jula er i døra

Jula er en fin tid.
For min del er det avsatt tid til å tilbringe sammen med familien min og mine gode venner. Hjemreisen ble allerede booket i november, og 17. desember setter jeg mine føtter i norsk jord igjen. Håper herr Snø besøker fru Norge, om det så bare er en liten affere.

En kammermusikkgruppe med venner av meg her nede spiller julekonserter i Norge i helga. Jeg hørte på gjennomspillingsprøve på onsdag, og julestemninga kom krypende inn mellom ribbena da jeg hørte på. Så enkelt, så vakkert, så fantastisk det er med julesangene. Jeg anbefaler konserten i Oslo, Kampen kirke lørdag 20.00. (http://www.kampenkirke.no/)

I Tyskland er det kaldt, men også vått og nøytralt.
Tysk estetikk er noe ordentlig søppel. De har satt opp årets julemarket, men for meg blir det ikke julestemning av "boder med det rare i" eller "Gluewein" eller Weinachtsdingsboms her og der. Glitter er ikke jul.

Mitt glitter er der hjemme i Norge, glitteret er rundt bordet på juleaften, turen om morgenen, stemmene og øynene til de jeg kjenner og samtalene som går hit og dit og som kan sammenlignes med forrige år. Og kjøreturen hjem på juleaften, spenningen i om jeg nok en gang rygger rett i treet utenfor hos Rolf.
Det er farlig å beskrive jul for mye. Jeg må ikke skrive det vekk, skrive det bort eller skrive det ned, men jeg kan skrive at jeg gleder meg til å komme hjem.

Det snødde!

Det lavet ned, først tunge regnkrystaller, og etterhvert ble det til snø.

Unglaublich! Men i dag er det allerede borte.

Har du hørt på makan!

Vet du hva de sa på radioen i dag?
At det skal snø i natt.

Hørte jeg feil?
Snø i Hannover?
Er det tysken min som skranter?

Sak oppfølges.

"Can't you relaxe your f... body!!"

Horntimer er gøy, men kan også være veldig frustrerende. Stakkars lærer'n, gjør alt han kan for å få meg til å spille som han. Jeg trykker på magen hans, studerer emboschuren, prøver å tro på det han sier. Og da kom den, kommentaren, den står nevnt ovenfor. Den kommer fra han som like lite som meg, skjønner hvorfor jeg spiller så anspent. Noen har hvisket meg i øret at jeg bør begynne med yoga.

høsten

Jeg er kjempeglad i høsten.
Jeg er kjempeglad i å sitte inne med god samvittighet.
En duftende tekopp som varmer kalde hender og regn på ruta.
Ute er det kjempestore blader, de er større enn alle hender jeg noen gang har hilst på.
Jeg tok med noen inn.

GRR!

Her pä skolen finnes det uttallige forskjellige forelesninger og seminarer man kan besöke, og det er opp til deg selv ä passe pä at du fär alle fagene du skal ha for ä fä gjort din diplom. Jeg skal ha teori, og er i 5. semester plassert med mitt horn og med min teori- trodde jeg.

Jeg gikk til herr Oakdan og viste til papirene mine fra Barratt, hvor det her stär skriftlig at jeg har studert i to är, altsä fire semester. Han hadde satt meg opp pä en "einstüfungstest" fordi han ikke visste hvilket teorisemester jeg var i, og jeg bekreftet til han at jeg allerede var i undervisning med herr Popovic, og at det föltes riktig ä väre i 5.semester. Pä denne skolen skal man ha teori i 8 semester, og faget inneholder teori, gehör og harmoniläre. Herr Oakdan er en hyggelig mann, og han sa jeg skulle möte opp pä "einstufungstest" og fortelle disse menneskene det samme som jeg fortalte til han.

Höy i hatten mötte jeg opp, og fortalte to herrer i dress akkurat det jeg og herr Oakdan var enige om at jeg skulle si, at jeg og herr Popovic (teoriprofessoren) var "geeinigt" om at jeg var i 5.semester. Jeg viste de papirene mine. Sä ba de meg gä til pianoet, spille koralen som stod der, og analysere. Jeg klimpret i vei, veldig sakte riktignok, og analyserte. Det er to är siden jeg har drevet med koralharmonisering, og jeg kom ikke pä hva Ab-dur hadde i en g-moll kadens ä gjöre. De var derfor enige seg imellom at jeg skulle väre i 3.semester.

