Han beklaget seg for dem da vi møttes igjen.
Og jeg beklagde meg for meg til henne.
Mest av alt ville jeg at hun andre skulle beklaget seg til meg.
Overraskende var det uansett at han beklaget seg for dem. Men det gjorde han før hun kom. Hadde de snakket om dem sammen? Godt var det å beklage seg til henne, for hun hadde jo sitt syn på saken. Jeg følte meg bedre, men det hadde selvfølgelig vært best å kunne ta seg sammen med en gang. Ikke måtte rydde opp på stien og beklage seg etterpå, over den allerede trådde veien. Og vi, de der, hadde jo ryddet opp litt allerede også blir det kaos på andre stier som måtte ryddes opp i. Men det spørs om det blir mer beklagelse for henne. At man bruker opp beklagelsen også kan den andre beklage neste gang. Forresten, det gjør ikke noe å beklage seg. Selvhøytideligheten trenger egentlig ikke henge så høyt, det er bare litt godt å vente når man tror man venter på noe godt. Men det var også før de der kom, og da ble det enda fler skulle man liksom beklaget til de også da?
Men det var jo utrolig fint av han å beklage seg for dem.

arbeidsliv

13
Prosentandel tyske arbeidstagere som er engasjert i jobben sin, 20 prosent oppgir å være "aktivt" uengasjert.

Fra Morgenbladet, 4.des

Det skal flyte
Og når det flyter til et mønster er det bare å hoppe av
For i virvelstrømmen blir man bare dratt i én retning
Man kommer seg ikke bort.
Flyt videre
Et annet sted

Kultursjokk nr.576

Pfortneren er borte i en halvtime uten at noen vet hvor hun er. Systemet er sånn at musikkstudentene er avhengig av portneren for å få nøkkel til rommene, også rommene vi oppbevarer instrumentene på, og har man noe man skal rekke kan det faktisk hende at portneren ikke er der for deg.

Det syns jeg er diva.

Så kommer fagotisten inn i rommet, vi har sittet og ventet klare i ti minutter, med lærer, og han sier ikke sorry en gang, for han hadde planlagt det sånn at han skulle rekke alt på minuttet- hovedinstrumentundervisning frem til punkt klokka seks, så rett på kvintettprøve.

Det syns jeg er diva.

I butikken er de ikke lært opp til at de skal være der for kundene, hyggelige og vennlige, på matbutikken opplever jeg ikke alltid et hei engang. På stamkneipen viser servitøren alltid hvor utrolig slitsomt det er, når vi kommer hele gjengen og skal drikke og spise, i stedet for å prise seg lykkelig over at vi i det hele tatt kommer dit og får stedet til å gå rundt.

Det syns jeg er skikkelig diva.

For det koster ikke å være hyggelig, å være medmenneskelig og glemme seg selv et lite sekund. For en divakultur, å være full av seg selv og litt til.

Dum som jeg er....
tenker jeg- hm, rart at jeg ikke har noen muskler i venstre skulder, når jeg fysisk holder opp hornet i over 140 minutter hver dag?
Så titter jeg i speilet.
Der ser jeg at både skulder én og skulder to løfter seg sammen med innpust, men istedet for å gå ned igjen, blir hengene mens jeg truter i hornet.
At jeg holder et over fire kilos instrument med skuldre og rygg og bekken og det som verre er, er ikke bare å omstille på et knips. For når jeg tappert forsøkte å holde hornet bare med armene, endret det forutsetning for hvordan det føltes å ha munnstykket på leppene, luften kommende inn, luften kommende ut, måten å produsere tonene på. Og ikke minst- så utrolig slitsomt det var for armene!
Men veien er riktig, det er bare én måte å få til en forandring på- forandre. Så nå er det ut og løp og strekk og bøy og tøy og bare å slutte å pingle avgårde!
...Av og til skulle jeg ønske jeg var litt mindre nysgjerrig..

