BERLINOSLOHANNOVER

Berlin, Hannover, Oslo. Jeg vil helst bare skrive om Berlin, men jeg har en føl av at det kommer til å bli mer om at Hannover ikke er som Oslo, og at Oslo er litt som Berlin.
Jeg var to dager i Berlin og bodde hos Runa, en venn av meg som jeg ble kjent med i sommer på Orkester Norden. Runa bor rett ved u-bahnstoppet "Osloer strasse", og jeg tenkte ikke noe mer over dette før vi kom til stasjonen- og stasjonen er et gigantisk stort norskt flagg-lappeteppe! Jeg hadde da akkurat fortalt Runa at jeg gleder meg til å komme hjem til jul, og fortumlet og glad gikk jeg opp fra denne ganske så rød stasjonen.
U-bahn systemet i Berlin er kjempeoversiktelig og med mye informasjon hele veien. Kanskje det er det som preger en hovedstad? At det er opplysning og logiske forbindelser? Hannover er derimot et spindelvev av u-bahnlinjer og man må lete og surre for å finne ut hvilken bane som går hvor, og ikke minst må du da selvfølgelig vite at du ikke må stå rett foran døra, for da lukkes ikke dørene. Men dette må du bare vite, eller du må erfare at det er sånn det er i Hannover. Jaja.
Berlin er også luft og plass. Det er ganske utrolig at det nesten bor fire millioner i denne byen. Å kunne puste på hauptbahnhoff var en unaturlig ting etter å ha kommet fra Hannover- i Hannover er det alltid mange folk under det trange hauptbahnhoff-taket, lørdag eller søndag eller mandag. Det var det jeg visste. Å komme til berlin senket uroen min om at tyskere er rare, det er bare Hannover som er litt spesiel. Selv om det bor like mange folk i Hannover som i Oslo, har Hannover ingen preg av å være en storby. Jeg vet ikke hva det er som er storbypreget, men det virker som om Hannover er ungdoms- og barneløs i forhold til både Oslo og Berlin. Hannover er byen for den godt voksne generasjonen som blir sure når studentene setter seg på ledige plasser etter pausen i konserthuset, generasjonen som gidder å vente på de forferdelig treige trafikklysene, og generasjonen som heldigvis kommer og hører på konserter. Men, folk hører på konserter i Berlin også. Vi stod i kø (helt bokstavelig, rett opp og ned) i en halvtime for å få billett med det fantastiske orkesteret, Berlin filharmonien, og det var to timer før konsertstart. Vanligvis går køen ut døra og rundt huset, og vi var tidlig ute og heldige som slapp regnskuren i nakken. Joda, været i Berlin var vått, og tidligere på dagen hadde Brandenburger Tor gitt meg ly for det sideslengende regnet som plutselig hadde det travelt med å komme seg ned fra himmelen. Jeg og de andre turistene priset oss lykkelige over at de ikke hadde revet hele den gamle bymuren fra 1790.
Det var jeg og guidboka med det klingende navnet "Berlin" som gikk løs på den store, historiefylte, fargerike byen. Å se Berlin på to dager er jo som å bare få spise skalken av en norsk brødskive (tyske brødskiver har ikke skalk, eller de blir skåret så tynt at det ikke er mulig for skalken å overleve). Jeg ruslet rundt og så, kjente på byen, gikk i Friedrichshain og kom plutselig over et market i omgivelser som minnet meg om Grünerløkka, spiste mat og drakk gluewine på julemarkedet foran Schloss Charlottenburg, tok u-bahn og så at nye farger dukket opp for hver stasjon, drakk Mango Lassi på indisk restaurant, så murbiter av verdenshistorien, drakk knall grønn Berlinerpils og så mange uteliggere og alkoholikere. Det var rart å være i byen som var et av knutepunkene i krigen og krigene som var i vårt århundre, at jeg selv er eldre enn Berlinmurens fall. Jeg stod der og prøvde å ta et fint bilde av regndråpene som gråt nedover murpussen på "Holocaust- Denkmal" og tenkte i mitt stille sinn at jeg gleder meg veldig til å komme hjem til min egen lille storby.

