Berlin, Hannover, Oslo. Jeg vil helst bare skrive om Berlin, men jeg har en føl av at det kommer til å bli mer om at Hannover ikke er som Oslo, og at Oslo er litt som Berlin.
Jeg var to dager i Berlin og bodde hos Runa, en venn av meg som jeg ble kjent med i sommer på Orkester Norden. Runa bor rett ved u-bahnstoppet "Osloer strasse", og jeg tenkte ikke noe mer over dette før vi kom til stasjonen- og stasjonen er et gigantisk stort norskt flagg-lappeteppe! Jeg hadde da akkurat fortalt Runa at jeg gleder meg til å komme hjem til jul, og fortumlet og glad gikk jeg opp fra denne ganske så rød stasjonen.
U-bahn systemet i Berlin er kjempeoversiktelig og med mye informasjon hele veien. Kanskje det er det som preger en hovedstad? At det er opplysning og logiske forbindelser? Hannover er derimot et spindelvev av u-bahnlinjer og man må lete og surre for å finne ut hvilken bane som går hvor, og ikke minst må du da selvfølgelig vite at du ikke må stå rett foran døra, for da lukkes ikke dørene. Men dette må du bare vite, eller du må erfare at det er sånn det er i Hannover. Jaja.
Berlin er også luft og plass. Det er ganske utrolig at det nesten bor fire millioner i denne byen. Å kunne puste på hauptbahnhoff var en unaturlig ting etter å ha kommet fra Hannover- i Hannover er det alltid mange folk under det trange hauptbahnhoff-taket, lørdag eller søndag eller mandag. Det var det jeg visste. Å komme til berlin senket uroen min om at tyskere er rare, det er bare Hannover som er litt spesiel. Selv om det bor like mange folk i Hannover som i Oslo, har Hannover ingen preg av å være en storby. Jeg vet ikke hva det er som er storbypreget, men det virker som om Hannover er ungdoms- og barneløs i forhold til både Oslo og Berlin. Hannover er byen for den godt voksne generasjonen som blir sure når studentene setter seg på ledige plasser etter pausen i konserthuset, generasjonen som gidder å vente på de forferdelig treige trafikklysene, og generasjonen som heldigvis kommer og hører på konserter. Men, folk hører på konserter i Berlin også. Vi stod i kø (helt bokstavelig, rett opp og ned) i en halvtime for å få billett med det fantastiske orkesteret, Berlin filharmonien, og det var to timer før konsertstart. Vanligvis går køen ut døra og rundt huset, og vi var tidlig ute og heldige som slapp regnskuren i nakken. Joda, været i Berlin var vått, og tidligere på dagen hadde Brandenburger Tor gitt meg ly for det sideslengende regnet som plutselig hadde det travelt med å komme seg ned fra himmelen. Jeg og de andre turistene priset oss lykkelige over at de ikke hadde revet hele den gamle bymuren fra 1790.
Det var jeg og guidboka med det klingende navnet "Berlin" som gikk løs på den store, historiefylte, fargerike byen. Å se Berlin på to dager er jo som å bare få spise skalken av en norsk brødskive (tyske brødskiver har ikke skalk, eller de blir skåret så tynt at det ikke er mulig for skalken å overleve). Jeg ruslet rundt og så, kjente på byen, gikk i Friedrichshain og kom plutselig over et market i omgivelser som minnet meg om Grünerløkka, spiste mat og drakk gluewine på julemarkedet foran Schloss Charlottenburg, tok u-bahn og så at nye farger dukket opp for hver stasjon, drakk Mango Lassi på indisk restaurant, så murbiter av verdenshistorien, drakk knall grønn Berlinerpils og så mange uteliggere og alkoholikere. Det var rart å være i byen som var et av knutepunkene i krigen og krigene som var i vårt århundre, at jeg selv er eldre enn Berlinmurens fall. Jeg stod der og prøvde å ta et fint bilde av regndråpene som gråt nedover murpussen på "Holocaust- Denkmal" og tenkte i mitt stille sinn at jeg gleder meg veldig til å komme hjem til min egen lille storby.