Det kleber seg til kroppen
Det er trangt og snart må jeg snappe etter luften
Det kværner
Det vil ingen ende ta og jeg finner ingen løsning

Det må bli å gi opp selvfølgelig

Men det tar tid før likegyldigheten kommer
Den må helt komme av seg selv

Om det litt surrealistiske i løpet av en dag

På vei til skolen går jeg av og til bak en innfødt som har evnen til å ta plass på hele fortauet med bare seg selv. Jeg kommer meg vanskelig forbi, og går i kø, og skal man se lyst på livet kan det jo betraktes som medlidenhet med bilene som også køer avgårde.
Da kommer noe helt surrealistisk igjen, for ved portneren hentes nøkkelen med levende smiley. Det er sant, for at døra skal låses opp etter å ha puttet nøkkelen inn må smilyen smile, så kan man vri om nøkkelen, og smilyen går tilbake til normaltilstand igjen. Som er strekmunn selvfølgelig.
Jeg møter kanskje Inger i gangen etter en formiddagsøkt, og kanskje kommer hun med en kommentar om at hun har 36 ting å gjøre igjen i løpet av dagen.
Midt imellom må man kanskje lufte seg litt, men samvittigheten gnager fort. Når skoledørene er åpne må man bare holde seg i området rundt skolen. Blandt de sykt rosa teppene og trakteriene som skjer i trappeoppgangen.
Og sånn går nå dagan, og sånn er det bare her, og på kvelden kommer vennene og vi spiser gresskar. Ikke et sånn som ser ut som et gresskar da, for de er visst ikke spiselige.

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Men er det ikke sånn at hvis du virkelig vil, hvis du virkelig tror du har noe å komme med, så kan du studere hos hvem som helst?

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Det er å møte seg selv i døra, og måtte svare på spørsmålet- hvorfor gjør jeg dette her?

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

Det er interessant ä studere hvordan han maler sitt bilde. Hvordan han bruker fargekombinasjonene naturlig og hvordan han har et kunstnerisk budskap med sitt bilde. Det er sä klare linjer, det er sä klart utfyllt.
Men ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

For hvordan vil jeg male mitt bilde när jeg har penselen i min händ?

En kunstner er en med en spesiell atmosfäre rundt seg, en som fär plass uten ä mätte kreve, en som inspirerer og gir.
Vi merker det alle när han er her, og vi gir han rom.

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene,
for da mä jeg läre meg ä ta plass.

telefonsamtale

Regnet reddet.
Mistanken om at det var mitt var der
men mest møtte du Usikkerheten i deg selv.
Du sa det høyt og jeg visste det hele tiden.
Du sa det høyt
at du var sjalu.
Så reddet regnet deg.

Takk, Torden.

Sänn er det bare.

"Du mä fä med deg flasset i häret!", sier han med et flir mens han hviler pä steinen og beskuer meg.

"Hva mener du, farfar?" Jeg titter opp fra rakingen.

"Du mä fä med deg alle plommene i riva".

Evig gartner, evig farfar.

"Mobilen igjen, denne nye suttekluten, denne dingsen man bar like tett til kroppen som en pacemaker. Ja, Hilde? Ja... Ja... Ja... Nei, vi trenger ikke kommentere den täpelige uttalelsen för i morgen. Ingen panikk-telefoner fra Frank? Bra. Ikke se pü TV nä, gä og legg deg. God natt."

Fra "Jeg er brödrene Walker", Jan Kjaerstad

Nuh!

Nå har vi sådd jord, stappa nedi frøene og venter på blomstring.
Nå står den ene skapdøra gjemt inni matskapet og en ny tehylle smiler til oss.
Nå er stettbordet grønnsåpevasket og venter rent.
Nå er posene med ubrukelige klær gitt til tysk veldedighet.
Nå er boksen med virrvarr sortert, og badeveggen malt med et strøk limmaling.
Nå har vi vært hausfrauen i Tyskland, og nytt semester kan begynne.
Prosjektene tar dog aldri slutt, for i bilderammen over kjøkkenbordet faller alt støtt og stadig ned til bunnen. Neste gang vi har tid kan vi lime de fast.
Nå føler jeg meg hjemme.