Harmonisering er en brökdel av hele faget. Fingrene mine legger seg ikke naturlig ved pianoet, og jeg er ikke vant med at en musikkstudent skal väre multikunstner ved alle musikkinstrumenter. Jeg fölte meg tygget, spyttet ut og träkket pä. Hadde jeg visst at 5 minutter ved pianoet hadde bestemt min toärige fremtid, hadde jeg övd först. Men her skal man väre perfekt, kunne alt de plutselig kan finne pä ä be deg om, og gjöre det. Og jeg hater disse to professorene som mener jeg mä ha teori i to är til. Og Ab-dur i en g-moll kadens.



(Skrevet pä skolens tastatur, finnes ikke norske bokstaver pä tastaturet i umiddelbar närhet)

HELGA

Det var rart å stå opp da hele byen sov, lørdags morra-soving. Jeg var på vei til Höxter, en by på vei nedover til Göttingen. Tette togskift og morgendis i lanskapet akkopagnert av kaffe og iPod og tysklesing og notelesing.



Kirkerom er fint. Det både klang og føltes som å være inne i en diger, gotisk kremtopp. Det var lørdag, sol og høst i lufta, spillejobb med et sammensatt orkester. Søndagen skulle verket fremføres, Haydns Oriatorim, De fire årstidene.
De tre sangsolistene sang veldig bra, og jeg satt fascinert og tittet på de i lyset fra vinduet. Stemmen er et instrument. Tenk å bare åpne munnen også kommer det noe så vakkert ut, og det er så langt vekk fra det som vanligvis kommer ut av munnen, snakkingen og ordene.
Dirigenten hadde store bevegelser og lansomme tempi, og hornisten ved siden av meg hvisket meg i øret "Er ist schlecht und lieb, dass ist besser als schlecht und böse" . Oboisten hadde med seg te på termos, og solstrålene lyste opp røyken som flyktet oppover. Det var lørdag, og det var i Tyskland.
Søndagen startet med togkaos fordi fotballfansen dro kollektivt, så omveiene ble lange og stressende, og sånn som av og til søndager er- ikke en hviledag. Men jeg kom meg frem til slutt, rakk nesten generalprøven, og spilte konsert. Og det varte og rakk, og etter tre timer kunne vi alle tenke på hjemveien igjen. Og for en hjemvei! Tog korresponderte i hvert fall ikke, så trekkbasunene "svippet" meg av i Bielefeld, nokså godt stykke fra både Höxter og Hannover.
Neste helg har jeg fri. Da skal jeg la kirkeklokkene dinge meg våken på søndag. Mmmm!

WAGNERTUBADRØMMER (nr.1)

Hvorfor kan ikke livet bare fylles med én huskelapp, bare seg selv å forholde seg til, én prøveplan, ett instrument, én lyst, ett språk, ett klesplagg, søvn og mat?

Tonene i tuben min stemmer foreløpig ikke med tonene i pianoet.


Dette er en wagnertuba. Kom og hør Bruckners 9. symfoni på Hochschule für Musik und Theater, Hannover.

may laif in a nøttschell...

..Det er litt kaos og mye papirer og på tysk og vanskelig og teite åpningstider og vanskelig å få tak i personer, men målet er at det skal bli ordnings før fredag!

Over Vidden og ned igjen

Vi la i vei, jeg med to nye krater i kjeven etter å ha dradd ut to visdommer, og Elise med oppadgående form etter å ha vært syk.

..Vi lister oss så stilt på tå, når vi skal ut å røve...

Bergen by var våt, men sola viste oss vei, viste oss veien gjennom trappene og sikksakkene opp mot Fløyen. Det var oppover, oppover, oppover, og da vi var på toppen av Fløyen var vi lykkelig uvitende om at vi var en syvendedel på vei. (Om en tur regnes i timer.)
Det var en hard start. Fløyen ligger 320 m over havet, og vi startet på null. Fløyen levde, barn og folk, og vi delte Appelsinen.
Vi trasket videre oppover Fløyfjellet med sikte mot Ulriken, og det var så fint. Det var så nydelig, sola som skinte gjennom trærne, følelsen av å være på tur. Beina som tråkket og hjertet som pumpet. Man skal kjenne at man lever!

