søndag 21. juni 2009

I husvarmen.

Gatene er stumme og regnet trenger seg på stillheten med plask og vått. Gatene som ikke svarer om du spør; "Hannover? Hvordan står det til med deg?". Det er bare stumhet, stillhet og samtykke. Mørket fra vinduene ligger som tunge øyelokk over de sovende eller tomme rommene.
Allikevel, fra de få åpne øynene kan man titte inn og få øye på det som hører til i et hvert tyskt hjem. Bokhyllene.
I bokhyllene står bøkene med all kunnskapen. Kunnskapen er fordøyd, eller fortsatt ikke lest, og med lure smil står bøkene der med ryggen til verden. De står der og vet disse bøkene. De har roen over seg, akkurat som veldig kunnskapsrike mennesker som i roen bare vet. I den ene hyllen står de bastante orbøkene med sine absolutte ordbetydninger, mens i hyllen over står de ydmyke romanene med knuste hjerter, givende ord, rare setninger og fine formuleringer. Akkurat som virkelighetens kjemi mellom mennesker, forskjellene og likhetene, har hver sin bok i sitt omslag sin egen historie.
Bøkene er så forskjellige, selv om det er samme språk og samme ord har ordene blitt satt sammen i andre rekkefølger og fått ulik tyngde. En bok er ferdig lest og tenkt på, men står der i hylla som en gammel venn. En venn du ble kjent med og ga oppmerksomhet men som ikke hørte på hva du hadde å si. Boken sier bare akkurat det den vil, og kan si det samme om og om igjen. Derfor kan de stå der i ro i hylla si, samlet på rekke og rad, og bære på sin historie. I motsetning til mennesket, visner ikke boken om den ikke blir lest og åpnet.

Utenfor vinduet til den trygge, stabile bokhyllen, plasker regnet bråkete og intenst. Hvis jeg måtte velge noe annet enn å være våte meg på tur i regnet , ville jeg valgt å være en bok.