Pä veien.

Det beste er at det er her og nä.

Det beste er at jeg bare kjenner deg som du er nä og ikke vet hvordan du har blitt som du er. 

At det er den jeg liker. Den som er her.

Allikevel var det fint ä kikke inn i fortiden din.

Da forstod jeg mer av hvordan du selv ser pä deg og hva öynene dine har sett.

Ä se noe fra din fortid forandret min fremtid. 

Ode til ärstid

Du endrer meningen din titt og ofte.
Du lever og stär aldri stille, du er pä sök etter noe, er det herr Vinter eller fru Vär du söker etter?
Du matter ut bladene sä de faller fra trärne.

Konsentrasjonen kommer när du er her. Om sommeren stär sola der som en dirrende varme og utmattende energi. Hos deg er det annerledes-
Du slipper av og til det skarpe lyset inn mellom skyene, etter du har gjort alt vätt og blankt,
og pustet luften ren.

Föttene mine er alltid kalde när jeg er med deg, kjäre höst.
Det gjör ikke noe. Du er min yndlingstid.

Jeg er pä et kammermusikk i et kloster midt ute i maisäkeren, ved grensa til Nederland og mobilen mister av og til dekning. I veggene er det ro, pä övelsene er det latter og maktkamper, kritisering og sure miner, ved maten snakkes det om organiseringen av neste dag eller selve maten.
Sänn som ofte tyskere gjör ved matbordet.
I gär kom professoren inn og stinket alkohol.

Vi har aldri spilt bedre.

Pause

Han er den kuleste gutten i gata, og bor i leiligheten midt i partystreeten. 

Böker pä böker pä böker og gamle möbler og tregulv og jeg mä le.

Det er sä fint og koselig. Grand piano i stua. 

Sä gär vi til parken og drikker kaffe. 

Kyss i veikryss.

Sä gär vi blandt folkene, setter oss og ser ned pä Rheinen som farer forbi.

Vi er sultne og mä gä, for stedet han vil gä til ligger under broa der borte. 

Det er en brun bule som serverer häxe. 

Vi eter og frätser i julekjött.

I mellomtiden har det blitt mörkt, men mellom oss er det sol og bra.

Noen av gatene er stille og gjenskaper lyden av to som gär der.

Hendene sammen.

Vi smetter inn i den lille luka i veggen, og det er plutselig en jazzbar med to Elviser bak bardisken.

Öl.

Kyss.

Natt i Köln.

...reise...

Et stort lappeteppe består av mange smålapper.

Lapper i et lappeteppe blir heklet sammen til slutt.
Hver lapp har sin periode, en bobleverden av inntrykk og tilstedeværelse, og sin fullenthet, en hel lapp full.

Fra det ene til det andre trengs det en bro imellom.
Før det hele kan hekles sammen og bli en del av fortiden.
For meg er denne broen selve reisingen.

Reisen er den usynlige skjøten mellom lappene i det store lappeteppet.

Geléorkester

Nå kommer noen ord om å spille i et orkester.

Det kan sammenlignes med en gjeng dyr, gjerne hyener, litt naive men veldig sultne.

Vi er en påvirkelig gjeng.

Vi er en fleksibelt påvirkelig gjeng. Hva som skjer der i kommunikasjonen mellom dirigent og orkester er like uforklarlig og spennende som kommunikasjonen mellom mennesker,

kommunikasjonen som er fin,

men,

kommunikasjonen som er vanskelig.

Dirigenten der framme er lederen.

Orkesteret er en underkastelig smeltedigel av inspirerte mennesker som vil gjøre musikk, som vil spille sammen, som vil mestre, som vil, og som vil få det til.

Imellom,

rommet mellom dirigentens hender med den musikalske viljen og samsuriummet av et orkester,

ligger det spenning.

