onsdag 29. juli 2009

Det ekte Italia

Gatene flommer over av de ekle turistene som går uten mål og mening. Så fornøyde de er med kikkingen sin, så glade de er for å ha sett det, opplevd det og vært der.
De om det.

Vi forlater usett hovedgaten i San Gimignano med stimen av turist-sild, og snegler oss langsomt gjennom smuget, og der møter vi på Stillheten. Der er små fjatte-Fiater parkert og brosteinen soler seg i den hete sola. Her i bakgaten kan vi spasere langsomt i varmen, ta ett skritt av gangen. Døren står åpent til et hus hvor en dame bor. Kanskje har hun ikke aricondition og søker mild gjennomtrekk. En annen italiensk dame står og prater med pottemakeren på iltert italiensk, og hun støyer hele gaten, for gaten er ellers helt tom. Her bor de som jobber i paralellgaten. Det er en het dag, og i skyggen av folkestrømmen er det godt å være. I vårt langsomme tempo kommer vi oss oppover til plassen igjen, og titter på turistene som haster forbi kirkeristen.

Der sitter Tom.
Så klart sitter Tom der, smilende og fornøyd fordi han visste kom til å møte oss utenfor kirken. Han hadde selv sittet der i flere timer, tatt formiddagsluren, kjent sulten, sett på menneskene, ventet.
Han roste oss for at vi gjorde det riktige, at vi forlot stimen og søkte det ekte. For noe hadde Tom lært oss. Å søke det ekte i italia med kirkekunsten, maten og kaffen.

Vi tyr til kaféen helt nederst med den hvite parasollen. Duo cappuccino, grazie, og frykten er stor for at dette blir bare sølevann. Vi var jo tross alt midt i en tusitby.
Cappuccinoen koster 1,20 Euro, og det var det første tegnet på at det var bra. Jo billigere, jo bedre. Jeg nipper til porselenskoppen og smiler og jubler, og kan ikke annet enn å le.
Espressoen siler seg gjennom fløten av stimet melk og skaper et samsurium av designer-kaffe i munnen. Vi konstaterer at heldigvis, heldigvis finnes det ekte, det riktige Italia og Toscana, og lykkelig med nok en cappu for take-away slentrer vi til bilen og drar avgårde til konsert mellom vintønnene i Terriciola.

san_gimignano_br_xiks.jpg



søndag 12. juli 2009

På tampen av stupet

I dag er det sommerferie
Det pleier å være en befrielse, en letthetsføl.
Av en eller annen grunn føler jeg det som en forlengelse, veien som går videre uten å ha hatt noen holdeplass imellom.

Jeg skal nå ta toget til Düsseldorf.

Jeg skal kræsje på en sofa sammen med en hund.
I morgen reiser vi grytidlig på vei nedover Europa, retning Toscana.
Jeg skal sitte i en bil, med en Liz som også spiller i kammerorkesteret vi møter når vi kommer fram.
Hva som skjer i Toscana vet jeg ingenting om.
Jeg har med meg sengetøy, for logien blir "familiær".
Sengetøyet skal kastes før veien går videre til Norge og kurs, for med Ryanair kan man bare ha med seg 15 kilo. Det betyr, helt egentlig, at jeg bare kan ha 15 kilo med meg for 5 uker på tur.
Hvordan klarer du det pappa? Å reise på sommerferie med bare kortbuksa og t-skjorta?

Jeg har med konsertsko, konsertklær, varme klær (Norge) kalde klær (Italia), noter, notestativ, undertøy, badetøy, én bukse og to shortser og slippers.

Sommeren er her. Jeg skal kjøre bil nedover Europa. Det har jeg gjort før - mange ganger. Jeg aner ikke hva som venter meg, og håper jeg kan ta inn inntrykkene som kommer, at jeg ikke er for full fra før.
Akkurat nå kjenner jeg meg ikke helt klar, ikke ladet, ikke åpen.

Bilebile, spillespille, tittetitte, badebade, flyfly, spillespille, tenketenke, syklesykle, spisespise.

Jeg vil gjemme meg under dyna og bli der.

Jeg må ta meg sammen og bare ta sats og hoppe ut over stupet, ikke stå og trippe på kanten.

Hoppehoppe!