Overraskende nok gikk veien i en helt motsatt retning av Ulriken. Det var her vi begynte å ane, at det var en lang tur... Landskapet åpnet seg, og tregrensa kom til syne. Vi var virkelig på vei mot løypa Vidden.
I det høye fjellandskapet var det så fint å se ned mot vannet og havet, de begge så uendelige. Vi møtte på en staut fjellkar og måtte spørre om dette var riktige vei mot Ulrikken, og ja, det var det jo, men det var ganske så langt til Ulriken og vi hadde alt for hvite joggesko for å gå i så sølete terreng.
Sølete var det enda ikke, men steinete var det. Vi trasket og gikk og fortjente Matpakka.
Jeg kommenterte at landskapet så okkupert ut. Elise var ikke helt enig. Selv om tyskerbunkere fortsatt stod igjen her og der, var det vel ikke okkupert? Neivel, kuppert da.

...Oh, Boogie, boogie, woogie...

Det var bare å bøye seg ned og fylle opp flaska med friskt fjellvann, før vi tok fatt oppover og bortover veien med vardene. Helt folketomt var det ikke, men byens larm var virkelig langt borte. Et par Anorakkfolk kom frem, familiefolket likeså. Vi så ned på byen, men følte eller hørte den ikke. Vi var på vidden, vi to med sekken og beina og ja, det begynte å bli våtere. Vi så ut mot regnet i Nordsjøen, ned i bakken og bort i høstfargene.

...vi listet oss så stilt på tå, og gikk og gikk og gikk og..

Da vi kom frem til Ulriken (642 m) var vi glade. Elise hadde et strålende forslag om at vi skulle ta en MacGyver, og bruke beltet mitt til å fire oss nedover taubanen fra Ulriken og ned til Haukland. He he, da hadde vi jo bare landet rett der nede på Akutten!

Det var festlig at vi ikke var ferdige med turen selv om vi hadde nådd Ulriken, og det skulle ikke være greit å gå ned til bysuset igjen. Jeg var så sliten at jeg så dobbelt, knærne skalv og veien var merket "Sykkelsti". Gærne syklister, det gikk jo nesten 90 grader rett ned. Boh. Her hadde den staute fjellkaren rett, her var det sølete, og mamma, hvordan skal jeg vaske mine hvite joggesko?
Da vi kom ned spiste vi BIFF. Vi hadde fortjent det, etter en dag og litt til i fjellet.

Tanker fra flateland

Det lukter våt asfalt der ute, og her inne er det rent og pent. Det rene tøyet henger til tørk, og p2's Ukeslutt surrer ut fra høytaleren her. Det er søndag.

Jeg kan fortsatt kjenne den gode følelsen av å ha gått i oppover- og nedoverbakke på tur, på øya Askøy ved Bergen. Jeg kan fortsatt kjenne den friske, norske lufta rive i lungene.
Da jeg kom tilbake til Hannover gikk lufta ut av meg. Hvorfor skal jeg studere her? Så hadde jeg horntime, og da skjønte jeg alt. Jeg er her fordi det i denne byen finnes en grisegod hornist, Markus Maskuniitty, som er professor på høyskolen her. I morgen er det prøvespill, og da er det opp til han om jeg skal være her nok ett år. Men, det er opp til meg å spille så bra jeg kan. Livet er jaggu spennende!