Så sitter vi der, orkesteret, og der foran står han. Lederen.

Akkurat som vi ubevisst blir påvirket av temperaturmiljøet i hallen og vær skiftingene i lufta, endrer klangen seg i orkesteret ut ifra hvem som står der foran.

Distanse, vilje, lyst, likegyldighet.

Gi oss noe, og vi gir tilbake.

Han første var arrogant.

Jeg prøvde å gi alt han ba om, jeg tømte meg på øvelsene og måtte kjapt endre oppfatningen av hvordan jeg trodde det skulle være. Det var en tung uke, men ga utrolig mye, det var som å være i en egen verden når det var orkesterøvelser. Jeg ga og ga og følte aldri han syntes det var nok. Så kom konserten og han lot oss gi som vi ville og som vi kunne, mer enn vi selv trodde vi kunne, og slapp opp på de usynlige tøylene han hadde hold i oss hele uka. For meg har Rachmaninov 2.symfoni blitt til et fantastisk minne.

Ny dag, nye muligheter, ny dirigent.

Vi kjedet oss, vi tullet, vi feilspilte uten å rette opp, vi ble som en tung, seig masse som mistet orienteringen om hvor vi overhodet skulle fokusere. Om vi skulle følge dirigenten eller orkesteret. Selv begynte jeg å tegne på baksiden av en note for å ikke la min irritasjon gå utover noen andre enn meg selv med blyanten og notearket. Det ble likegyldig å spille, han der framme brydde seg jo ikke allikevel, og det kostet ikke så mye energi å være på øvelsene. Hele orkesteret ble uroligere, som en massiv masse som manglet ledelse og struktur, alt fløt ut og individualismen kom til syne. Om å gjøre å spille sterkest!

Nytt prosjekt, nye muligheter, samme orkester?

Så ble vi snørt inn igjen med et siste prosjekt, og stram line, for før vi rakk å tenke var vi igang, og det var utrolig mye gymnastikk der framme fra dirigentpodiet. Det ble mye å følge med på i sidesynet, mye informasjon, nye tanker og snakk, og annet fokus på musikken. Den rytmiske pulsen var annerledes, de musikalske ideene.

Han som dirigerer oss inspirerer oss. Eller ikke.

Vi er en flokk sultne dyr som innordner oss en leder, og blir det ikke ledet tar vi kontrollen selv.

Da blir orkesteret et monster mot dirigenten.

Det er noe spesielt med å spille tre forskjellige prosjekter med tre forskjellige dirigenter, å sitte i et orkester som bare spiller sammen disse tre ukene av sommeren. Sånn sett er vi tidenes geléorkester, vi kan bli formet til hvilken som helst form.

Hun er så vakker og sterk.

Hver gang hun gir en beskjed høres hun ut som en skikkelig sinna mor.

Hun klirrer i glasset eller smeller to glass sammen.

Jeg holder pusten.

Så kommer det,

verden stopper opp og hun har maks oppmerksomhet.

...

Vi klapper,

og selv slipper jeg lettet ut pusten.

Da kan vi fortsette med spisingen og livet går videre på Elverum.

Det ekte Italia

Gatene flommer over av de ekle turistene som går uten mål og mening. Så fornøyde de er med kikkingen sin, så glade de er for å ha sett det, opplevd det og vært der.

De om det.

Vi forlater usett hovedgaten i San Gimignano med stimen av turist-sild, og snegler oss langsomt gjennom smuget, og der møter vi på Stillheten. Der er små fjatte-Fiater parkert og brosteinen soler seg i den hete sola. Her i bakgaten kan vi spasere langsomt i varmen, ta ett skritt av gangen. Døren står åpent til et hus hvor en dame bor. Kanskje har hun ikke aricondition og søker mild gjennomtrekk. En annen italiensk dame står og prater med pottemakeren på iltert italiensk, og hun støyer hele gaten, for gaten er ellers helt tom. Her bor de som jobber i paralellgaten. Det er en het dag, og i skyggen av folkestrømmen er det godt å være. I vårt langsomme tempo kommer vi oss oppover til plassen igjen, og titter på turistene som haster forbi kirkeristen.

