Pä fredagen var förste runde, og vi var uvitende og nervöse, men mest for situasjonen og hvordan vi ville reagere sammen. Det gikk tydeligvis bra nok, for vi kom videre til neste runde.
Og den morgenen var annerledes.
For vi visste hvordan det ville klinge, hvordan vi ville föle oss pä scenen og hvordan tankene väre allerede hadde värt. Men musikken var denne gangen mer utfordrende.
Vi spiste frokost, og spilte oss varme her og der i forskjellige kroker pä hotellet, og konsertklärne var allerede brukt, og luktene ble lurt vekk med ny parfyme.
Fölelsen var som ä skulle spille en konsert, i denne runden visste vi jo allerede hva vi skulle spille, og ikke som förste runden hvor vi fikk vite utdragene rett för vi gikk inn pä scenen.
Det klakket i brosteinsgatene, i det vi var pä vei opp til Beethovenhallen i Bonn.
Det var fölelsen av 17mai. Morgendis med finstas og gardinsko.
Vi ventet, danset i gangene og lä pä gulvet.
Sä fikk vi rom, pakket opp og spilte det kjente kjäre gamle personlige. Tine med sine lange flöytetoner, Philipp med sin kromatikk pä fagotten, Amely med sine analyserende flis-utpröving, og Charlotte med sine store bevegelser, store bevegelser fra den bitte lille med den nasale oboen. Og jeg stod nä i hjörnet og pleiet registeret bäde höyt og lavt.
Det suste Nielsen gjennom veggene.
Vi spilte begynnelsen, det var enda fem minutter för vi skulle pä scenen, og minnet oss pä at vi mätte tenke sentrert när vi satt der. Se for oss klangen i midten foran notestativene, sentrert og kompakt.
Sä gikk vi gjennom gangene. Vannglass, noter, mute, rör, instrumenter, höy puls.
Vi entret scenen og Philipp äpnet med begynnelsen av Nielsen. Vi skalv, vi analyserte, vi sä pä hverandre, spilte sammen, hörte at forrige akkort ikke var ren, justerte pä neste, spilte crescendo, ble värende i forte, gikk ned i piano, noen sene insatser, vi hadde da sä god flyt pä pröven i gär, fingrene stokker seg pä klaffene, men det gär, vi fremförer Nielsens komposisjon bestäende av monologer og dialoger, og til slutt nyter vi duetten i horn og fagott. Det koster ä klinge i dette rommet. Men ikke pröv ä lage klang, spill sentrert.
Vi bruker tid för Ligeti. Vi ordner noter og utstyr, og ser pä hverandre. Det tar kanskje litt tid.
Sä braker det lös, og det er villt, vi nyter og vi gir, vi gir alt og er kjempekonsentrert. Og pä en akkord stemmer vi ikke, og det föles som et hav fra meg og bort til Tine. Vi er stae og vil ikke rikke oss, og det er ikke klart i hvilken retning det skal til. Men musikken gär videre, og tredje sats flyter som et flyvende teppe, vi beveger oss, har kontakt og oppnär noe. Endelig. Og de siste satsene blir göy ä spille, for dette er jo sören meg fint, dette klarer vi jo kjempebra. Vi holder oss til planen og det föles godt ä kjenne stykket sä godt.
Vi avslutter med ren akkord.
Det klappes.
Vi smiler og ser pä hverandre.
Sä reiser vi oss, og tar imot applausen.
Vi fikk bare spille to runder. Vi hadde for lite personlig intiativ og brillians, det var for homogent og for ferskt. Og det mä stemme bedre. Men det er mye potensiale. I dag er det finale, og vi skal höre pä. Höre pä "Weimarer" som har spilt sammen siden de var 12, höre pä Bayerne som alle har en jobb, og Kölnerne som alle er over 25.
Vi er nä söte, og vi er enda unge. For en gjeng.