JULETYSKLAND

Det er snart jul, og jeg er til vanlig vant til risensynsgrøt, gløgg, klementiner, godteri, nissespillinger og julebord i adventstiden. Men, dette blir nok annerledes i år. Tyskerne har en sterkt tradisjon med sine "Weihnachtsmarkt", og nok en grunn for å samle seg sammen og drikke øl, glüewine og spise pølse, brente mandler og søtsaker.
Selve tradisjonen med julemarket er over 300 år gammel, men i Hannover har de bare hatt julemarked i 150 år. Det er et julemarket i nesten hver eneste by i Tyskland, men Dresden og Nürnberg har de eldste og mest berømte julemarkedene.
Hannover har tre stykker, spredt utover forskjellige steder i byen. Det har allerede startet, og varer helt til 22.desember. Det største markedet er rundt Marktkirken som ligger i Altstadt (Gamlebyen). Hannover kan foreløpig skilte med den største "Weihnachtspyramide" som står på Kröpke midt i byen, og der selges det varm mat. Jeg har foreløpig smakt på pølse i rundstykke, og -"es hat mir sehr gut gefallen". Pyramiden er ikke kjempepen,(den er egentlig ganske stygg) men litt surrealistisk og morsom sånn midt på gata.
Det er generelt lite lys i Hannovers gater, men i førjulstiden er ikke tyskerne gjerrige lenger- det lyser og skinner i hele byen.

Så, både jeg og sulten min lever foreløpig godt her nede, og det er ikke så vanskelig å late som man er tysker- ved å spise kaker og boller og sukkerspinn og sjokolade og mandler mens man titter på rare ting man absolutt ikke trenger.

Snø?

Etter å ha fått besøk fra Norge blir alt satt i et perspektiv, som om Maria hadde med seg litt Norge i kofferten og at kofferten viste hvordan det er annerledes å være i Tyskland. Jeg spiste Stratos for første gang på to måneder, og det smakte himmelskt og luftig og lett i forhold til den tyske, tunge sjokoladen. Det var festlig å høre kommentarene jeg selv tenkte for over en måned siden- så lite lys i trappeoppgangen, så teite veikryss, så mye fristende mat overalt, så annerledes, så flatt, så mye sykler.
Men hei, Norge, jeg gleder meg til å se snøen igjen.

Brahms 2.symfoni

Vi spiller nå orkesterprosjekt på skolen, og da spiller vi blandt annet Brahms 2. symfoni. Det er noe med Brahms, hans lange fraser med korte enkle motiver, og orkesterklangen. Jeg liker Brahms veldig godt, og akkurat nå er det ingenting som er finere enn å sitte og spille orkester fra ti til fire.

Den andre symfonien av Brahms' fire symfonier, ble komponert i 1877. Han var allerede 44 år gammel, og skrev mye av den da han var på sommerferie i Alpene i Østerrike. Den ble uroppført 30. desember i 1877 av Wiener Philharmoniker under ledelse av Hans Richter, og fikk på uroppførelsen bra mottakelse av publikum.
Det var en stor bøyge for Brahms å komponere symfonier i kjølevannet av Beethoven, og han brukte 15 år på å skrive sin første symfoni. I motsetning til den sterke og bombastiske åpningen av hans første symfoni, åpner andre symfoni med en mer forsiktig fremføring av hovedtemaet- i horn og treblås. Hovedtemaet kommer igjen og igjen- et enkelt tema som enhver stemme kan synge.
Jeg syns det er dette som er så fint med Brahms. Melodiene er så enkle, men sammen med akkordene, den kammermusiske instrumenteringen og de synkoperte rytmene, blir melodien en del av hele lydbildet, melodien som i seg selv er så enkel som en barnesang.
Gjennom hele symfonien dukker det opp nye temaer, og første satsen "Allegro con moto", er i sonatesatsform.
Det er ikke Brahms' andre symfoni som er hans mest berømte, men det er et av hans komposisjoner som er av det mer lystige og lette slaget. Den blir ofte nevnt med "Pastorale-symfonien", som i likhet med Beethovens 6. "Pastorale"-symfoni.
Pastorale betyr i kristen sammenheng "hyrdemusikk". Det er musikk som kan uttrykke naturopplevelser, enkle melodier. For eksempel er mange salmer beskrevet som pastoraler, med sine ofte enkle og melodiske temaer, og med et kristent budskap.

Brahms 2. symfoni er absolutt verdt å høre på. Kom til Hannover, vi spiller konsert både torsdag, fredag og lørdag.

Høsten og kameratene

Noen leker barn i sølepyttbadekaret.
Noen Trær vil heller være Bakke.

Gult er kult.
Andre leker Boeng 737.

Noen har kledd av klærne fra trærne.
"Trærne kan bite. Hold stien."