Der sitter Tom.

Så klart sitter Tom der, smilende og fornøyd fordi han visste kom til å møte oss utenfor kirken. Han hadde selv sittet der i flere timer, tatt formiddagsluren, kjent sulten, sett på menneskene, ventet.

Han roste oss for at vi gjorde det riktige, at vi forlot stimen og søkte det ekte. For noe hadde Tom lært oss. Å søke det ekte i italia med kirkekunsten, maten og kaffen.

Vi tyr til kaféen helt nederst med den hvite parasollen. Duo cappuccino, grazie, og frykten er stor for at dette blir bare sølevann. Vi var jo tross alt midt i en tusitby.

Cappuccinoen koster 1,20 Euro, og det var det første tegnet på at det var bra. Jo billigere, jo bedre. Jeg nipper til porselenskoppen og smiler og jubler, og kan ikke annet enn å le.

Espressoen siler seg gjennom fløten av stimet melk og skaper et samsurium av designer-kaffe i munnen. Vi konstaterer at heldigvis, heldigvis finnes det ekte, det riktige Italia og Toscana, og lykkelig med nok en cappu for take-away slentrer vi til bilen og drar avgårde til konsert mellom vintønnene i Terriciola.

På tampen av stupet

I dag er det sommerferie
Det pleier å være en befrielse, en letthetsføl.
Av en eller annen grunn føler jeg det som en forlengelse, veien som går videre uten å ha hatt noen holdeplass imellom.

Jeg skal nå ta toget til Düsseldorf.

Jeg skal kræsje på en sofa sammen med en hund.
I morgen reiser vi grytidlig på vei nedover Europa, retning Toscana.
Jeg skal sitte i en bil, med en Liz som også spiller i kammerorkesteret vi møter når vi kommer fram.
Hva som skjer i Toscana vet jeg ingenting om.
Jeg har med meg sengetøy, for logien blir "familiær".
Sengetøyet skal kastes før veien går videre til Norge og kurs, for med Ryanair kan man bare ha med seg 15 kilo. Det betyr, helt egentlig, at jeg bare kan ha 15 kilo med meg for 5 uker på tur.
Hvordan klarer du det pappa? Å reise på sommerferie med bare kortbuksa og t-skjorta?

Jeg har med konsertsko, konsertklær, varme klær (Norge) kalde klær (Italia), noter, notestativ, undertøy, badetøy, én bukse og to shortser og slippers.

Sommeren er her. Jeg skal kjøre bil nedover Europa. Det har jeg gjort før - mange ganger. Jeg aner ikke hva som venter meg, og håper jeg kan ta inn inntrykkene som kommer, at jeg ikke er for full fra før.
Akkurat nå kjenner jeg meg ikke helt klar, ikke ladet, ikke åpen.

Bilebile, spillespille, tittetitte, badebade, flyfly, spillespille, tenketenke, syklesykle, spisespise.

Jeg vil gjemme meg under dyna og bli der.

Jeg må ta meg sammen og bare ta sats og hoppe ut over stupet, ikke stå og trippe på kanten.

Hoppehoppe!

I husvarmen.

