Toget og jeg farer forbi i høy hastighet ,forbi vindmøllene som står helt stille og jobber med sin egen sak,forbi de stumme jordene.
Sola ser oss og prøver å fange oss gjennom rutene og jeg legger hodet inntill og kjenner varmen, varmen fra sola høyt der oppe som ser Lille meg i det hurtige toget.
Vi farer forbi den dynamiske byen, forbi kryssene med bilene som tar hensyn til hverandre og gir hverandre plass i lyskrysset, forbi menneskene som er en del av dynamikken, som tilpasser seg lyskrysset ved å stole blindt på den grønne og røde mannen.
Bygningene står stille og rommer alt det dynamiske, som en maurtue på en solskinnsdag. Jeg er inne i en dynamisk hurtiggåend maurtue med stille, tyske maur, på vei fra by til by. Det er flatt og der står en kirke. Og der står enda en kirke. Og her er det plutselig en ny by. Her bor det mennesker, mennesker som vet at de er én av 80 millioner. Det er noe som mangler i mitt togvindu. Det er noe solen savner å skinne på.
Ut av vinuet er ingen natur. Ingen villhet, bakkar og berg eller råskap. Bare det skapte, menneskeskapte, polerte landskapet. Det farer fort forbi togvinduet, allemanns-ingenmannsland.
