Jeg er pä et kammermusikk i et kloster midt ute i maisäkeren, ved grensa til Nederland og mobilen mister av og til dekning. I veggene er det ro, pä övelsene er det latter og maktkamper, kritisering og sure miner, ved maten snakkes det om organiseringen av neste dag eller selve maten.
Sänn som ofte tyskere gjör ved matbordet.
I gär kom professoren inn og stinket alkohol.

Vi har aldri spilt bedre.

Pause

Han er den kuleste gutten i gata, og bor i leiligheten midt i partystreeten. 

Böker pä böker pä böker og gamle möbler og tregulv og jeg mä le.

Det er sä fint og koselig. Grand piano i stua. 

Sä gär vi til parken og drikker kaffe. 

Kyss i veikryss.

Sä gär vi blandt folkene, setter oss og ser ned pä Rheinen som farer forbi.

Vi er sultne og mä gä, for stedet han vil gä til ligger under broa der borte. 

Det er en brun bule som serverer häxe. 

Vi eter og frätser i julekjött.

I mellomtiden har det blitt mörkt, men mellom oss er det sol og bra.

Noen av gatene er stille og gjenskaper lyden av to som gär der.

Hendene sammen.

Vi smetter inn i den lille luka i veggen, og det er plutselig en jazzbar med to Elviser bak bardisken.

Öl.

Kyss.

Natt i Köln.

...reise...

Et stort lappeteppe består av mange smålapper.

Lapper i et lappeteppe blir heklet sammen til slutt.
Hver lapp har sin periode, en bobleverden av inntrykk og tilstedeværelse, og sin fullenthet, en hel lapp full.

Fra det ene til det andre trengs det en bro imellom.
Før det hele kan hekles sammen og bli en del av fortiden.
For meg er denne broen selve reisingen.

Reisen er den usynlige skjøten mellom lappene i det store lappeteppet.

Geléorkester

Nå kommer noen ord om å spille i et orkester.

Det kan sammenlignes med en gjeng dyr, gjerne hyener, litt naive men veldig sultne.

Vi er en påvirkelig gjeng.

Vi er en fleksibelt påvirkelig gjeng. Hva som skjer der i kommunikasjonen mellom dirigent og orkester er like uforklarlig og spennende som kommunikasjonen mellom mennesker,

kommunikasjonen som er fin,

men,

kommunikasjonen som er vanskelig.

Dirigenten der framme er lederen.

Orkesteret er en underkastelig smeltedigel av inspirerte mennesker som vil gjøre musikk, som vil spille sammen, som vil mestre, som vil, og som vil få det til.

Imellom,

rommet mellom dirigentens hender med den musikalske viljen og samsuriummet av et orkester,

ligger det spenning.

Så sitter vi der, orkesteret, og der foran står han. Lederen.

Akkurat som vi ubevisst blir påvirket av temperaturmiljøet i hallen og vær skiftingene i lufta, endrer klangen seg i orkesteret ut ifra hvem som står der foran.

Distanse, vilje, lyst, likegyldighet.

Gi oss noe, og vi gir tilbake.

Han første var arrogant.

Jeg prøvde å gi alt han ba om, jeg tømte meg på øvelsene og måtte kjapt endre oppfatningen av hvordan jeg trodde det skulle være. Det var en tung uke, men ga utrolig mye, det var som å være i en egen verden når det var orkesterøvelser. Jeg ga og ga og følte aldri han syntes det var nok. Så kom konserten og han lot oss gi som vi ville og som vi kunne, mer enn vi selv trodde vi kunne, og slapp opp på de usynlige tøylene han hadde hold i oss hele uka. For meg har Rachmaninov 2.symfoni blitt til et fantastisk minne.

Ny dag, nye muligheter, ny dirigent.

Vi kjedet oss, vi tullet, vi feilspilte uten å rette opp, vi ble som en tung, seig masse som mistet orienteringen om hvor vi overhodet skulle fokusere. Om vi skulle følge dirigenten eller orkesteret. Selv begynte jeg å tegne på baksiden av en note for å ikke la min irritasjon gå utover noen andre enn meg selv med blyanten og notearket. Det ble likegyldig å spille, han der framme brydde seg jo ikke allikevel, og det kostet ikke så mye energi å være på øvelsene. Hele orkesteret ble uroligere, som en massiv masse som manglet ledelse og struktur, alt fløt ut og individualismen kom til syne. Om å gjøre å spille sterkest!

Nytt prosjekt, nye muligheter, samme orkester?

Så ble vi snørt inn igjen med et siste prosjekt, og stram line, for før vi rakk å tenke var vi igang, og det var utrolig mye gymnastikk der framme fra dirigentpodiet. Det ble mye å følge med på i sidesynet, mye informasjon, nye tanker og snakk, og annet fokus på musikken. Den rytmiske pulsen var annerledes, de musikalske ideene.

Han som dirigerer oss inspirerer oss. Eller ikke.

Vi er en flokk sultne dyr som innordner oss en leder, og blir det ikke ledet tar vi kontrollen selv.

Da blir orkesteret et monster mot dirigenten.

Det er noe spesielt med å spille tre forskjellige prosjekter med tre forskjellige dirigenter, å sitte i et orkester som bare spiller sammen disse tre ukene av sommeren. Sånn sett er vi tidenes geléorkester, vi kan bli formet til hvilken som helst form.

Hun er så vakker og sterk.

Hver gang hun gir en beskjed høres hun ut som en skikkelig sinna mor.

Hun klirrer i glasset eller smeller to glass sammen.

Jeg holder pusten.

Så kommer det,

verden stopper opp og hun har maks oppmerksomhet.

...

Vi klapper,

og selv slipper jeg lettet ut pusten.

Da kan vi fortsette med spisingen og livet går videre på Elverum.