På vei til skolen går jeg av og til bak en innfødt som har evnen til å ta plass på hele fortauet med bare seg selv. Jeg kommer meg vanskelig forbi, og går i kø, og skal man se lyst på livet kan det jo betraktes som medlidenhet med bilene som også køer avgårde.
Da kommer noe helt surrealistisk igjen, for ved portneren hentes nøkkelen med levende smiley. Det er sant, for at døra skal låses opp etter å ha puttet nøkkelen inn må smilyen smile, så kan man vri om nøkkelen, og smilyen går tilbake til normaltilstand igjen. Som er strekmunn selvfølgelig.
Jeg møter kanskje Inger i gangen etter en formiddagsøkt, og kanskje kommer hun med en kommentar om at hun har 36 ting å gjøre igjen i løpet av dagen.
Midt imellom må man kanskje lufte seg litt, men samvittigheten gnager fort. Når skoledørene er åpne må man bare holde seg i området rundt skolen. Blandt de sykt rosa teppene og trakteriene som skjer i trappeoppgangen.
Og sånn går nå dagan, og sånn er det bare her, og på kvelden kommer vennene og vi spiser gresskar. Ikke et sånn som ser ut som et gresskar da, for de er visst ikke spiselige.
