crescendo, ble värende i forte, gikk ned i piano, noen sene insatser, vi hadde da sä god flyt pä pröven i gär, fingrene stokker seg pä klaffene, men det gär, vi fremförer Nielsens komposisjon bestäende av monologer og dialoger, og til slutt nyter vi duetten i horn og fagott. Det koster ä klinge i dette rommet. Men ikke pröv ä lage klang, spill sentrert.

Vi bruker tid för Ligeti. Vi ordner noter og utstyr, og ser pä hverandre. Det tar kanskje litt tid.

Sä braker det lös, og det er villt, vi nyter og vi gir, vi gir alt og er kjempekonsentrert. Og pä en akkord stemmer vi ikke, og det föles som et hav fra meg og bort til Tine. Vi er stae og vil ikke rikke oss, og det er ikke klart i hvilken retning det skal til. Men musikken gär videre, og tredje sats flyter som et flyvende teppe, vi beveger oss, har kontakt og oppnär noe. Endelig. Og de siste satsene blir göy ä spille, for dette er jo sören meg fint, dette klarer vi jo kjempebra. Vi holder oss til planen og det föles godt ä kjenne stykket sä godt.

Vi avslutter med ren akkord.

Det klappes.

Vi smiler og ser pä hverandre.

Sä reiser vi oss, og tar imot applausen.

Vi fikk bare spille to runder. Vi hadde for lite personlig intiativ og brillians, det var for homogent og for ferskt. Og det mä stemme bedre. Men det er mye potensiale. I dag er det finale, og vi skal höre pä. Höre pä "Weimarer" som har spilt sammen siden de var 12, höre pä Bayerne som alle har en jobb, og Kölnerne som alle er over 25.

Vi er nä söte, og vi er enda unge. For en gjeng.

Pilatestanker

Er det litt rart da, at man ikke kan föle alle knoklene i ryggraden när man ruller opp ryggen? Hvor gjemmer de siste tre seg, för bekkenet kommer?

HM.

På gjensyn kan være et siste farvel.

Det ljomet i veggene på Hauptbahnhoff, og mot oss kom en horde med sterke røster.
Trampende, gapende, farlige.
En synkron, marsjerende horde, og det var
tyske,
mannerøster.
De sang en ugjenkjennelig sang, i et tonelage som passet en manns røst, og det smalt i veggene.
Rundt horden var det Polizei, uniformert med hjelmer og stokker og i svart.
Når de nærmer seg ser jeg at de alle har noe grønt på seg, og at det er fotballfans fra Bremen som var på vei til Stadion i Hannover.
Jeg står i sjokk over den samlede horden, som minnet meg om bilder jeg har sett fra Nazi-tyskland.
Nå fikk jeg en ny forestilling om hvordan det også kunne ha hørtes ut,
og jeg grøsser.

I studio med messingkvintett

Schwer.Punkt var i studio. Der ble det blåst og tutet i de lange stunder, og kvart på tolv måtte vi pakke sakene sammen fordi skolen stengte. Vi gleder oss til å høre resultatet, hvilke "takes" lydmannen velger mellom den konsentrerte spillingen, forsøk nr 10 på takt 31-38, forsøk nr ørten på begynnelsen, latterkulene, energinivået på musikerne etter fire timer med fem blåsere i studio. Jeg husker ikke om luften i studio var dårlig til slutt, men jeg husket at jeg følte meg skutt dagen etter, fordi vi alle jobbet 200%.
Fantastisk.

moral??

Jeg er målløs.
Jeg setter fra meg veska rett utenfor døra og går inn på rommet og henter hornet, en operasjon som tar under ett minutt,
og i løpet av dette minuttet putter noen sine stygge fingre i min lommebok,
tar ut 100 euro,
og vet sannsynligvis godt hvem jeg er.

Og sånn kan noen gå rundt med god samvittighet på skolen, kanskje se meg i øynene og vite at jeg har stjålet 100 euro fra deg.

---Kveldspoesi---

Eine leichte echte Winterscheeflocke und nicht so ein trüber Matsch.
So bist du.
Leicht und schön, aber auch ruhig und nachdenklich.

etter pausen

Da var det nytt år og igjen tilbake til øving, diet, kaffelering, synsing og mening, Tyskland og venner. Det må bare dokumenteres; det ble kalkun til nyttårsaften.
At det skal være så mye styr for å få spist en stakkars fugl er jo noe for seg selv- det er vel derfor det er festmat. Etter å ha tint opp ned i en bøtte med kaldt vann, ble den stappet full av superstuffing (handy womans altså!) og satt i gassovnen. Så ble den vannet og passet på mens alkohol ble konsumert, og da den var ferdig glemte vi alle at vi var blå, for det var bare skikkelig, ordentlig godt.
Godt nytt år! (Selv velger jeg tydeligvis å gå inn i det nye året med et ramaskrik i fjeset!)