Herbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit,

als welkten in den Himmeln ferne Gärten;

sie fallen mit verneinender Gebärde.

Und in den Nächten fällt die schwere Erde

aus allen Sternen in die Einsamkeit.

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt.

Und sieh dir andre an; es ist in allen.

Und doch ist Einer, welches dieses Fallen

unendlich sanft in seinen Händen hält.

Rainer Maria Rilke, 11.09.1902, Paris

midtimellom

Jeg skyr sola.

Jeg legger opp dagen etter måltidene.

Og på salaten krøp en snegle.

I boka tør jeg ikke lage eselører fordi den er lånt på bibloteket og sidene er så gamle og sprø at de brekker av bare jeg tenker "eseløre".

Aksel Sandemose pakker inn dagen.

Akkurat i dag trenger jeg ikke mer.

Inn ikke ut.

Sånn er fridagen på Elverum.

Før og etter fridagen gjør vi det vi liker aller best.

tingenes tilstand

Hvor jeg skal begynne.

Hvordan livet mitt nå er så urolig og på stadiet til å gå over i noe nytt,
hvordan det føles å flytte og
hvordan det føles å lykkes og
hvordan det føles å ikke skulle tro at man er noe?

Pappeskene står klare, tyrkerposene funnet i Linden, og det er klart for å få startskudd til å pakke.
Pakke ned rommet, mitt eget museum, pappesker og pakke klærne godt inn, de skal stå i et nyvasket kjellerom hele sommeren. (Jeg hater edderkopper.)

På mandag skal jeg til Berlin og se på leiligheter, leiligheter som jeg har plukket ut fra jungelen på internett. Det er jo virkelig en jungel der inne i internets edderkoppnett. (Jeg hater også edderkoppnettene)

Så var det teorien som var ferdig, men som jeg ikke føler meg ferdig med.
"Sånn ser ditt ark ut."
Professor Böse viser fram mitt notatark, (der jeg har skrevet opp ord og akkorder og piler og alt slags mulig rart, jeg var jo dum nok til å levere inn også notatarket. (Sa han ikke det da, at vi skulle levere inn alt?)) og så tar han opp et ark fra en annen bunke, et noteark fra en annen student med penneskrevne noter hultetibulter;
"Og sånn skulle det sett ut".
Jawohl.
Her skal det graves opp fra røttene skjønner jeg.
Hvorfor ble bare kladden kommentert, og ikke innføringen?

Og så ser vi på fotball og Tyskland vinner jo masse. Da feirer tyskerne sånn som vi feiret russefeiring.
Russefeiring skulle vært obligatorisk i alle land.
Feiringa blir så innmari uorganisert og så tåpelig når de feirer bare de tar på seg det tyske flagget og holder wowozooolaen i hånda. (Den er forresten stemt i Bb. Sånn vet man når man ser fotball på storskjerm på skolen.)
(Ikke det at russefeiring ikke var tåpelig, men da var det tåpelig innefor faste rammer, og man var ungdom, og da er det greit å være tåpelig. Tåpelige voksne er bare flaut.)

Og i dag tuslet tyske par rundt i leiligheten og spurte spørsmål, og den energiske meglerdama hadde die Kontrolle. (Det er det som er så ekkelt med edderkopper, man har aldri kontroll på hvor man har de.)

På hornet har jeg mange nye notekombinasjoner å lære meg, Schönberg er jo bare kjemperart. Men det er så varmt og hett og mange andre ting jeg må og heller har lyst til å gjøre (på lista står det; ring lånekassen, ring telefonabonnement, ring strømleverandør, ring leilighet mellom 8-12, og når jeg tar opp telefonen skriver jeg heller en melding til tyskern), så det blir ikke så mye med den øvinga altså. I morgen kommer sjefen. Eh heh.

Og mennesker gratulerer meg med at jøss, Berlin!
Og jeg er bare stressa med leilighet og fortid og vil ha alt klart før ferien.
For jeg vil være fri
og nyte
og til høsten skal jeg spille med de store gutta
og bo i fin leilighet i Berlin
og høre bra orkestre
og øve horn.

Klart det blir bra.

Utsnitt fra dagliglivet i Hannover akkurat nå, med Team Tyrkia og Team Asia.

drøm blir virkelighet

Noen plasser passer til mitt imaginære bilde, av hvordan det så ut i sandkassebyene jeg lagde da jeg var liten!

en kveld

Vi slentrer i vären, gjennom parken og over gresset som presser seg til ä spire.

En hvitvin i den ene hända og en stor händ i den andre hända.

Pä veien hjem en "pizza to go" fra steinovn, og hjemme er melonen.

Sä hadde vi piknikk pä kjökkenet.

konkurransehelg

Sänn var det ä väre i Deutsche Musikwettbewerb med "Bläserquintett Hannover".

