Hva ler jeg av?
Jeg kan le av de enkleste ting, og av de enkleste ord. Jeg syns humor er vanskelig å beskrive, for noe som bare er helt innlysende morro for meg kan jo være noe annet enn for deg, kjære leser. Jeg ler når jeg er sammen med mennesker som får meg i godt humør. Jeg er et barn om er veldig lett å glede!
I kvintetten vår får vi av og til helt latterkule, f.eks hvis vi spiller i et forrykende tempo, noter vi egentlig ikke kan. Da har det blitt full lættis og umulig å spille videre. Det er vanskelig å stoppe når det først er i gang. Roen senker seg, vi tenker at nå, nå er det over. Så må vi se på hverandre, prøver å puste inn sammen for å begynne der vi slapp, og vi ramler ut i fullstendig latterkrampe igjen. Det er bare alt for festlig!
I går spurte jeg om tubaisten hadde spist en "boild rabbit" da jeg egentlig mente "boild carrot". Det var ingen andre enn vi som syntes det var morro, men det kan jeg fortelle altså, morro var det!
Jeg har en veldig enkel humor, jeg ler av de enkleste ting. Jeg ler best av absurde situasjoner, og av folk når de er morsomme, ser morsomme ut eller er naive. Jeg kan også stå foran speilet og putte håret i musefletter som står rett ut sånn at jeg ligner på Cecilie da hun var 7 år, og da begynner jeg å le. Jeg gikk hele veien til skolen, med musefletter, og lo for meg selv, og gledet meg til å vise en venn av meg hvordan jeg så ut. Jeg gledet meg sånn at jeg måtte le. Hun lo hun også, og det var ikke noen overrakelse, for hun og jeg ler masse hele tiden.
Wulffmorgenthaler liker jeg godt, av og til må jeg le høyt. (klikk på bildene for å se de større.) Hihi!
