privat

Ikke det at man skal blotte alt, men jeg må bare smile når han kaller meg Søtkjeks!

preludium

Etter 14 dagers jobbing uten en dag pause, der 7 av kveldene var en forestilling/premiere/kammermusikkonsert, nyter jeg den siste fridagen min, den siste av fire på rappen. Jeg har klart å restituere meg og heldigvis gleder jeg meg til å spille med de andre igjen.
For det ble litt kjedelig å øve.
Og jeg som hadde gledet meg sånn til å øve igjen! Sånn er det, uforutsigbare følelser.
Og nå går det tilbake til hvite dager med
BÆM, forestilling. Uten å øve med orkesteret først, skal jeg være en hornrobot som lirer av meg småsoloer her og der, og ikke er det nok med å ha kommet gjennom begynnelsen på Don Calos, som begynner med en hel side bare horn, da begynner jo transposisjonene i samma-det-jeg-bare-transponerer-tonarter. Og sånn er det da, plutselig har jeg en lang tone helt alene. Helt alene. Og jeg håper jeg husket å fylle opp med luft for da hender det jeg blir spontant nervøs.

Det er mulig å tøye grensene. Jeg føler det er en stor del av den jobben jeg har nå.
Det beste er å spille stykker jeg har spilt før, da bare ligger de i kroppen på en ubeskrivelig måte- jeg bare vet hva som kommer. Og jeg skulle ønske jeg kunne kommet dit ved å studere partilurer og øve på nota mi, men det er nærmest umulig. Ingenting er som å gå den gamle ruta.

Så takk fine fridager, nå smeller det tilbake til hverdagen med klampen i bånn.

Köln begynner å føles hjemme, og særlig etter en liten tur i nabolaget. Det er ganske annerledes enn Berlin, mer søtt enn kult, og man finner ikke en kul piece på hvert gatehjørne lenger. Men, Köln har noe, noe som føles veldig bra, og her er et lite utsnitt av karnevalsbyen...

Barneopera

Det er skikkelig gøy å spille for barn, de blir så lett begeistra og helt revet med. Og- det er gøy å spille i et stykke som er så bra! Vi spiller altså en opera av Dvorak som er helt omskrevet, for for barn må det jo ende bra. Operaen er kortet ned med to timer, og varer for barna i skolen i Krefeld bare én time. Etter den gyldne snitt i en forestilling for barn, blir de med og danser "Hoftanz" og helt til slutt må de rope høyt for å forhindre at prinsen gifter seg med heksa. Bare sjekk ut bildene, det er så utrolig fine kulisser! Vi sitter i vannet og spiller som blåsekvintett, noe som gjør det utfordrene og spennende hver gang. Yeah!

Jul i stua

Joa, her er julestjerna, av kleshenger. Hadde vært fint med en ordentlig kanskje.

Søndagstanker

Noe av det fineste er å ha besøk. I kveld var det svigers og Han var skikkelig heldig med kållasagnen. Så de ville ikke gå, og det gjør litt lykkelig. Da tenker jeg at vi har det fint her! Og det har vi jo, i vår hule. Fine Köln.

Og der fikk jeg et glass wisky!

Mitt inspirasjonshjørne

Italia

Med sånn italiensk måte å spise på ble vi jo bare større og større. Men det var fint å ha ferie og gå i trange gater og drikke cappuccino på hjørnet. Og spise. Og traske. Og snakke. Og drikke øl og vin og bli fin.
Apulien, nederste delen av Italia, ble besøkt med tog og bil og fornøyde øyne. Det er jo bare så bra å ha ferie!

Cölle!

Schiny dom i Køln

nytt og bra

Det er ny leilighet, og vi bruker lang tid på å komme i orden.
En tålmodighetsprøve- som vi består.
Og livet smiler.
Orkesteret er det beste, og enda bedre er å bo med fine. Som av og til henter på togstasjonen. Og da drikker vi øl.