Pä fredagen var förste runde, og vi var uvitende og nervöse, men mest for situasjonen og hvordan vi ville reagere sammen. Det gikk tydeligvis bra nok, for vi kom videre til neste runde.

Og den morgenen var annerledes.

For vi visste hvordan det ville klinge, hvordan vi ville föle oss pä scenen og hvordan tankene väre allerede hadde värt. Men musikken var denne gangen mer utfordrende.

Vi spiste frokost, og spilte oss varme her og der i forskjellige kroker pä hotellet, og konsertklärne var allerede brukt, og luktene ble lurt vekk med ny parfyme.

Fölelsen var som ä skulle spille en konsert, i denne runden visste vi jo allerede hva vi skulle spille, og ikke som förste runden hvor vi fikk vite utdragene rett för vi gikk inn pä scenen.

Det klakket i brosteinsgatene, i det vi var pä vei opp til Beethovenhallen i Bonn.

Det var fölelsen av 17mai. Morgendis med finstas og gardinsko.

Vi ventet, danset i gangene og lä pä gulvet.

Sä fikk vi rom, pakket opp og spilte det kjente kjäre gamle personlige. Tine med sine lange flöytetoner, Philipp med sin kromatikk pä fagotten, Amely med sine analyserende flis-utpröving, og Charlotte med sine store bevegelser, store bevegelser fra den bitte lille med den nasale oboen. Og jeg stod nä i hjörnet og pleiet registeret bäde höyt og lavt.

Det suste Nielsen gjennom veggene.

Vi spilte begynnelsen, det var enda fem minutter för vi skulle pä scenen, og minnet oss pä at vi mätte tenke sentrert när vi satt der. Se for oss klangen i midten foran notestativene, sentrert og kompakt.

Sä gikk vi gjennom gangene. Vannglass, noter, mute, rör, instrumenter, höy puls.

Vi entret scenen og Philipp äpnet med begynnelsen av Nielsen. Vi skalv, vi analyserte, vi sä pä hverandre, spilte sammen, hörte at forrige akkort ikke var ren, justerte pä neste, spilte crescendo, ble värende i forte, gikk ned i piano, noen sene insatser, vi hadde da sä god flyt pä pröven i gär, fingrene stokker seg pä klaffene, men det gär, vi fremförer Nielsens komposisjon bestäende av monologer og dialoger, og til slutt nyter vi duetten i horn og fagott. Det koster ä klinge i dette rommet. Men ikke pröv ä lage klang, spill sentrert.

Vi bruker tid för Ligeti. Vi ordner noter og utstyr, og ser pä hverandre. Det tar kanskje litt tid.

Sä braker det lös, og det er villt, vi nyter og vi gir, vi gir alt og er kjempekonsentrert. Og pä en akkord stemmer vi ikke, og det föles som et hav fra meg og bort til Tine. Vi er stae og vil ikke rikke oss, og det er ikke klart i hvilken retning det skal til. Men musikken gär videre, og tredje sats flyter som et flyvende teppe, vi beveger oss, har kontakt og oppnär noe. Endelig. Og de siste satsene blir göy ä spille, for dette er jo sören meg fint, dette klarer vi jo kjempebra. Vi holder oss til planen og det föles godt ä kjenne stykket sä godt.

Vi avslutter med ren akkord.

Det klappes.

Vi smiler og ser pä hverandre.

Sä reiser vi oss, og tar imot applausen.

Vi fikk bare spille to runder. Vi hadde for lite personlig intiativ og brillians, det var for homogent og for ferskt. Og det mä stemme bedre. Men det er mye potensiale. I dag er det finale, og vi skal höre pä. Höre pä "Weimarer" som har spilt sammen siden de var 12, höre pä Bayerne som alle har en jobb, og Kölnerne som alle er over 25.

Vi er nä söte, og vi er enda unge. For en gjeng.

Pilatestanker

Er det litt rart da, at man ikke kan föle alle knoklene i ryggraden när man ruller opp ryggen? Hvor gjemmer de siste tre seg, för bekkenet kommer?

HM.

På gjensyn kan være et siste farvel.

Det ljomet i veggene på Hauptbahnhoff, og mot oss kom en horde med sterke røster.
Trampende, gapende, farlige.
En synkron, marsjerende horde, og det var
tyske,
mannerøster.
De sang en ugjenkjennelig sang, i et tonelage som passet en manns røst, og det smalt i veggene.
Rundt horden var det Polizei, uniformert med hjelmer og stokker og i svart.
Når de nærmer seg ser jeg at de alle har noe grønt på seg, og at det er fotballfans fra Bremen som var på vei til Stadion i Hannover.
Jeg står i sjokk over den samlede horden, som minnet meg om bilder jeg har sett fra Nazi-tyskland.
Nå fikk jeg en ny forestilling om hvordan det også kunne ha hørtes ut,
og jeg grøsser.