I dette landet må man være
autodidakt. Det er kanskje en stor del av at jeg trives her.
Men av og til fär jeg helt krise. For
det er ikke alt man kan forstå av seg selv.
Første legebesøk var konstatering om
at ja, der er inne er det et levende frø! Veiing, urinprøve,
blodprøve og informasjoner til "Mutterpass", et pass man
alltid skal ha med seg under svangerskapet. Der står alt om noe
skulle skje.
Så fikk jeg et ark med oversikt over
det man skal gjennom av undersøkelser, nesten på legespråk, og
masse brosjyrer om forskjellige tester man kan ta som ikke er dekket
opp av trygdekassen. (Krankenkasse) Aha. Ikke bare ny status, veldig
hemmelig, men også forskning på hva man bør ta ekstra og tvungen
vitenskapelig nygjerrighet. Det hjalp ikke helt å spørre legen, det
skulle være mitt valg.
Mannen ga meg en bok om et konstruert
og utvalgt samfunn. Spot on.
I Tyskland har alle jenter Frauenartz,
det er her man får prevensjon, og det er ikke så stort og rart og
spesielt som å gå til gynekolog. Jeg mener, de samme undersøkelsene
blir jo gjort, men det har ikke det fæle gynekolognavnet, og jeg
trenger ikke å belønne meg selv for at jeg har satt meg i "stolen",
det er liksom helt normalt. Og det er jo, hvis man ikke er mye syk,
egentlig den eneste typen legen man trenger.
Ukene gikk, og jeg mistet
sjokoladelyst. Digg.
Ny undersøkelse hos Frauenarzt,
urinprøve, veiing, og tasting. Joda, alt i orden. Hvilke andre
undersøkelser ville jeg ta? Hiv-testen var obligatorisk, og blir
klistret inn i mors-passet. Og endelig fikk jeg vite hvilken
blodgruppe jeg er! Det har jeg lurt på lenge.
Så nærmet det seg
ultralyd-undersøkelsen. Jeg fikk ikke helt følelsen av at det var
så vanlig å ta med mannen på disse undersøkelsene, spurte rundt
og prøvde å lodde stemningen, og ble enda mer usikker. Alle svarte
at "som jeg vil". Og jeg ville jo, men var det greit at
mannen skulle ta seg ekstra fri for å bli med? Var det vanlig her?
Er det vanlig der?
Det gjorde han ikke, så jeg tok med
svigemor!
Jeg var redd for at jeg ikke hadde
skjønt alt på tysk og hadde ekstremt lyst til å ha noen der hvis
det skulle være sånn at frøet var sykt. Jeg har nemlig en veldig
effektiv lege, jeg liker henne, men jeg har ikke følelsen av at jeg
har utlendingbonus og kan spørre for mange dumme spørsmål. Og
freidig som hun var, spurte svigemor om kjønnet. Man kunne ikke se
en dritt. Fosteret viste ryggen til. Fin rygg da. Sammenvokst.
Så da ble det ny time, og den la jeg
jo da sånn at mannen kunne bli med! Smart lite frø. Løste allerede
en liten foreldrekonflikt.
Siden det har vært offentlig at jeg er
gravid har jeg ikke fått et eneste vink fra staten. Ingen som
fortalte meg at de her har et system med jordmor og lege, og at det
er viktig å få tak i en personlg jordmor som kan ta seg av deg
etter fødselen, såkalt etterpleie. Dette blir dekket av
trygdekassen, men jordmødrene er jo booket ut til langt ut i
desember! Jeg fikk helt hetta da jeg fant ut at jeg ikke hadde skjønt
systemet, jeg hadde også lyst på jordmor!
Det løste seg da jeg ringte
jordmortelefonen, hun ga meg nummeret til en jordmor, og vi møttes
på en kaffe. Uten koffein. Jordmødre altså. Fine mennesker! Min
jordmor skal da ikke bli med på fødselen, der er det egne
sykehusjormødre, men komme hver dag i to uker etter fødselen og
hvis jeg har noe jeg lurer på nå i svangerskapet. Derfor
kaffe-date, for det må liksom passe med personlighetene.
For å velge sykehus må man gå på
informasjonskvelder for å bli kjent med sykehusene. Vi har et veldig
nærme som har fine verdier om at man skal klare det selv, og selv om
det er et katolsk sykehus er det ikke sånn at man føder mens man
ser på Jesus. Det er heller ikke sånn at barnet automatisk blir
døpt eller katolsk av å føde der. Men noen nonner går rundt i
gangene, noen kristlige bilder henger på veggene i trappeoppgangen.
Personalet blir betalt av staten, og bygningen blir betalt av den
katolske kirke, og mannen betaler allikevel kirkeskatt, så da er det
vel greit.
Ukene har gått, boksing og tramping og
dytting innenfra er skikkelig koselig, og forrige uke var jeg på ny
kontroll med sukkertest... Der var det ekstremt høye verdier, og jeg
ble sendt videre til Diabetolog. Det er visst sånn at hormoner
produserer sukker, og siden jeg ikke hadde passet på i det hele
tatt, drukket ca. én liter juice om dagen osv, har kroppen min hatt
litt mye sukker å fordøye. Så da ble det sukkerfaste før test hos
diabetologen! Stakkars frø. Allerede blitt gjort sukkeravhengig! Hos
diabetologen var alt i skjønneste orden, og jeg har hamstret
grovbrød og farris, og gleder meg til å kunne skeie ut med en
skikkelig søt kveld i fremtiden. Men først skal hun ut. Og det tar
jo noen måneder!
Hornspilling
Når du sier ifra til arbeidsgiver at
du er gravid, får du øyeblikkelig forbud om å spille.
Arbeidsgiveren er redd for å stå til ansvar for skader på fosteret
gjennom høy lyd, kveldsarbeid eller stress for moren. Jeg måtte da
ha en "Unbedenklichkeitsbescheinigung" fra legen, det er et
grønt lys for at jeg er frisk og ikke vil ta skade av å fortsette ä
jobbe. Om man har risikosvangerskap er det ikke like lett å få
denne attesten. Så jeg gikk til legen da, sa hva jeg trengte, og de
lurte på hva som skulle stå. He he he. Joda. Eh. Etter en del
telefonsamtaler med kollegaer skjønte jeg at det var vanlig å måtte
diktere en sånn attest, det er visst ikke alle arbeidsplasser som
trenger den!
Arbeidsgiveren var fornøyd, og jeg
kunne fortsette å arbeide- men under visse forbehold. Ingen
kvelds-og morgentjenester etter hverandre, nok timer med ro i mellom,
forbud mot produksjoner med mye lyd, og egentlig for å være ærlig,
som plommen i egget. Her har noen vært på banen og kjempet for fine
rettigheter! Og for nok søvn.
Selve spillinga er et eget kapittel, et
veldig interessant kapittel syns jeg selv, kanskje jeg skriver om det
senere, én ting er i hvert fall sikkert- med hornet blir man aldri
utlært!