Om mammaer og sånt

Mammaer er så bra , for når det er en mamma til stedet så er man datter. Og datter vet jeg jo hvordan jeg skal være, det er jo bare si "Nå er jeg sulten" også mater mamma meg. Eller, betaler i hvert fall.
Jeg mamma på besøk i helga, og det har resultert i nye frotéhåndkler, full mage med masse god mat, gode samtaler over prosecco, øl og vin, slitne bein etter mye spasering, og kjøleskapet fylt opp med melkesjokolade, firkløver, helnøtt og fruknøtt. "Måtte jo ta med meg alle typene", sa mamma.
(Nå er det bare helnøtt og melkesjokoladen igjen)
Uten at jeg skal skylde på mamma, så har jeg blitt solbrent. Vi fant nemlig en fin park her nede, rådhusparken, og dit dro jeg i dag også og la meg ned og tok en liten siesta. Jeg glemte å smøre meg på magen, så nå er den rosa. Noen sier at man kan forandre seg, noen sier at det ikke går an, men jeg VIL bli flinkere til å IKKE bli solbrent. Og- jeg tror man kan forandre seg til en hvis grad hvis man får riktig miljø til å gjøre det. Her i Tyskland er alle bleike for de er forsiktige med huden sin, så jeg tok en liten spansk en ved å svi magen. Lena som jeg bor med sier at Quark visstnok skal være bra for solbrenthet, men det blir kanskje i overkant tysk. Nå skjønner jeg hvorfor de ikke solbrenner seg, hvis de må smøre seg inn i quark etterpå.
Bildet over er fra dyrehagen her i Hannover, to forvirra struts.

Vi er poteter

...som kokes med lokk! Det er så varmt i Hannover og ikke noe hav. Bare innsjøen "Mach See" som Hitler fikk gravd ut, og sanden ble brukt til Autobahn. Ingen bading, bare koking på full guffe. Vi smelter!
Åååå, sjøen, havet, måkene, saltet....

Om å låne

Jeg gjør mine filosofiske beretninger her i Hannover, og denne gangen går det ut på følelsen jeg har av å rett og slett være.
Jeg har nå flyttet til en kjempefin leilighet og har en tysk, snill Mitbewohner. Jeg har ikke lyst til å være på lån i Tyskland, jeg har lyst til å være her helt på ekte, og være til stedet.

Norge og Oslo skriker og skråler i mitt hjerte, men det hjelper ikke stort å ha et mer insnevra liv her i Tyskland- jeg får bare da lyst til å komme mer hjem.
Involvere seg. Skal man involvere seg i noe man uansett bare skal låne? Jeg har jo reparert sykkelen som jeg låner, så jeg føler jo at den er litt min. Jeg vasker rommet mitt og føler at rommet er mitt.
Man kan jo tenke på scenarioet om at vi bare er på lån her på jorden, at vi må passe på å ikke forsøple, forurense eller gjøre ugang når vi først er her.

17.mai

Jeg elsker 17.mai!

Men i år ropte jeg ikke en eneste gang Hurra og så ikke et eneste barn med norskt flagg og nypussede lakksko.
Jeg stod opp og kledde på meg vanlige klær, så hurtig bort på kjolen i skapet, men trakk slutningen om at det ville vært rart å pynte seg på en helt vanlig dag- i Tyskland. Jeg kjente det boblet litt, denne boblinga som hører 17.mai til. Så bar det på en øvelse for å spille Shostakovitsj 15. symfoni med et sammensatt orkester fra høyskolen, og jeg sa til alle jeg så at i dag, I Dag Er Det Norges Nasjonaldag. De lurte på hva man gjorde på nasjonaldagen, og da svarte jeg muntert at alle barna går i paradetog, blåseorkester spiller, man pynter seg med nasjonaldrakt eller finstas, man drikker øl ganske tidlig på dagen, man veiver med norskt flagg og roper Hurra, man spiser kake, is og pølse, og man fester på kvelden.
Etter øvelsen gikk vi norske og fant lunsj. Det var litt fullt av folk overalt, for det var i Hannover "Musikktag". Vi skulle selv også spille konsert på kvelden, et innslag til denne dagen med musikk overalt i byen fra 11- 23.
Etter lunsj spiste vi is. Stor is, på en gigantisk isrestaurant midt i byen. Det var ganske fullt der og. På kvelden hadde vi på oss fine klær, spilte konsert og gikk ut og spiste på kvelden. Så var det fest.
Hei, det høres jo faktisk litt ut som 17.mai?


Men det var det ikke.
Kanskje er 17.mai den ene dagen i året hvor nordmenn gjør litt som tyskerne. Det kan jo sammenlignes, med all denne pølsespisingen, kakespisingen og isspisingen? Tro meg, vi driver med 17.mai aktiviteter her nede, bare se på dette eksempelet:

På 15.mai spurte jeg Daniel, "hva har du gjort i dag?". Daniel svarte at han hadde blant annet "spist kake". På 13., 14., 15. og 16. mai spurte jeg Ingebjørg hva hun hadde gjort, og da svarte hun at hun blant annet hadde "spist is".

