Nuh!

Nå har vi sådd jord, stappa nedi frøene og venter på blomstring.
Nå står den ene skapdøra gjemt inni matskapet og en ny tehylle smiler til oss.
Nå er stettbordet grønnsåpevasket og venter rent.
Nå er posene med ubrukelige klær gitt til tysk veldedighet.
Nå er boksen med virrvarr sortert, og badeveggen malt med et strøk limmaling.
Nå har vi vært hausfrauen i Tyskland, og nytt semester kan begynne.
Prosjektene tar dog aldri slutt, for i bilderammen over kjøkkenbordet faller alt støtt og stadig ned til bunnen. Neste gang vi har tid kan vi lime de fast.
Nå føler jeg meg hjemme.

Pä veien.

Det beste er at det er her og nä.

Det beste er at jeg bare kjenner deg som du er nä og ikke vet hvordan du har blitt som du er. 

At det er den jeg liker. Den som er her.

Allikevel var det fint ä kikke inn i fortiden din.

Da forstod jeg mer av hvordan du selv ser pä deg og hva öynene dine har sett.

Ä se noe fra din fortid forandret min fremtid. 

Ode til ärstid

Du endrer meningen din titt og ofte.
Du lever og stär aldri stille, du er pä sök etter noe, er det herr Vinter eller fru Vär du söker etter?
Du matter ut bladene sä de faller fra trärne.

Konsentrasjonen kommer när du er her. Om sommeren stär sola der som en dirrende varme og utmattende energi. Hos deg er det annerledes-
Du slipper av og til det skarpe lyset inn mellom skyene, etter du har gjort alt vätt og blankt,
og pustet luften ren.

Föttene mine er alltid kalde när jeg er med deg, kjäre höst.
Det gjör ikke noe. Du er min yndlingstid.