Ull er gull.
Noen har pyntet benken.
Noen har plassert en dame opp ned i skogen.

Til og med ikke fuglene har gulvvarme her i Tyskland.
Noen har skrudd på lyset.

FAKTA #1

• Det er fint å jogge i flate Tyskland.
• Man trenger ikke vaske vinduene i Hannover, for det regner sidelengs.
• Det bor 82 400 996 mennesker i Tyskland.
  
• NDR Kultur spiller bra musikk.

Lørdagsgodt

Lørdag er fin fordi man kan sove lenge uten dårlig samvittighet, spesielt hvis man har vært en god porsjon ute og prøvd diverse øl og coctails i Hannover dagen før. Som alle andre "hausfrau" i Tyskland har jeg også i dag gjort innkjøp. Å gjøre innkjøp når man bor i Gellertstrasse, vil si å gå til markedet utenfor kirka, peke på ost og si; "ich hätte gern Hundert gram Mozarella, bitte", kjøpe hjemmelaget bringebærsyltetøy til svimlende 2, 50 euro, en tykk skive roastbeaf fra kjøttdisken til 1,90 euro, og gå på "Frishmarkt" sammen med alle de andre tyske.
Det er visse ting om tyskland som bør nevnes, og det ene er deres fantastisk dårlige system for å betale i butikken. For det første kan man skjeldent betale med et VISAkort, og det finnes neppe en minibank rundt neste hjørne. Nei, i Tyskland må man ta seg tid til også å planlegge penger, ikke bare planlegge at veien til skolen kan ta kjempelang tid fordi man ikke kan gå over gata på rød mann. For det andre, så må man ha tunga rett i munnen når varene har vært i kassadamas hender (ja, og det er virkelig gode, gammeldagse kassadamer), for da skal man både pakke varene med én gang og finne frem penger. Jeg har fortsatt ikke fått det til, og da blir det kø, men tyskere er vant til å stå i kø.
Lørdager er fin dag for besøk. Lørdager er fin dag for å prøve å smelle sammen en pizza, med den gode gamle oppskriften fra kokeboka " Fra Boller Til Burritos" vi fikk i heimkunnskapen i niende klasse. Problemet er at det på dette kjøkkenet ikke finnes kjevle, bakebolle eller stekebrett. Eller, det som finnes er i totalt andre former fordi de kommer fra Kina, ikke "made in Kina", men fra det ekte Kina og fra Lin som er kinesisk. Ja, hvorfor ikke lage pizzadeig i en plastboks? Etter et godt tips skal jeg prøve å kjevle ut med en flaske, og forhåpentligvis blir det spiselig til gjestene kommer halv åtte, med medbringt rømmegrøt som dessert. Jadda, det er nemlig tid for en norsk aften - med pizza. Det blir jo litt norsk aften når maten er laget av en nordmann, da.

NY TID

Tyske ord satt sammen:
Mein Morgen hast heute eines Geschenk gekriegt. Es war eine Stunde.
Eine Stunde ist das beste Geschenk in dem ganzen Welt. Ich bin heute glücklich. Es ist weil die Sonne scheint und es ist einem schöne Tag.
Diese Tag ist die erste Tag in einer neue Zeit, es ist Zeit der Winter zu sein. Wunderschön. Prima. Prima Ballerina.
Viel Spaß!

Et Lite Stykke Norge

Det er flott å ha mødre som kan sende litt av hvert med gode ting i posten, i dag har jeg nemlig spist meg stappings på melkesjokolade, trasket rundt i nye, varme sokker, og sendt gode tanker til postvesenet som ikke stjal en gammel Nokiamobil på vei fra Oslo til Hannover. Det er konserttid på skolen, og jeg skal i kveld spille på Blechforum, som er messinginstrumentenes konsert. Vi har Blechforum to ganger i måneden, og jeg skal spille Beethoven Sonate for Horn og Piano.
Magen min er fornøyd, for i dag inviterte Anna meg på middag. Hun lagde en spansk, fantastisk rett, og jeg tror jeg nå har skikkelig pondus til å spille konsert, med både melkesjokolade og spansk middag innabords. Det er faktisk klokketid for å bli litt nervøs.

har noen sett lørdagen min ?

