Pfortneren er borte i en halvtime uten at noen vet hvor hun er. Systemet er sånn at musikkstudentene er avhengig av portneren for å få nøkkel til rommene, også rommene vi oppbevarer instrumentene på, og har man noe man skal rekke kan det faktisk hende at portneren ikke er der for deg.
Det syns jeg er diva.
Så kommer fagotisten inn i rommet, vi har sittet og ventet klare i ti minutter, med lærer, og han sier ikke sorry en gang, for han hadde planlagt det sånn at han skulle rekke alt på minuttet- hovedinstrumentundervisning frem til punkt klokka seks, så rett på kvintettprøve.
Det syns jeg er diva.
I butikken er de ikke lært opp til at de skal være der for kundene, hyggelige og vennlige, på matbutikken opplever jeg ikke alltid et hei engang. På stamkneipen viser servitøren alltid hvor utrolig slitsomt det er, når vi kommer hele gjengen og skal drikke og spise, i stedet for å prise seg lykkelig over at vi i det hele tatt kommer dit og får stedet til å gå rundt.
Det syns jeg er skikkelig diva.
For det koster ikke å være hyggelig, å være medmenneskelig og glemme seg selv et lite sekund. For en divakultur, å være full av seg selv og litt til.
