rent og pent

I dag har jeg hatt skikkelig vaskedilla, så jeg ikke har mer basilusker å bli syk av. Jeg fant mye interessant.

Da jeg vasket under radiatoren fant jeg den gamle tapeten, og den var veldig fin, synd at de tok bort den. (Men på en annen side, hadde det kansje blitt litt vell mye med mønstertapet i hele rommet.)

Og, jeg fant to stankelbein med spindelvev. Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker å bo på dette rommet, for det er ikke første gang jeg har drept stankelbein her. Jeg har litt edderkoppfobi fordi de er så utforutsigbare, men hadde jeg heldigvis dreperinstinkt i dag.

(Jeg husker en gang jeg og mamma fant en edderkopp, og vi hoppet rundt og turte ikke drepe den, men satte en kopp over den i håp om at pappa skulle finne den. Hihi!)

Men nå er det fritt for edderkopper, hornet er rent og munnstykket kokt, ikke noe støv under radiatoren (fy søren, der var det mye støv), og bogjengen her skal vaske kjøkkenet i kveld.

Rett og slett, nytt år i Gellertsrasse 50.

min nese må snart være tømt...

Jeg lever for tiden i en Boble. Jeg blir stengt inne av snørr og et hode som sier i fra hver gang det pumpes blod. Altså- jeg er skikkelig forkjøla og syk, og har prøvd å lege meg selv med å være hjemme. Men, det er så utrolig kjedelig å bare skulle sove, så jeg har da sett 3.sesong av "Sex and the City" for n'te gang, sett filmen "A night on the Planet", prøvd å øve litt, lest, sovet og drukket litervis med vann og te. Men hei, det er så kjedelig å være syk. Det er så kjedelig at alt koster så mye energi, og at man får torden i hodet når man reiser seg. Men nå har jeg sytet nok, og kanskje det da er på tide å bli frisk. Eller hva? Jo, kom igjen a. Bli frisk!
..for jeg har ikke mer snytepapir igjen.


(bildet er tatt en reindag på vei til Hannover med toget)

Tromsø

Vi kan lage så fancy elektroniske duppeditter vi bare vil, men vi klarer aldri å måle oss med naturen- dens fancy, fantastiske, naturlige duppeditt. Tromsø ligger pakket inn i arktiske fjell og iskaldt vann, og det var for en østlending fantastisk å se at der det var en liten mulighet for å bosette seg- der var det også bebyggelse.
Jeg har ikke sett noe så mennskelig uvennelig som fjellene rundt Tromsøya, og det ble for meg veldig surrealistisk å se Tromsø som en liten klippe i det arktiske landskapet. Det var nakent. Jeg kjente jeg ble veldig stolt av vårt ville land, og da jeg etterpå kjørte tog i Tyskland beskuet jeg byene som poppet opp én etter én i det flate landskapet. I flate Tyskland er byen bygd for å huse menneskene, mens i ville nord-Norge klamrer bebyggelsen seg fast til delen det er mulighet for å bo.
Tromsøfolket var stort sett å finne på de lune kaféene i byen, stort sett i vente på at sola skulle vise seg igjen. Men, sola er sjenert i vinterstid.
Burgeren på Blårock, fisken på Det Norske Fiskekompaniet, Mackøllen og symfoniorkestet speilet seg godt i denne mørke byen- byen med stummende mørke klokka tre på dagen. Jeg prøvde å fange det spesielle lyset og kulden med kameraet, men det var vanskelig å ta bildet av følelsen av hvor fint det var å være i Tromsø.