Det skal flyte
Og når det flyter til et mønster er det bare å hoppe av
For i virvelstrømmen blir man bare dratt i én retning
Man kommer seg ikke bort.
Flyt videre
Et annet sted

Kultursjokk nr.576

Pfortneren er borte i en halvtime uten at noen vet hvor hun er. Systemet er sånn at musikkstudentene er avhengig av portneren for å få nøkkel til rommene, også rommene vi oppbevarer instrumentene på, og har man noe man skal rekke kan det faktisk hende at portneren ikke er der for deg.

Det syns jeg er diva.

Så kommer fagotisten inn i rommet, vi har sittet og ventet klare i ti minutter, med lærer, og han sier ikke sorry en gang, for han hadde planlagt det sånn at han skulle rekke alt på minuttet- hovedinstrumentundervisning frem til punkt klokka seks, så rett på kvintettprøve.

Det syns jeg er diva.

I butikken er de ikke lært opp til at de skal være der for kundene, hyggelige og vennlige, på matbutikken opplever jeg ikke alltid et hei engang. På stamkneipen viser servitøren alltid hvor utrolig slitsomt det er, når vi kommer hele gjengen og skal drikke og spise, i stedet for å prise seg lykkelig over at vi i det hele tatt kommer dit og får stedet til å gå rundt.

Det syns jeg er skikkelig diva.

For det koster ikke å være hyggelig, å være medmenneskelig og glemme seg selv et lite sekund. For en divakultur, å være full av seg selv og litt til.

Dum som jeg er....
tenker jeg- hm, rart at jeg ikke har noen muskler i venstre skulder, når jeg fysisk holder opp hornet i over 140 minutter hver dag?
Så titter jeg i speilet.
Der ser jeg at både skulder én og skulder to løfter seg sammen med innpust, men istedet for å gå ned igjen, blir hengene mens jeg truter i hornet.
At jeg holder et over fire kilos instrument med skuldre og rygg og bekken og det som verre er, er ikke bare å omstille på et knips. For når jeg tappert forsøkte å holde hornet bare med armene, endret det forutsetning for hvordan det føltes å ha munnstykket på leppene, luften kommende inn, luften kommende ut, måten å produsere tonene på. Og ikke minst- så utrolig slitsomt det var for armene!
Men veien er riktig, det er bare én måte å få til en forandring på- forandre. Så nå er det ut og løp og strekk og bøy og tøy og bare å slutte å pingle avgårde!
...Av og til skulle jeg ønske jeg var litt mindre nysgjerrig..

Det kleber seg til kroppen
Det er trangt og snart må jeg snappe etter luften
Det kværner
Det vil ingen ende ta og jeg finner ingen løsning

Det må bli å gi opp selvfølgelig

Men det tar tid før likegyldigheten kommer
Den må helt komme av seg selv