Han beklaget seg for dem da vi møttes igjen.
Og jeg beklagde meg for meg til henne.
Mest av alt ville jeg at hun andre skulle beklaget seg til meg.
Overraskende var det uansett at han beklaget seg for dem. Men det gjorde han før hun kom. Hadde de snakket om dem sammen? Godt var det å beklage seg til henne, for hun hadde jo sitt syn på saken. Jeg følte meg bedre, men det hadde selvfølgelig vært best å kunne ta seg sammen med en gang. Ikke måtte rydde opp på stien og beklage seg etterpå, over den allerede trådde veien. Og vi, de der, hadde jo ryddet opp litt allerede også blir det kaos på andre stier som måtte ryddes opp i. Men det spørs om det blir mer beklagelse for henne. At man bruker opp beklagelsen også kan den andre beklage neste gang. Forresten, det gjør ikke noe å beklage seg. Selvhøytideligheten trenger egentlig ikke henge så høyt, det er bare litt godt å vente når man tror man venter på noe godt. Men det var også før de der kom, og da ble det enda fler skulle man liksom beklaget til de også da?
Men det var jo utrolig fint av han å beklage seg for dem.