Hvor går kabelene og skorsteinsluftingsrørene?

Etter enda noen timer i huset prøvde vi å se for oss hva hvortil går til. Et 100 år gammelt hus har i mellomtiden, fra å ha en kullovn i hvert rom, gått til å ha gassovn i hvert rom for så å ha blitt kabla fast i en gass-varmepumpe- for å si det på en litt mindre faglig måte- gått gjennom mange faser av kabelsalat.
I hvilken sjakt går hvilke rør, og vil vi ikke heller rydde opp i sjaktene og få vekk det store eifeltårnet som står på loftet? (Og få masse mer plass!)

Bakgrunn for denne diskusjonen, som ble diskutert høylytt over en schnitzel i Nippes, er at vi har gitt bud på et hus. Det er altså halve delen av det sjenerte huset det er bilde av under. Probleme (-ne), eller utfordringen (-e), er at det er et hus med tre leiligheter, og det vil si tre individuelle løsninger, som vi skal samle sånn:
EG (Erdgeschoss/første etage på norsk): Leieboer.
1. OG (Erste Obergeschoss / Andre etage på norsk): Svigerinne, søstra til Tom.
2. OG und Dachgeschoss und Dach (tredje etage og fjerde etage med skråtak pluss taket): Vi.

Og fjerde etage må renoveres og taket må dekkes på nytt. Dette gir uante muligheter! Vi står litt rådville og prøver å lage en fin planløsning. Og da er det greit å vite hvor hvilket rør er. Sånn at man kan samle skorsteinen i ett av sjaktene og ikke på tre forskjellige steder f.eks.
Men, først av alt, vi har gitt bud!
Jippi!
Fortsettelse følger!

Hei

Bare et lite vink fra tirsdagskvelden, for jeg har frikveld og samboern dirigerer koret sitt, også sitter jeg liksom her alene og ser på baksten som ikke ble sprø. Hm, jeg fulgte da oppskriften? Men godt smaker det!
Jeg tør ikke legge meg, for jeg er redd for å drømme om den fæle boka jeg leste ut for noen timer siden -
'Jeder stirbt für sich allein' av Fallada, som er en alt for god beskrivelse av nazityskland.
Og akkurat her er jeg, i gamle nazityskland, og setter på nrk radio for å ikke føle meg sååå alene.
Etter litt søkings, ser jeg at den boka finnes i en norsk oversettelse- 'den veien du går alene'. Aua, det er desverre basert på en ekte historie.
Jeg legger ut to hyggelige bilder, for optimismens skyld, og skåler med meg selv. Det kan jo være at det ikke er så alt for lenge til han kommer hjem.

 Nei, de er ikke fra Norge, men fra Slovakia og fjellkjeden Tatra, som vi var innom i sommer!

Refleks

Etter å ha hørt på NRK p2 (takk for den appen Torunn!) om refleksdagen i Oslo, begynnte jeg å se meg rundt i Köln, hvordan tilstanden var med tyskerne og refleksen.
Utrolig nok, landet der til og med ikke Autobahnen har lys på seg- nesten ingen går med refleks! De er kjent for å overdrive litt, disse tyskerne, og det gjør de jaggu meg på dette området her også, for det er enten ingen refleks eller en skikkelig stor og fin refleksvest. Men hvem gidder å ha en refleksvest i lomma? Det blir jo alt for stort. Så jeg så meg rundt i butikkene etter en liten refleks for å gi til kjæresten, men det var ingenting å oppdrive. Sjekket på det tyske internettet- bare store refleksvester.
Så nå har jeg altså bestillt ca 20 reflekser fra den norske http://reflexprodukter.no/webshop/, og skal gi til tyske venner og kollegaer!

(refleksdagen 2012, av kunstner Unni Askeland)

Høst

Spasere og holde i en varm hånd,
diskutere og snakke,
ettersmaken av kaffe og ciabatta,
og når vi kommer hjem har vi røde roser i kinnene.

