Vi la i vei, jeg med to nye krater i kjeven etter å ha dradd ut to visdommer, og Elise med oppadgående form etter å ha vært syk.
..Vi lister oss så stilt på tå, når vi skal ut å røve...
Bergen by var våt, men sola viste oss vei, viste oss veien gjennom trappene og sikksakkene opp mot Fløyen. Det var oppover, oppover, oppover, og da vi var på toppen av Fløyen var vi lykkelig uvitende om at vi var en syvendedel på vei. (Om en tur regnes i timer.)
Det var en hard start. Fløyen ligger 320 m over havet, og vi startet på null. Fløyen levde, barn og folk, og vi delte Appelsinen.
Vi trasket videre oppover Fløyfjellet med sikte mot Ulriken, og det var så fint. Det var så nydelig, sola som skinte gjennom trærne, følelsen av å være på tur. Beina som tråkket og hjertet som pumpet. Man skal kjenne at man lever!
Det var en hard start. Fløyen ligger 320 m over havet, og vi startet på null. Fløyen levde, barn og folk, og vi delte Appelsinen.
Vi trasket videre oppover Fløyfjellet med sikte mot Ulriken, og det var så fint. Det var så nydelig, sola som skinte gjennom trærne, følelsen av å være på tur. Beina som tråkket og hjertet som pumpet. Man skal kjenne at man lever!
Overraskende nok gikk veien i en helt motsatt retning av Ulriken. Det var her vi begynte å ane, at det var en lang tur... Landskapet åpnet seg, og tregrensa kom til syne. Vi var virkelig på vei mot løypa Vidden.
I det høye fjellandskapet var det så fint å se ned mot vannet og havet, de begge så uendelige. Vi møtte på en staut fjellkar og måtte spørre om dette var riktige vei mot Ulrikken, og ja, det var det jo, men det var ganske så langt til Ulriken og vi hadde alt for hvite joggesko for å gå i så sølete terreng.
Sølete var det enda ikke, men steinete var det. Vi trasket og gikk og fortjente Matpakka.
Jeg kommenterte at landskapet så okkupert ut. Elise var ikke helt enig. Selv om tyskerbunkere fortsatt stod igjen her og der, var det vel ikke okkupert? Neivel, kuppert da.
I det høye fjellandskapet var det så fint å se ned mot vannet og havet, de begge så uendelige. Vi møtte på en staut fjellkar og måtte spørre om dette var riktige vei mot Ulrikken, og ja, det var det jo, men det var ganske så langt til Ulriken og vi hadde alt for hvite joggesko for å gå i så sølete terreng.
Sølete var det enda ikke, men steinete var det. Vi trasket og gikk og fortjente Matpakka.
Jeg kommenterte at landskapet så okkupert ut. Elise var ikke helt enig. Selv om tyskerbunkere fortsatt stod igjen her og der, var det vel ikke okkupert? Neivel, kuppert da.
...Oh, Boogie, boogie, woogie...
Det var bare å bøye seg ned og fylle opp flaska med friskt fjellvann, før vi tok fatt oppover og bortover veien med vardene. Helt folketomt var det ikke, men byens larm var virkelig langt borte. Et par Anorakkfolk kom frem, familiefolket likeså. Vi så ned på byen, men følte eller hørte den ikke. Vi var på vidden, vi to med sekken og beina og ja, det begynte å bli våtere. Vi så ut mot regnet i Nordsjøen, ned i bakken og bort i høstfargene.
...vi listet oss så stilt på tå, og gikk og gikk og gikk og..
Da vi kom frem til Ulriken (642 m) var vi glade. Elise hadde et strålende forslag om at vi skulle ta en MacGyver, og bruke beltet mitt til å fire oss nedover taubanen fra Ulriken og ned til Haukland. He he, da hadde vi jo bare landet rett der nede på Akutten!
Det var festlig at vi ikke var ferdige med turen selv om vi hadde nådd Ulriken, og det skulle ikke være greit å gå ned til bysuset igjen. Jeg var så sliten at jeg så dobbelt, knærne skalv og veien var merket "Sykkelsti". Gærne syklister, det gikk jo nesten 90 grader rett ned. Boh. Her hadde den staute fjellkaren rett, her var det sølete, og mamma, hvordan skal jeg vaske mine hvite joggesko?
Da vi kom ned spiste vi BIFF. Vi hadde fortjent det, etter en dag og litt til i fjellet.
...vi listet oss så stilt på tå, og gikk og gikk og gikk og..
Da vi kom frem til Ulriken (642 m) var vi glade. Elise hadde et strålende forslag om at vi skulle ta en MacGyver, og bruke beltet mitt til å fire oss nedover taubanen fra Ulriken og ned til Haukland. He he, da hadde vi jo bare landet rett der nede på Akutten!
Det var festlig at vi ikke var ferdige med turen selv om vi hadde nådd Ulriken, og det skulle ikke være greit å gå ned til bysuset igjen. Jeg var så sliten at jeg så dobbelt, knærne skalv og veien var merket "Sykkelsti". Gærne syklister, det gikk jo nesten 90 grader rett ned. Boh. Her hadde den staute fjellkaren rett, her var det sølete, og mamma, hvordan skal jeg vaske mine hvite joggesko?
Da vi kom ned spiste vi BIFF. Vi hadde fortjent det, etter en dag og litt til i fjellet.