Jeg puttet den i lomma, men nå finner jeg bare søndag igjen. Jeg har vrengt og vridd, men jeg finner bare søndag.

bare litt pusling fra tastaturet

"Velkommen med æra" (Geirr Tveitt) åpnet en konsert på torsdag. Jeg følte meg kallet og ropt på, og ikke før har norsk musikk smakt så godt.
Konserten var i"Schloss Landestrost" i Neustadt, 20 minutters togtur utenfor Hannover. Jeg tok toget sammen med Anne som lærer seg norsk, og som i sommer var på Hardangervidda. Anne har skjønt det, at man må snakke tysk litt sakte for at en krøllete jente fra Norge skal forstå alt som blir sagt. Forrige lørdag var jeg og noen venner på besøk hos Anne, og vi så på bilder fra Norge. Jeg var strålende glad for at jeg i sommer også var på Hardangervidda, så jeg nikket og smilte-helt på ekte. Jeg kjente meg igjen og kunne si at joda, dette er Norge! Jeg skal invitere Anne og hennes norskofile venner hit, til mitt rom, og servere ekte god brunost og leverpostei. I kofferten min fra norge hadde jeg ikke plass til mer enn en mini, mini brunost, så vi får dele brodelig. Forresten, det kan jo være at de ikke liker brunost, så da kan jeg pakke den heltmodig ned igjen og ta den opp når angsten for at Norge egentlig er ganske langt borte, sniker seg på.
Ellers har vi fått varme. Det hotte ordet her i denne byen er nemlig "Heizung", for det er veldig kalt her. Jeg tror nesten jeg skal finne frem lua mi, og fortelle til mine israelske venner at dette folkens, ja, dette kalles hue på nynorsk. Det kan jo hende at de syns det er fint å vite, at vi har to ord for samme plagg, og at de ved den hadbarka kysten i Norge sier Hue og ikke Lue.
I kveld dunker det litt i veggen, for det er fest et sted i mitt hus. Tyske fester er forresten ganske så artige, vi hadde et mensa-party her på mandag. Det var duket til med fest i kantina, med mat, billig øl og live-band. Gemütlich.
I dag fikk jeg avis fra Norge. Jeg har tenkt tanken at det er litt vanskelig å få med seg det som skjer i Norge, jeg får jo ikke med meg det som skjer i Tyskland engang. Jeg har http://www.spiegel.de/ som forside, men det er kanskje for mye å forvente at jeg skal sitte og være venn med ordboka hver gang jeg er på data'n min. Vi får se, kanskje jeg til slutt blir så god venn med ordboka at jeg til slutt skjønner hva den skal si uten at den trenger å si det. En håndfull ordbok-telepati.

Her om dagen var det noen som hvisket meg i øret.

Spiser man Ritter Sport blir man en blubb.

Die Eilenriede

I av Hannover finnes det en skog, Eilenride. Den pakker seg rund sentrum som en C, fra Oststadt til Waldhausen. HMTH (Hannover Music und Theater Hochschule) ligger ved Eilenriedens fot, og sitter man ved vinduet i kantina på skolen, ser man rett ut på spreke turfolk som går i Eilenriede. (på dette dårlige kartet er det det hvite med prikker, det brune er befolket)

Men, man trenger ikke være sprek for å gå i Eilenriede. Eilenriede også brukt som gjennomgangs skog og det er flust av syklister og menn i dress. Gatene i Eilenriede er veldig brede, og trærne er meget høye, og det er et 120 km stort veinett. Skogen er en naturlig skog, og har i motsetning til London Hyde Park i London og Boulogneskogen i Paris ikke blitt brukt som en kongelig jegerskog. Borgere i Niedersachsen har brukt Eilenriede som husdyrs beite, spesielt svinedrift. Befolkningen i Niedersachsen har vokst seg sakte stor, og Hannover er Niedersachsens hovedby med Eilenriede som Europas største byskog. Det er generelt mange store grøntområder i Niedersachsen. Eilenriede er 6,5 km2, og nesten dobbelt så stor som Central Park i New York. Det er 545 sittebenker i skogen, jeg tror jeg har sett 10. det er også 210 søppelkasser.

Det lukter ikke skog, skoglukten som jeg er vant til i Eilenriede. Det er fordi Eilenriede har 75% løvtrær, og ikke Gran og Furu som i Nordmarka. Det er i hovedsak mest Eik, Bøk, Trollhegg og Bjørk, og på den sandete jorden finnes også Lerk og Furu. (om ikke "Alle Fugler" lyver, finnes da også Trost og Stær)

Navnet Eilenriede kommer fra Erlen og Riede. På tysk er Erlen navnet på Trollhegg, tresorten som er en løvfallende busk. Bladene til Trollheggen er friske grønne på oversiden og matt lysegrønne på undersiden. Bladene blir knall gule om høsten, og trærne blir fra 2 til 6 meter høye. Disse trærne vokser også nord i Norge, på lavlandet. Den andre delen av navnet, Riede, er den tyske betegnelsen på sumpete og myrete jord. Trollheggen (Erlen) vokser på sumpete og myrete jord (Riede), og ofte da i nærheten av vann.

