GRR!

Her pä skolen finnes det uttallige forskjellige forelesninger og seminarer man kan besöke, og det er opp til deg selv ä passe pä at du fär alle fagene du skal ha for ä fä gjort din diplom. Jeg skal ha teori, og er i 5. semester plassert med mitt horn og med min teori- trodde jeg.

Jeg gikk til herr Oakdan og viste til papirene mine fra Barratt, hvor det her stär skriftlig at jeg har studert i to är, altsä fire semester. Han hadde satt meg opp pä en "einstüfungstest" fordi han ikke visste hvilket teorisemester jeg var i, og jeg bekreftet til han at jeg allerede var i undervisning med herr Popovic, og at det föltes riktig ä väre i 5.semester. Pä denne skolen skal man ha teori i 8 semester, og faget inneholder teori, gehör og harmoniläre. Herr Oakdan er en hyggelig mann, og han sa jeg skulle möte opp pä "einstufungstest" og fortelle disse menneskene det samme som jeg fortalte til han.

Höy i hatten mötte jeg opp, og fortalte to herrer i dress akkurat det jeg og herr Oakdan var enige om at jeg skulle si, at jeg og herr Popovic (teoriprofessoren) var "geeinigt" om at jeg var i 5.semester. Jeg viste de papirene mine. Sä ba de meg gä til pianoet, spille koralen som stod der, og analysere. Jeg klimpret i vei, veldig sakte riktignok, og analyserte. Det er to är siden jeg har drevet med koralharmonisering, og jeg kom ikke pä hva Ab-dur hadde i en g-moll kadens ä gjöre. De var derfor enige seg imellom at jeg skulle väre i 3.semester.

Harmonisering er en brökdel av hele faget. Fingrene mine legger seg ikke naturlig ved pianoet, og jeg er ikke vant med at en musikkstudent skal väre multikunstner ved alle musikkinstrumenter. Jeg fölte meg tygget, spyttet ut og träkket pä. Hadde jeg visst at 5 minutter ved pianoet hadde bestemt min toärige fremtid, hadde jeg övd först. Men her skal man väre perfekt, kunne alt de plutselig kan finne pä ä be deg om, og gjöre det. Og jeg hater disse to professorene som mener jeg mä ha teori i to är til. Og Ab-dur i en g-moll kadens.



(Skrevet pä skolens tastatur, finnes ikke norske bokstaver pä tastaturet i umiddelbar närhet)

HELGA

Det var rart å stå opp da hele byen sov, lørdags morra-soving. Jeg var på vei til Höxter, en by på vei nedover til Göttingen. Tette togskift og morgendis i lanskapet akkopagnert av kaffe og iPod og tysklesing og notelesing.



Kirkerom er fint. Det både klang og føltes som å være inne i en diger, gotisk kremtopp. Det var lørdag, sol og høst i lufta, spillejobb med et sammensatt orkester. Søndagen skulle verket fremføres, Haydns Oriatorim, De fire årstidene.
De tre sangsolistene sang veldig bra, og jeg satt fascinert og tittet på de i lyset fra vinduet. Stemmen er et instrument. Tenk å bare åpne munnen også kommer det noe så vakkert ut, og det er så langt vekk fra det som vanligvis kommer ut av munnen, snakkingen og ordene.
Dirigenten hadde store bevegelser og lansomme tempi, og hornisten ved siden av meg hvisket meg i øret "Er ist schlecht und lieb, dass ist besser als schlecht und böse" . Oboisten hadde med seg te på termos, og solstrålene lyste opp røyken som flyktet oppover. Det var lørdag, og det var i Tyskland.
Søndagen startet med togkaos fordi fotballfansen dro kollektivt, så omveiene ble lange og stressende, og sånn som av og til søndager er- ikke en hviledag. Men jeg kom meg frem til slutt, rakk nesten generalprøven, og spilte konsert. Og det varte og rakk, og etter tre timer kunne vi alle tenke på hjemveien igjen. Og for en hjemvei! Tog korresponderte i hvert fall ikke, så trekkbasunene "svippet" meg av i Bielefeld, nokså godt stykke fra både Höxter og Hannover.
Neste helg har jeg fri. Da skal jeg la kirkeklokkene dinge meg våken på søndag. Mmmm!

