Om det litt surrealistiske i løpet av en dag

På vei til skolen går jeg av og til bak en innfødt som har evnen til å ta plass på hele fortauet med bare seg selv. Jeg kommer meg vanskelig forbi, og går i kø, og skal man se lyst på livet kan det jo betraktes som medlidenhet med bilene som også køer avgårde.
Da kommer noe helt surrealistisk igjen, for ved portneren hentes nøkkelen med levende smiley. Det er sant, for at døra skal låses opp etter å ha puttet nøkkelen inn må smilyen smile, så kan man vri om nøkkelen, og smilyen går tilbake til normaltilstand igjen. Som er strekmunn selvfølgelig.
Jeg møter kanskje Inger i gangen etter en formiddagsøkt, og kanskje kommer hun med en kommentar om at hun har 36 ting å gjøre igjen i løpet av dagen.
Midt imellom må man kanskje lufte seg litt, men samvittigheten gnager fort. Når skoledørene er åpne må man bare holde seg i området rundt skolen. Blandt de sykt rosa teppene og trakteriene som skjer i trappeoppgangen.
Og sånn går nå dagan, og sånn er det bare her, og på kvelden kommer vennene og vi spiser gresskar. Ikke et sånn som ser ut som et gresskar da, for de er visst ikke spiselige.

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Men er det ikke sånn at hvis du virkelig vil, hvis du virkelig tror du har noe å komme med, så kan du studere hos hvem som helst?

Å studere hos en kunstner er ikke bare en dans på rosene.

Det er å møte seg selv i døra, og måtte svare på spørsmålet- hvorfor gjør jeg dette her?

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

Det er interessant ä studere hvordan han maler sitt bilde. Hvordan han bruker fargekombinasjonene naturlig og hvordan han har et kunstnerisk budskap med sitt bilde. Det er sä klare linjer, det er sä klart utfyllt.
Men ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene.

For hvordan vil jeg male mitt bilde när jeg har penselen i min händ?

En kunstner er en med en spesiell atmosfäre rundt seg, en som fär plass uten ä mätte kreve, en som inspirerer og gir.
Vi merker det alle när han er her, og vi gir han rom.

Ä studere hos en kunstner er ikke bare en dans pä rosene,
for da mä jeg läre meg ä ta plass.

telefonsamtale

Regnet reddet.
Mistanken om at det var mitt var der
men mest møtte du Usikkerheten i deg selv.
Du sa det høyt og jeg visste det hele tiden.
Du sa det høyt
at du var sjalu.
Så reddet regnet deg.

Takk, Torden.

Sänn er det bare.

"Du mä fä med deg flasset i häret!", sier han med et flir mens han hviler pä steinen og beskuer meg.

"Hva mener du, farfar?" Jeg titter opp fra rakingen.

"Du mä fä med deg alle plommene i riva".

Evig gartner, evig farfar.

"Mobilen igjen, denne nye suttekluten, denne dingsen man bar like tett til kroppen som en pacemaker. Ja, Hilde? Ja... Ja... Ja... Nei, vi trenger ikke kommentere den täpelige uttalelsen för i morgen. Ingen panikk-telefoner fra Frank? Bra. Ikke se pü TV nä, gä og legg deg. God natt."

Fra "Jeg er brödrene Walker", Jan Kjaerstad

Nuh!

Nå har vi sådd jord, stappa nedi frøene og venter på blomstring.
Nå står den ene skapdøra gjemt inni matskapet og en ny tehylle smiler til oss.
Nå er stettbordet grønnsåpevasket og venter rent.
Nå er posene med ubrukelige klær gitt til tysk veldedighet.
Nå er boksen med virrvarr sortert, og badeveggen malt med et strøk limmaling.
Nå har vi vært hausfrauen i Tyskland, og nytt semester kan begynne.
Prosjektene tar dog aldri slutt, for i bilderammen over kjøkkenbordet faller alt støtt og stadig ned til bunnen. Neste gang vi har tid kan vi lime de fast.
Nå føler jeg meg hjemme.

Pä veien.

Det beste er at det er her og nä.

Det beste er at jeg bare kjenner deg som du er nä og ikke vet hvordan du har blitt som du er. 

At det er den jeg liker. Den som er her.

Allikevel var det fint ä kikke inn i fortiden din.

Da forstod jeg mer av hvordan du selv ser pä deg og hva öynene dine har sett.

Ä se noe fra din fortid forandret min fremtid. 

Ode til ärstid

Du endrer meningen din titt og ofte.
Du lever og stär aldri stille, du er pä sök etter noe, er det herr Vinter eller fru Vär du söker etter?
Du matter ut bladene sä de faller fra trärne.

Konsentrasjonen kommer när du er her. Om sommeren stär sola der som en dirrende varme og utmattende energi. Hos deg er det annerledes-
Du slipper av og til det skarpe lyset inn mellom skyene, etter du har gjort alt vätt og blankt,
og pustet luften ren.

Föttene mine er alltid kalde när jeg er med deg, kjäre höst.
Det gjör ikke noe. Du er min yndlingstid.

Jeg er pä et kammermusikk i et kloster midt ute i maisäkeren, ved grensa til Nederland og mobilen mister av og til dekning. I veggene er det ro, pä övelsene er det latter og maktkamper, kritisering og sure miner, ved maten snakkes det om organiseringen av neste dag eller selve maten.
Sänn som ofte tyskere gjör ved matbordet.
I gär kom professoren inn og stinket alkohol.

Vi har aldri spilt bedre.