Kirkerom er fint. Det både klang og føltes som å være inne i en diger, gotisk kremtopp. Det var lørdag, sol og høst i lufta, spillejobb med et sammensatt orkester. Søndagen skulle verket fremføres, Haydns Oriatorim, De fire årstidene.
De tre sangsolistene sang veldig bra, og jeg satt fascinert og tittet på de i lyset fra vinduet. Stemmen er et instrument. Tenk å bare åpne munnen også kommer det noe så vakkert ut, og det er så langt vekk fra det som vanligvis kommer ut av munnen, snakkingen og ordene.
Dirigenten hadde store bevegelser og lansomme tempi, og hornisten ved siden av meg hvisket meg i øret "Er ist schlecht und lieb, dass ist besser als schlecht und böse" . Oboisten hadde med seg te på termos, og solstrålene lyste opp røyken som flyktet oppover. Det var lørdag, og det var i Tyskland.
Søndagen startet med togkaos fordi fotballfansen dro kollektivt, så omveiene ble lange og stressende, og sånn som av og til søndager er- ikke en hviledag. Men jeg kom meg frem til slutt, rakk nesten generalprøven, og spilte konsert. Og det varte og rakk, og etter tre timer kunne vi alle tenke på hjemveien igjen. Og for en hjemvei! Tog korresponderte i hvert fall ikke, så trekkbasunene "svippet" meg av i Bielefeld, nokså godt stykke fra både Höxter og Hannover.
Neste helg har jeg fri. Da skal jeg la kirkeklokkene dinge meg våken på søndag. Mmmm!
