Om det litt surrealistiske i løpet av en dag

På vei til skolen går jeg av og til bak en innfødt som har evnen til å ta plass på hele fortauet med bare seg selv. Jeg kommer meg vanskelig forbi, og går i kø, og skal man se lyst på livet kan det jo betraktes som medlidenhet med bilene som også køer avgårde.
Da kommer noe helt surrealistisk igjen, for ved portneren hentes nøkkelen med levende smiley. Det er sant, for at døra skal låses opp etter å ha puttet nøkkelen inn må smilyen smile, så kan man vri om nøkkelen, og smilyen går tilbake til normaltilstand igjen. Som er strekmunn selvfølgelig.
Jeg møter kanskje Inger i gangen etter en formiddagsøkt, og kanskje kommer hun med en kommentar om at hun har 36 ting å gjøre igjen i løpet av dagen.
Midt imellom må man kanskje lufte seg litt, men samvittigheten gnager fort. Når skoledørene er åpne må man bare holde seg i området rundt skolen. Blandt de sykt rosa teppene og trakteriene som skjer i trappeoppgangen.
Og sånn går nå dagan, og sånn er det bare her, og på kvelden kommer vennene og vi spiser gresskar. Ikke et sånn som ser ut som et gresskar da, for de er visst ikke spiselige.

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Men er det ikke sånn at hvis du virkelig vil, hvis du virkelig tror du har noe å komme med, så kan du studere hos hvem som helst?

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Det er å møte seg selv i døra, og måtte svare på spørsmålet- hvorfor gjør jeg dette her?

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

Det er interessant ä studere hvordan han maler sitt bilde. Hvordan han bruker fargekombinasjonene naturlig og hvordan han har et kunstnerisk budskap med sitt bilde. Det er sä klare linjer, det er sä klart utfyllt.
Men ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

For hvordan vil jeg male mitt bilde när jeg har penselen i min händ?

En kunstner er en med en spesiell atmosfäre rundt seg, en som fär plass uten ä mätte kreve, en som inspirerer og gir.
Vi merker det alle när han er her, og vi gir han rom.

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene,
for da mä jeg läre meg ä ta plass.

telefonsamtale

Regnet reddet.
Mistanken om at det var mitt var der
men mest møtte du Usikkerheten i deg selv.
Du sa det høyt og jeg visste det hele tiden.
Du sa det høyt
at du var sjalu.
Så reddet regnet deg.

Takk, Torden.

Sänn er det bare.

"Du mä fä med deg flasset i häret!", sier han med et flir mens han hviler pä steinen og beskuer meg.

"Hva mener du, farfar?" Jeg titter opp fra rakingen.

"Du mä fä med deg alle plommene i riva".

Evig gartner, evig farfar.

"Mobilen igjen, denne nye suttekluten, denne dingsen man bar like tett til kroppen som en pacemaker. Ja, Hilde? Ja... Ja... Ja... Nei, vi trenger ikke kommentere den täpelige uttalelsen för i morgen. Ingen panikk-telefoner fra Frank? Bra. Ikke se pü TV nä, gä og legg deg. God natt."

Fra "Jeg er brödrene Walker", Jan Kjaerstad