Til daglig står pølsemannen på hjørnet her i byen og selger pølse.

Jeg elsker 17.mai. Jeg elsker å stå på slottsplassen klokka 10 og synge "Ja vi elsker" før toget starter. Så kommer de, alle barna med flagg og fine farger og roper "Hurra" av hjertens lyst.
Men hvor er barna i denne byen?
Vi har den ene dagen i Norge, denne ene dagen hvor vi ikke skal ha så mye mål og mening med dagen. Dagen skal bare fylles opp med brus og kake og fest!
Det er spesielt med stemninga i Oslo og sikkert i alle andre byer på 17.mai, alle er så fine i klærne, og vi har alle pyntet oss for oss selv. For landet!
Tyskerne er flinke til å ha sånne dager som vi har én dag i året- hele tiden. Det kan høres ut som om hver dag er en fest, hahaha.
Vi har forskjellige tradisjoner, men jeg må si, det er jo ganske spesielt med 17. mai i Norge, alle flaggene, alle korpsene, alle folkene og alle smilene og all vimsingen.
Hvis jeg er i Tyskland neste 17.mai må jeg komme meg til Berlin eller noe i nærheten- bare for å få sagt litt hurra og få ut litt av boblene i kroppen som kommer denne dagen.

Hurra!
(Et tre år gammelt bilde av en lite fornøyd og en ganske fornøyd russ hihihi)

Verden i en kringle

Tyskern passer på, og sier "Ohne Licht" idet du farer forbi med sykkel- uten lys.

Kinesern beholder gammel mat på kjøkkenet i over to år, og det liker fluene kjempegodt.

Finnene er stenansikter og holder en totimers konsert uten å si et ord.

Italienern tar meg i hånda på at han vil flytte inn, men så vil ikke italienern flytte inn allikevel.

Spanjolen snakker mye og fort.

Koreanern har også fått bollemage etter å ha vært i Tyskland i to uker.

Nordmannen leker med tyskere og lærer seg tysk.

Puls?

Fra et tungt blogginnlegg og tilbake til her jeg er, nemlig Hannover. Hannover. HahahaHannover. Har jeg skrevet om Hannover før? Ja, det har jeg vel, men denne byen i hjertet av Tyskland altså...

Som nykommer i byen skjønte jeg ikke hvordan tyskerne ikke gikk på hverandre på den fulle togstasjonen, for alle går jo rett frem?

Svaret er rett og slett at hvis du selv også målbevist går rett frem, så krasjer du ikke. Altså- ingen norsk "hvilken side skal vi gå til-oj,-der valgte vi samme side-oj, der krasjet vi faktisk". Fjoh, jeg føler meg allerede litt integrert.

Så er det dette med byen og fredag kveld. Vanlige byer har som regel en høyere puls på fredags kvelden, men her, hvor er pulsen? Hvor er de unge?
Kanskje de andre unge er som oss unge, zu Hause, og kokkelerer og har fest bak lukkede dører.

Det er helt sant!

Kjære deg.

Du har som alle andre vokst opp som et uvitende barn, lært deg dagenes første sannheter. Du har som barn opplevd hvordan din verden er, hva som er riktig og hva som er galt. Men vet du, at du ikke trenger å hate? At ditt hat er en sannhet som ikke jeg tror på?

Jeg skjønner ikke hvorfor du tror på det selv, men for at jeg kan forstå deg er jeg nødt til å lære hvordan du har blitt deg og hvem og hva som har formet deg.
Da du var ung- havnet du i feil miljø? Er det tilfeldig, kunne det like gjerne vært meg? Miljøet rundt deg må ha vært forferdelig usunt, du som ble så slem. Eller ble du født sånn? Ble du født slem?


Kan du tro på mine sannheter? Jeg tror nesten ikke på de selv. Kanskje vi bare kan bytte? Bytte sannheter? Jeg fant mine sannheter for lenge siden, og begynte å tro på de fordi de ble mer og mer sanne. Var det sånn med deg også? Jøss. Hvordan fikk du lov til å være slem? Du mener du ikke ER slem? Men skjønner du at du i mine øyne er slem? Ikke det nei.