Gjennom dyregjødsling og trerovdrift var Eilenriede i 17. århundre en utplyndret skog. Det ble etter hvert plantet hurtigvoksende nåltrær som mildnet trekrisen, og dette ble gunstig for skogen som i det 19 århundret ble en viktig ressurs til kull som brennmateriale. Under 2. verdenskrig ble skogen gjennom bombeangrep kraftig skadet.

I Eilenriede finnes det koselige skogkaféer, men skal man nyte solstråler må man finne en stor, åpen plass, for trærne stjeler mye av lyset. Det kommer til å bli en lang høst i Eilenriede, bladene er fortsatt grønne.

MITT ROM

Mitt rom ligger i et hvitt hus i hjørnet der Gellerstrasse møter Kirchweierstrasse, nesten helt i toppen har jeg to store vinder. Oppgangen har en spesiell lukt, og man går trappene helt opp til tredje etasje. I tredje etasje er der en hvit dør med et cellobilde i vinduet, og her bor jeg. Nå står det også Cecilie på ringeklokka, rett under Lin og Anna. Lin og Anna er de to andre jeg bor med, Lin kommer fra Kina og Anna kommer fra Spania. Lin er ikke så ofte hjemme, men hun spiller piano på HMTH og vi snakker engelsk sammen. Anna derimot er ganske mye hjemme, for hun øver der i rommet ved siden av mitt, og hun øver på oboen sin. Det låter riktig så fint når Anna spiller obo. Er man heldig kan man høre oboklang allerede i trappene i oppgangen, og er du enda heldigere kan du høre horn. Jeg har øvd litt hjemme og det er fantastisk klang på rommet mitt. Jeg og Anna snakker tysk og engelsk sammen, og var forsåvidt enige om at det er litt mer klang i et horn enn en obo. Så, i redsel for at jeg skal ødelegge for Annas hjemmeøving går jeg også med god tålmodighet til skolen.

Skolen ligger et kvartal opp gata og over veien, og avstanden er lang nok for å ta på seg vanter men ikke for å kjenne om det egentlig er en vante-dag eller ikke. Det føles ut som en passe avstand.

Ringeklokka. Ja, man kommer da inn døra, og det lukter litt spesielt i gangen, det kommer nok av kjøkkenet. Kjøkkenet trenger et eget avsnitt, for på kjøkkenet henger også min venn og fiende- gassbeholderen.

Kjøkkenet er mørkt og skikkelig skittent. Da jeg prøvde å vaske det fant jeg ut at det lå ca. 30 lag med fett. Nå ligger det vel bare 29 igjen. Alt som er på kjøkkenet blir veldig fettete hvis det ikke blir brukt, for det finnes ingen ventilator over ovnen. Vi har en stor hylle hver, men det er ingen skap eller lukkede løsninger, så alt står åpent og synlig. Hadde musa jeg hadde besøk av i Kiel vært litt smart, hadde den kommet hit. På veggen henger det en klokke som ikke virker. På den andre veggen henger også gassbeholderen. det er fantastisk å kokke med gass, men det er ikke fantastisk at alt i denne leiligheten kokkes av gass, for jeg har allerede tre morgener bare hatt iskaldt vann i dusjen. Vår gassbeholder lever sitt eget liv, og har ikke gitt varmt vann til ovnene våre på fire dager. Det er kaldt i tyskland, og det er enda kaldere når ovnen ikke virker.

Min ovn står rett under mine to store vinduer. Mitt rom. Jeg har da altså en ovn, en seng, et spisebord, hylle, skap og god plass. alt står på et gammelt tregulv. Jeg liker rommet mitt. Det er god plass på rommet mitt og er fylt med mine egne ting. Det gir meg fin energi, det føles fint. mitt rom. Her bor altså jeg.

Jeg er i Tyskland

Her er det mange folk, brede gater, skog som ikke lukter noenting, snille folk, et annet språk, viktig å slå av lyset, bakerier, kafeer, kort mellom busstoppene og rett og slett litt større enn hva jeg er vant til.