WAGNERTUBADRØMMER (nr.1)

Hvorfor kan ikke livet bare fylles med én huskelapp, bare seg selv å forholde seg til, én prøveplan, ett instrument, én lyst, ett språk, ett klesplagg, søvn og mat?

Tonene i tuben min stemmer foreløpig ikke med tonene i pianoet.


Dette er en wagnertuba. Kom og hør Bruckners 9. symfoni på Hochschule für Musik und Theater, Hannover.

may laif in a nøttschell...

..Det er litt kaos og mye papirer og på tysk og vanskelig og teite åpningstider og vanskelig å få tak i personer, men målet er at det skal bli ordnings før fredag!

Over Vidden og ned igjen

Vi la i vei, jeg med to nye krater i kjeven etter å ha dradd ut to visdommer, og Elise med oppadgående form etter å ha vært syk.

..Vi lister oss så stilt på tå, når vi skal ut å røve...

Bergen by var våt, men sola viste oss vei, viste oss veien gjennom trappene og sikksakkene opp mot Fløyen. Det var oppover, oppover, oppover, og da vi var på toppen av Fløyen var vi lykkelig uvitende om at vi var en syvendedel på vei. (Om en tur regnes i timer.)
Det var en hard start. Fløyen ligger 320 m over havet, og vi startet på null. Fløyen levde, barn og folk, og vi delte Appelsinen.
Vi trasket videre oppover Fløyfjellet med sikte mot Ulriken, og det var så fint. Det var så nydelig, sola som skinte gjennom trærne, følelsen av å være på tur. Beina som tråkket og hjertet som pumpet. Man skal kjenne at man lever!

Overraskende nok gikk veien i en helt motsatt retning av Ulriken. Det var her vi begynte å ane, at det var en lang tur... Landskapet åpnet seg, og tregrensa kom til syne. Vi var virkelig på vei mot løypa Vidden.
I det høye fjellandskapet var det så fint å se ned mot vannet og havet, de begge så uendelige. Vi møtte på en staut fjellkar og måtte spørre om dette var riktige vei mot Ulrikken, og ja, det var det jo, men det var ganske så langt til Ulriken og vi hadde alt for hvite joggesko for å gå i så sølete terreng.
Sølete var det enda ikke, men steinete var det. Vi trasket og gikk og fortjente Matpakka.
Jeg kommenterte at landskapet så okkupert ut. Elise var ikke helt enig. Selv om tyskerbunkere fortsatt stod igjen her og der, var det vel ikke okkupert? Neivel, kuppert da.

...Oh, Boogie, boogie, woogie...

Det var bare å bøye seg ned og fylle opp flaska med friskt fjellvann, før vi tok fatt oppover og bortover veien med vardene. Helt folketomt var det ikke, men byens larm var virkelig langt borte. Et par Anorakkfolk kom frem, familiefolket likeså. Vi så ned på byen, men følte eller hørte den ikke. Vi var på vidden, vi to med sekken og beina og ja, det begynte å bli våtere. Vi så ut mot regnet i Nordsjøen, ned i bakken og bort i høstfargene.

...vi listet oss så stilt på tå, og gikk og gikk og gikk og..

Da vi kom frem til Ulriken (642 m) var vi glade. Elise hadde et strålende forslag om at vi skulle ta en MacGyver, og bruke beltet mitt til å fire oss nedover taubanen fra Ulriken og ned til Haukland. He he, da hadde vi jo bare landet rett der nede på Akutten!

Det var festlig at vi ikke var ferdige med turen selv om vi hadde nådd Ulriken, og det skulle ikke være greit å gå ned til bysuset igjen. Jeg var så sliten at jeg så dobbelt, knærne skalv og veien var merket "Sykkelsti". Gærne syklister, det gikk jo nesten 90 grader rett ned. Boh. Her hadde den staute fjellkaren rett, her var det sølete, og mamma, hvordan skal jeg vaske mine hvite joggesko?
Da vi kom ned spiste vi BIFF. Vi hadde fortjent det, etter en dag og litt til i fjellet.