Da lurer jeg på en ting. Jeg lurer på hvordan jeg kan få deg til å tro på MIN sannhet.

Se rundt deg. Hva ser du? Det var det jeg visste. Du ser ikke det samme som meg. Kanskje fordi vi ikke snakker samme språk? Fordi vi ikke spiser samme mat? Fordi vi har gått på forskjellig skole?
Vi er begge blitt store nok til å overbevise hverandre om at våre egne sannheter er de eneste sanne. Vanskelig? Ja. Men har du lagt merke til at det skjer hele tiden? At folk vil at du skal tro på deres sannheter? Hadde du vært et barn hadde det vært lettere, da kunne jeg lurt deg!

Jeg kan fortelle deg at jeg selv syns jeg har vært heldig og truffet på de søte og snille sannhetene. Men tenk- livet hadde vært annerledes om jeg trodde på noen andre sannheter.
Du da? Føler du deg heldig?

Om man kan snakke om sannheter som en familie, så er ikke vi nære slekninger. For jeg ser dine sannheter med avsky- ikke med likgyldighet. Og det er i motsetningene det er mulig å se det klare bildet, at ja, vi har samme tippoldemor og tippoldefar, men derifra ble veiene trått forskjellig.

Kjære deg, du som ikke er som meg. Vi kan lage en sannhet sammen. Men da må vi vel slette fortiden?



Det mennesket frykter mest er den absolutte sannheten" -Bud Bayer



Jeg syns det er interessant med sannheter. Om det er store eller små, så finnes det så mange forskjellige.
Det finnes f.eks. forskjellige sannheter om hvordan man skal spille horn, hvordan man skal spise, hvordan man skal stå oppreist, hva som kan være galt om man har vondt i magen.
Det som er vanskelig med sannheter er at man ikke tror på det før det er sant for seg selv. Men, i leting etter den riktige sannheten om hvordan jeg skal spille horn, så leser jeg for tiden Fedon Lindberg. Han har fine sannheter om mat. (Det er helt sant!)

Hva tror du på for tiden?

Å faste

Jeg har fastet i tre dager, og spiste mitt forrige måltid onsdag kveld. I dag er det lørdag, og jeg har i mellomtiden bare drukket vann.

Det har vært interessant å faste, og jeg har lært nye ting om min kropp. Jeg har fastet fordi jeg ville renske kroppen og ta avstand til mat, mat som er en stor del av hverdagen min. Jeg legger opp dagen etter når og hva jeg skal spise, og gleder meg over mat. Jeg gleder meg virkelig over mat, jeg elsker mat. Men for å få et litt perspektiv på spisingen min følte jeg at den eneste måten å gjøre det på var å faste.
Jeg har aldri i mitt liv fastet før, og har ikke visst så mye om det. Før jeg fastet forberedte jeg meg, og spiste kontrollert og litt mindre enn vanlig for å venne kroppen min til den nye situasjonen ved å ikke få påfyll i magen.
Å faste er noe som tradisjonelt har blitt gjort over lang tid, og jeg har i hovedsak følt denne artiklen http://www.yogasenteret.no/Artikler/artikkel.php?article_id=105 som en slags veileder.
Det sies at det er sunt å faste av og til, og det tror jeg på. Men, det har vært tungt. Jeg har vært sulten og sliten og det har krevt utrolig mye energi å øve og f.eks å gå opp trapper. Jeg har øvd kortere økter enn vanlig og har måttet legge meg ned på gulvet for å hvile, men det har vært utrolig konsentrert øving. Jeg har følt det som at kroppen kjennes sliten men at hodet har vært veldig klart. Jeg har hatt rolige dager og lyttet på mye musikk, hørt Mahlersymfonier og Shostakovisj klaverkonserter, lest i "Ulysses", hørt på tysk radio og gått turer. Det groveste som har skjedd har vært at jeg mistet litt mer hår til hårbørsten og at jeg skalv på hånden da jeg skulle smøre hornet. Det føltes litt som dagen derpå når man har vært ute og festet litt for mye dagen før.
Jeg har trodd at jeg blir sur og grinete av å ikke spise, men det har ikke vært tilfellet når jeg har fastet. Jeg har av og til følt meg helt topp, men også av og til følt meg sulten og lei og sliten. Det er nok ikke så rart siden jeg ikke har gitt kroppen noe energi eller sukker.. Jeg har vært veldig mentalt forbredt på å faste, så jeg tror det er derfor jeg har klart å faktisk ikke spise på tre dager.