Gatene er stumme og regnet trenger seg på stillheten med plask og vått. Gatene som ikke svarer om du spør; "Hannover? Hvordan står det til med deg?". Det er bare stumhet, stillhet og samtykke. Mørket fra vinduene ligger som tunge øyelokk over de sovende eller tomme rommene.
Allikevel, fra de få åpne øynene kan man titte inn og få øye på det som hører til i et hvert tyskt hjem. Bokhyllene.
I bokhyllene står bøkene med all kunnskapen. Kunnskapen er fordøyd, eller fortsatt ikke lest, og med lure smil står bøkene der med ryggen til verden. De står der og vet disse bøkene. De har roen over seg, akkurat som veldig kunnskapsrike mennesker som i roen bare vet. I den ene hyllen står de bastante orbøkene med sine absolutte ordbetydninger, mens i hyllen over står de ydmyke romanene med knuste hjerter, givende ord, rare setninger og fine formuleringer. Akkurat som virkelighetens kjemi mellom mennesker, forskjellene og likhetene, har hver sin bok i sitt omslag sin egen historie.
Bøkene er så forskjellige, selv om det er samme språk og samme ord har ordene blitt satt sammen i andre rekkefølger og fått ulik tyngde. En bok er ferdig lest og tenkt på, men står der i hylla som en gammel venn. En venn du ble kjent med og ga oppmerksomhet men som ikke hørte på hva du hadde å si. Boken sier bare akkurat det den vil, og kan si det samme om og om igjen. Derfor kan de stå der i ro i hylla si, samlet på rekke og rad, og bære på sin historie. I motsetning til mennesket, visner ikke boken om den ikke blir lest og åpnet.

Utenfor vinduet til den trygge, stabile bokhyllen, plasker regnet bråkete og intenst. Hvis jeg måtte velge noe annet enn å være våte meg på tur i regnet , ville jeg valgt å være en bok.

speil?

Jeg har et spesielt forhold til speil.
När jeg ser i et speil mister jeg fölesansen.
Derfor er speil humbugg i öving.
Speil gä og legg deg!
Hilsen meg.

Ærlighet

subst. m entall ærlighet ['æɾlɪheːt] det å være ærlig
Ærlighet varer lengst.

Personlig kommentar; I morgen skal jeg spille konkurranse. I dag hadde jeg time med lærer'n, og han blir aldri fornøyd. Da blir det ikke fridag i dag heller, men sortering av svarte og hvite tanker som flyr om hverandre; tanker om mitt hornspill, attitude, klang, artikulasjon, høyde og dybde, følelse, kontakt, pust, musikalsk plan og fraser. Resultatet bør bli at det i morgen er så sortert at jeg bare kan stå der og gi.

Hei sveis!

Det er lenge siden sist,
men bedre sent enn aldri,
her er mitt nye hjem!

Jeg har nå flyttet litt lenger ned i gata og bor sammen med Inger. Hun er helt sprø, norsk og sammen er vi dynamitt.

En liten kikk;
Først en liten titt på badet. For spesielt interesserte er det bare å ta en titt på dusjopphenget, det er selv montert av fru og fru Handywoman, i et over to meter høyt tak.



Dette er mitt fine rom, med masse god plass og stor nok vinduskarm og titte på menneskene som går der nede, fire etasjer ned.Og dette, taramdaram, er min fantastiske bovenn på vårt fine kjøkken! Her har vi stelt i stand til 17.mai. Da var bloggen i gang igjen, og det kommer vel friskt tilbake med rare ord satt sammen på den typiske Cecilie-måten.

hihihihi!

Hva ler jeg av?

Jeg kan le av de enkleste ting, og av de enkleste ord. Jeg syns humor er vanskelig å beskrive, for noe som bare er helt innlysende morro for meg kan jo være noe annet enn for deg, kjære leser. Jeg ler når jeg er sammen med mennesker som får meg i godt humør. Jeg er et barn om er veldig lett å glede!
I kvintetten vår får vi av og til helt latterkule, f.eks hvis vi spiller i et forrykende tempo, noter vi egentlig ikke kan. Da har det blitt full lættis og umulig å spille videre. Det er vanskelig å stoppe når det først er i gang. Roen senker seg, vi tenker at nå, nå er det over. Så må vi se på hverandre, prøver å puste inn sammen for å begynne der vi slapp, og vi ramler ut i fullstendig latterkrampe igjen. Det er bare alt for festlig!
I går spurte jeg om tubaisten hadde spist en "boild rabbit" da jeg egentlig mente "boild carrot". Det var ingen andre enn vi som syntes det var morro, men det kan jeg fortelle altså, morro var det!