Hobby

Min hobby er å sove. Sånn som nå, ettervirkninger av dager som har vært heftige, både med prøvespill og jobb og øve og snill samboer. Og sånn som jeg kan sove. Jeg blir overraska over meg selv, som ikke føler meg ansvarsløs hvis jeg står opp klokka to. Men det er ingen ny energi i søvnen, den bare pakker inn det som allerede har vært.
Som snø.
Men så kommer de nye dagene. Litt som våren- for energien som kommer helt av seg selv igjen. Og jeg er glad og fascinert over hvordan kroppen og sinnet fungerer.

Sommer 2012

Denne sommern var utrolig bra og faktisk første ordentlige sommern jeg har hatt uten å ha vært på ett eneste spillekurs. Nok å spille hele året rundt kanskje, så hornet forble i koffertrommet på Golfen (se bildet av bilen vi hadde stappa full med saker og ting og ikke minst ordentlige campingstoler!), det tok jo bare opp litt plass. Godt det var et horn og ikke en fiolin i 40 graders varme. Bildene er mest fra Montepulcioano, vi var deretter 3 uker på Sardinia, og det var skikkelig bra. I telt. (føltes ikke fullt så bra ut der og da, men kan man godt gjøre igjen!) Først var det noen dager i hjembyen Køln, og utsikt fra en av verdens mest kjente Dom.

 Vw Golf. Fra Großmutter Schwagers.

Og til slutt- fangsten vi hadde med hjem. (Og gjennom Sveits! Upsups!)

privat

Ikke det at man skal blotte alt, men jeg må bare smile når han kaller meg Søtkjeks!

preludium

Etter 14 dagers jobbing uten en dag pause, der 7 av kveldene var en forestilling/premiere/kammermusikkonsert, nyter jeg den siste fridagen min, den siste av fire på rappen. Jeg har klart å restituere meg og heldigvis gleder jeg meg til å spille med de andre igjen.
For det ble litt kjedelig å øve.
Og jeg som hadde gledet meg sånn til å øve igjen! Sånn er det, uforutsigbare følelser.
Og nå går det tilbake til hvite dager med
BÆM, forestilling. Uten å øve med orkesteret først, skal jeg være en hornrobot som lirer av meg småsoloer her og der, og ikke er det nok med å ha kommet gjennom begynnelsen på Don Calos, som begynner med en hel side bare horn, da begynner jo transposisjonene i samma-det-jeg-bare-transponerer-tonarter. Og sånn er det da, plutselig har jeg en lang tone helt alene. Helt alene. Og jeg håper jeg husket å fylle opp med luft for da hender det jeg blir spontant nervøs.

Det er mulig å tøye grensene. Jeg føler det er en stor del av den jobben jeg har nå.
Det beste er å spille stykker jeg har spilt før, da bare ligger de i kroppen på en ubeskrivelig måte- jeg bare vet hva som kommer. Og jeg skulle ønske jeg kunne kommet dit ved å studere partilurer og øve på nota mi, men det er nærmest umulig. Ingenting er som å gå den gamle ruta.

Så takk fine fridager, nå smeller det tilbake til hverdagen med klampen i bånn.

Köln begynner å føles hjemme, og særlig etter en liten tur i nabolaget. Det er ganske annerledes enn Berlin, mer søtt enn kult, og man finner ikke en kul piece på hvert gatehjørne lenger. Men, Köln har noe, noe som føles veldig bra, og her er et lite utsnitt av karnevalsbyen...

Barneopera

Det er skikkelig gøy å spille for barn, de blir så lett begeistra og helt revet med. Og- det er gøy å spille i et stykke som er så bra! Vi spiller altså en opera av Dvorak som er helt omskrevet, for for barn må det jo ende bra. Operaen er kortet ned med to timer, og varer for barna i skolen i Krefeld bare én time. Etter den gyldne snitt i en forestilling for barn, blir de med og danser "Hoftanz" og helt til slutt må de rope høyt for å forhindre at prinsen gifter seg med heksa. Bare sjekk ut bildene, det er så utrolig fine kulisser! Vi sitter i vannet og spiller som blåsekvintett, noe som gjør det utfordrene og spennende hver gang. Yeah!