Nå herjer stormen "Emma" utenfor vinduet mitt, og jeg våknet i natt klokka fem av at det lynet og tordnet utenfor vinduet mitt. Jeg gleder meg til å drikke grønnsaksjuice i morgen og til jeg kan trykke på sjokoladeautomaten på skolen min og velge ut min favoritt, Ritter Sport "Knusper-flakes". Æsj, jeg trodde virkelig at noe heltmodig skulle skje med min appetitt, men den er der fortsatt. Apetitten på god mat og sjokolade. Mmmm.

KVELD
Noen kvelder er så verdt å ta vare på, når man kommer i den rette stemningen og kan sitte for evig og skrive eller lese og merke at man koser seg. Når ingenting kan få deg til å flytte deg fra der du er, akkurat nå. Akkurat nå er jeg her, jeg har selskap av Stan Getz og der borte står lysene. Er de ikke fine?

Dynamikk

Toget og jeg farer forbi i høy hastighet ,forbi vindmøllene som står helt stille og jobber med sin egen sak,forbi de stumme jordene.
Sola ser oss og prøver å fange oss gjennom rutene og jeg legger hodet inntill og kjenner varmen, varmen fra sola høyt der oppe som ser Lille meg i det hurtige toget.
Vi farer forbi den dynamiske byen, forbi kryssene med bilene som tar hensyn til hverandre og gir hverandre plass i lyskrysset, forbi menneskene som er en del av dynamikken, som tilpasser seg lyskrysset ved å stole blindt på den grønne og røde mannen.
Bygningene står stille og rommer alt det dynamiske, som en maurtue på en solskinnsdag. Jeg er inne i en dynamisk hurtiggåend maurtue med stille, tyske maur, på vei fra by til by. Det er flatt og der står en kirke. Og der står enda en kirke. Og her er det plutselig en ny by. Her bor det mennesker, mennesker som vet at de er én av 80 millioner. Det er noe som mangler i mitt togvindu. Det er noe solen savner å skinne på.
Ut av vinuet er ingen natur. Ingen villhet, bakkar og berg eller råskap. Bare det skapte, menneskeskapte, polerte landskapet. Det farer fort forbi togvinduet, allemanns-ingenmannsland.

Hvordan går det?

I går var det sol og på søndag var det sol og da var det så varmt at jeg kunne skrelle klementin på benk og kjenne at sola så meg, og i dag er det tåkete og kaldt og jeg gjemmer hendene mine i ullvanter.

Ellers i Hannover venter jeg besøk fra en eldre dame fra Kiel som skal komme og bo her en natt. Det er stilig, hun er 70 år og skal bo hos meg her, her hvor det er litt studenttilværelse. Hun skal høre på en konsert vi har med skolen, for vi spiller OPERA.(det kommer mer om denne operaen senere, jeg må bare finne ut litt mer om den innviklede handlingen.) Jeg er litt nervøs for at det skal dukke opp noen edderkopper mens hun er her, men jeg skal ta en grundig vask i morgen tenkte jeg.

Jeg har oppdaget fine ting her nede, blandt annet at man kan handle 20 ting på Pennymarket og betale 18 euro. Det er lite penger for så mange varer!

Sykkel er nøkkelen til en bedre hverdag i Tyskland.

Jeg hører også på radio hver morgen, og det høres ut som om alle tyske setninger avsluttes med "sollen werden". Jeg har et håp om at dette radioprosjektet skal gjøre meg ubevisst bedre i tysk...
Jeg får også med meg hvor det er kø i Nord-tyskland, og det er interessante greier, eller, interessante preposisjoner og bysteder.
Og apro pos radio, så har jeg begynt å laste ned nyhets-podcasts fra NRK, og det er herlig å følge med litt. Altså, jeg har jo Morgenbladet som kommer hver uke, men der er det litt tyngre stoff og større debatter enn en nyhetssending på 20 min.