Jeg har en veldig enkel humor, jeg ler av de enkleste ting. Jeg ler best av absurde situasjoner, og av folk når de er morsomme, ser morsomme ut eller er naive. Jeg kan også stå foran speilet og putte håret i musefletter som står rett ut sånn at jeg ligner på Cecilie da hun var 7 år, og da begynner jeg å le. Jeg gikk hele veien til skolen, med musefletter, og lo for meg selv, og gledet meg til å vise en venn av meg hvordan jeg så ut. Jeg gledet meg sånn at jeg måtte le. Hun lo hun også, og det var ikke noen overrakelse, for hun og jeg ler masse hele tiden.
Wulffmorgenthaler liker jeg godt, av og til må jeg le høyt. (klikk på bildene for å se de større.) Hihi!

Gammelt nytt

En god venn av meg mener jeg er glad i gamle ting.
Det stemmer jo forsåvidt, jeg setter gjerne på musikk som er laget for veldig lenge siden, pynter opp rommet med svart-hvitt bilder og tenker gamle tanker om igjen.

Pedagogisk?

Jeg fär sä mye kjeft i Tyskland.
Er det fordi jeg faktisk gjör alt sä feil?
Da jeg ga studentkortet mitt i innbytte for hornromnökkelen, spurte Pfortneren hva jeg hadde gjort med studentkortet mitt, det har nemlig blitt litt ödelagt i kanten. Jeg svarte unnvikende "Vet ikke", og tok pennen fatt for ä skrive meg inn pä lista. Da fikk jeg höre det, at "Du muss besser aufpassen, es ist nicht aus Papir gemacht!" ("du mä passe pä bedre, det er ikke laget av papir!.") Litt overrasket svarte jeg surt, at det visste jeg, og at sänne ting kan skje med det selv om det ikke er laget av papir.
Sä tenkte jeg, hvorfor ble jeg sur? Jo, fordi dama som bare pent og pyntelig skal gjöre jobben sin gjör jobben sin og litt til. Hun legger seg borti saker hun ikke har noe med, nemlig hvordan jeg velger ä behandle studentkortet mitt, og griper sjangsen när jeg svarer unnvikende "Vet ikke" (noe som ikke var sant, jeg vet jo egentlig akkurat hva som har skjedd, jeg har nemlig hatt det löst i veska.)
Mitt "Vet ikke" var fra meg et utrykk for at jeg ikke ville snakke om at jeg overhode hadde lyst til ä fortelle pfortneren hva som var skjedd med det, men da fikk jeg jo sä örene flagret. Hva er moralen?
Vit alltid när du er i Tyskland, ikke la de ta deg! For all del, hvis du vet, sä si ikke"Vet ikke" bare for ä spare tid. Det sparer ikke tid, og det tar opp plass pä bloggen. Arg.

Hei!

Det kommer ingen sammendrag av året som var, det hadde for mye innhold til at det kan trekkes noen sammenhengende konklusjon. Avisene samlet det gamle året sammen i klammer og stikkord og andre former, før det nye året smalt igang, bokstavelig talt. Jeg syns det blir vanskelig, men finner derimot "2008" en perfekt benevnelse.

Jeg er tilbake i Tyskland. Jeg er hjemme og har akkurat spist kveldsmat. Jeg er perfekt mett av både omeletten og dagen. Jeg har lært så mye i dag, blitt så inspirert. Jeg kjenner jeg er gira over at året er igang igjen. Vaska henger til tørk, ute er det norskt vintervær, og hodet består igjen av språkkaos. Det var sånn det var å være her, ja.

Hamsun skrev en fin setning i "Mysterier"; Det tegner til en mild dag.
Jeg liker å se for meg dagene som hvite ark, helt blanke før de blir fylt med den nye dagens farger og innhold.
Denne dagen har ikke ett hjørne mer å fylle med hverken farge eller tekst. Mett og full skal jeg køye, men samtidig ny og frisk. Det er jo 2009!