De om det.
Vi forlater usett hovedgaten i San Gimignano med stimen av turist-sild, og snegler oss langsomt gjennom smuget, og der møter vi på Stillheten. Der er små fjatte-Fiater parkert og brosteinen soler seg i den hete sola. Her i bakgaten kan vi spasere langsomt i varmen, ta ett skritt av gangen. Døren står åpent til et hus hvor en dame bor. Kanskje har hun ikke aricondition og søker mild gjennomtrekk. En annen italiensk dame står og prater med pottemakeren på iltert italiensk, og hun støyer hele gaten, for gaten er ellers helt tom. Her bor de som jobber i paralellgaten. Det er en het dag, og i skyggen av folkestrømmen er det godt å være. I vårt langsomme tempo kommer vi oss oppover til plassen igjen, og titter på turistene som haster forbi kirkeristen.
Der sitter Tom.
Så klart sitter Tom der, smilende og fornøyd fordi han visste kom til å møte oss utenfor kirken. Han hadde selv sittet der i flere timer, tatt formiddagsluren, kjent sulten, sett på menneskene, ventet.
Han roste oss for at vi gjorde det riktige, at vi forlot stimen og søkte det ekte. For noe hadde Tom lært oss. Å søke det ekte i italia med kirkekunsten, maten og kaffen.
Vi tyr til kaféen helt nederst med den hvite parasollen. Duo cappuccino, grazie, og frykten er stor for at dette blir bare sølevann. Vi var jo tross alt midt i en tusitby.
Cappuccinoen koster 1,20 Euro, og det var det første tegnet på at det var bra. Jo billigere, jo bedre. Jeg nipper til porselenskoppen og smiler og jubler, og kan ikke annet enn å le.
Espressoen siler seg gjennom fløten av stimet melk og skaper et samsurium av designer-kaffe i munnen. Vi konstaterer at heldigvis, heldigvis finnes det ekte, det riktige Italia og Toscana, og lykkelig med nok en cappu for take-away slentrer vi til bilen og drar avgårde til konsert mellom vintønnene i Terriciola.