Og, jeg har funnet ut at hvis jeg tar på meg lite klær når jeg jogger så får jeg ikke lyst til å stoppe å jogge. Og, siden jeg har begynt med all denne jogginga har jeg også begynt med en liten siesta. Av og til, bare hvis det passer seg sånn, så tar jeg meg en liten en. (Jeg har nå full forståelse både eldre og spanjolene)


En luring sa en gang;
"Slapp av i skuldrene og ikke bær så tungt på hodet!" Dette prøver jeg på, da.

Innimellom disse tankene så øver jeg.

Joda, det går fint!

Akk!

..her sitter jeg og har så lyst på sjokolade, også finner jeg ut på aftenposten.no at det ligger strandet masse sjokoladekjeks på Lancashire-kysten i England!

rent og pent

I dag har jeg hatt skikkelig vaskedilla, så jeg ikke har mer basilusker å bli syk av. Jeg fant mye interessant.

Da jeg vasket under radiatoren fant jeg den gamle tapeten, og den var veldig fin, synd at de tok bort den. (Men på en annen side, hadde det kansje blitt litt vell mye med mønstertapet i hele rommet.)

Og, jeg fant to stankelbein med spindelvev. Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker å bo på dette rommet, for det er ikke første gang jeg har drept stankelbein her. Jeg har litt edderkoppfobi fordi de er så utforutsigbare, men hadde jeg heldigvis dreperinstinkt i dag.

(Jeg husker en gang jeg og mamma fant en edderkopp, og vi hoppet rundt og turte ikke drepe den, men satte en kopp over den i håp om at pappa skulle finne den. Hihi!)

Men nå er det fritt for edderkopper, hornet er rent og munnstykket kokt, ikke noe støv under radiatoren (fy søren, der var det mye støv), og bogjengen her skal vaske kjøkkenet i kveld.

Rett og slett, nytt år i Gellertsrasse 50.

min nese må snart være tømt...

Jeg lever for tiden i en Boble. Jeg blir stengt inne av snørr og et hode som sier i fra hver gang det pumpes blod. Altså- jeg er skikkelig forkjøla og syk, og har prøvd å lege meg selv med å være hjemme. Men, det er så utrolig kjedelig å bare skulle sove, så jeg har da sett 3.sesong av "Sex and the City" for n'te gang, sett filmen "A night on the Planet", prøvd å øve litt, lest, sovet og drukket litervis med vann og te. Men hei, det er så kjedelig å være syk. Det er så kjedelig at alt koster så mye energi, og at man får torden i hodet når man reiser seg. Men nå har jeg sytet nok, og kanskje det da er på tide å bli frisk. Eller hva? Jo, kom igjen a. Bli frisk!
..for jeg har ikke mer snytepapir igjen.


(bildet er tatt en reindag på vei til Hannover med toget)

Tromsø

Vi kan lage så fancy elektroniske duppeditter vi bare vil, men vi klarer aldri å måle oss med naturen- dens fancy, fantastiske, naturlige duppeditt. Tromsø ligger pakket inn i arktiske fjell og iskaldt vann, og det var for en østlending fantastisk å se at der det var en liten mulighet for å bosette seg- der var det også bebyggelse.
Jeg har ikke sett noe så mennskelig uvennelig som fjellene rundt Tromsøya, og det ble for meg veldig surrealistisk å se Tromsø som en liten klippe i det arktiske landskapet. Det var nakent. Jeg kjente jeg ble veldig stolt av vårt ville land, og da jeg etterpå kjørte tog i Tyskland beskuet jeg byene som poppet opp én etter én i det flate landskapet. I flate Tyskland er byen bygd for å huse menneskene, mens i ville nord-Norge klamrer bebyggelsen seg fast til delen det er mulighet for å bo.
Tromsøfolket var stort sett å finne på de lune kaféene i byen, stort sett i vente på at sola skulle vise seg igjen. Men, sola er sjenert i vinterstid.
Burgeren på Blårock, fisken på Det Norske Fiskekompaniet, Mackøllen og symfoniorkestet speilet seg godt i denne mørke byen- byen med stummende mørke klokka tre på dagen. Jeg prøvde å fange det spesielle lyset og kulden med kameraet, men det var vanskelig å ta bildet av følelsen av hvor fint det var å være i Tromsø.