Det kan sammenlignes med en gjeng dyr, gjerne hyener, litt naive men veldig sultne.
Vi er en påvirkelig gjeng.
Vi er en fleksibelt påvirkelig gjeng. Hva som skjer der i kommunikasjonen mellom dirigent og orkester er like uforklarlig og spennende som kommunikasjonen mellom mennesker,
kommunikasjonen som er fin,
men,
kommunikasjonen som er vanskelig.
Dirigenten der framme er lederen.
Orkesteret er en underkastelig smeltedigel av inspirerte mennesker som vil gjøre musikk, som vil spille sammen, som vil mestre, som vil, og som vil få det til.
Imellom,
rommet mellom dirigentens hender med den musikalske viljen og samsuriummet av et orkester,
ligger det spenning.
Så sitter vi der, orkesteret, og der foran står han. Lederen.
Akkurat som vi ubevisst blir påvirket av temperaturmiljøet i hallen og vær skiftingene i lufta, endrer klangen seg i orkesteret ut ifra hvem som står der foran.
Distanse, vilje, lyst, likegyldighet.
Gi oss noe, og vi gir tilbake.
Han første var arrogant.
Jeg prøvde å gi alt han ba om, jeg tømte meg på øvelsene og måtte kjapt endre oppfatningen av hvordan jeg trodde det skulle være. Det var en tung uke, men ga utrolig mye, det var som å være i en egen verden når det var orkesterøvelser. Jeg ga og ga og følte aldri han syntes det var nok. Så kom konserten og han lot oss gi som vi ville og som vi kunne, mer enn vi selv trodde vi kunne, og slapp opp på de usynlige tøylene han hadde hold i oss hele uka. For meg har Rachmaninov 2.symfoni blitt til et fantastisk minne.
Ny dag, nye muligheter, ny dirigent.
Vi kjedet oss, vi tullet, vi feilspilte uten å rette opp, vi ble som en tung, seig masse som mistet orienteringen om hvor vi overhodet skulle fokusere. Om vi skulle følge dirigenten eller orkesteret. Selv begynte jeg å tegne på baksiden av en note for å ikke la min irritasjon gå utover noen andre enn meg selv med blyanten og notearket. Det ble likegyldig å spille, han der framme brydde seg jo ikke allikevel, og det kostet ikke så mye energi å være på øvelsene. Hele orkesteret ble uroligere, som en massiv masse som manglet ledelse og struktur, alt fløt ut og individualismen kom til syne. Om å gjøre å spille sterkest!
Nytt prosjekt, nye muligheter, samme orkester?
Så ble vi snørt inn igjen med et siste prosjekt, og stram line, for før vi rakk å tenke var vi igang, og det var utrolig mye gymnastikk der framme fra dirigentpodiet. Det ble mye å følge med på i sidesynet, mye informasjon, nye tanker og snakk, og annet fokus på musikken. Den rytmiske pulsen var annerledes, de musikalske ideene.
Han som dirigerer oss inspirerer oss. Eller ikke.
Vi er en flokk sultne dyr som innordner oss en leder, og blir det ikke ledet tar vi kontrollen selv.
Da blir orkesteret et monster mot dirigenten.
Det er noe spesielt med å spille tre forskjellige prosjekter med tre forskjellige dirigenter, å sitte i et orkester som bare spiller sammen disse tre ukene av sommeren. Sånn sett er vi tidenes geléorkester, vi kan bli formet til hvilken som helst form.
