Det ekte Italia

Gatene flommer over av de ekle turistene som går uten mål og mening. Så fornøyde de er med kikkingen sin, så glade de er for å ha sett det, opplevd det og vært der.

De om det.

Vi forlater usett hovedgaten i San Gimignano med stimen av turist-sild, og snegler oss langsomt gjennom smuget, og der møter vi på Stillheten. Der er små fjatte-Fiater parkert og brosteinen soler seg i den hete sola. Her i bakgaten kan vi spasere langsomt i varmen, ta ett skritt av gangen. Døren står åpent til et hus hvor en dame bor. Kanskje har hun ikke aricondition og søker mild gjennomtrekk. En annen italiensk dame står og prater med pottemakeren på iltert italiensk, og hun støyer hele gaten, for gaten er ellers helt tom. Her bor de som jobber i paralellgaten. Det er en het dag, og i skyggen av folkestrømmen er det godt å være. I vårt langsomme tempo kommer vi oss oppover til plassen igjen, og titter på turistene som haster forbi kirkeristen.

Der sitter Tom.

Så klart sitter Tom der, smilende og fornøyd fordi han visste kom til å møte oss utenfor kirken. Han hadde selv sittet der i flere timer, tatt formiddagsluren, kjent sulten, sett på menneskene, ventet.

Han roste oss for at vi gjorde det riktige, at vi forlot stimen og søkte det ekte. For noe hadde Tom lært oss. Å søke det ekte i italia med kirkekunsten, maten og kaffen.

Vi tyr til kaféen helt nederst med den hvite parasollen. Duo cappuccino, grazie, og frykten er stor for at dette blir bare sølevann. Vi var jo tross alt midt i en tusitby.

Cappuccinoen koster 1,20 Euro, og det var det første tegnet på at det var bra. Jo billigere, jo bedre. Jeg nipper til porselenskoppen og smiler og jubler, og kan ikke annet enn å le.

Espressoen siler seg gjennom fløten av stimet melk og skaper et samsurium av designer-kaffe i munnen. Vi konstaterer at heldigvis, heldigvis finnes det ekte, det riktige Italia og Toscana, og lykkelig med nok en cappu for take-away slentrer vi til bilen og drar avgårde til konsert mellom vintønnene i Terriciola.

På tampen av stupet

I dag er det sommerferie
Det pleier å være en befrielse, en letthetsføl.
Av en eller annen grunn føler jeg det som en forlengelse, veien som går videre uten å ha hatt noen holdeplass imellom.

Jeg skal nå ta toget til Düsseldorf.

Jeg skal kræsje på en sofa sammen med en hund.
I morgen reiser vi grytidlig på vei nedover Europa, retning Toscana.
Jeg skal sitte i en bil, med en Liz som også spiller i kammerorkesteret vi møter når vi kommer fram.
Hva som skjer i Toscana vet jeg ingenting om.
Jeg har med meg sengetøy, for logien blir "familiær".
Sengetøyet skal kastes før veien går videre til Norge og kurs, for med Ryanair kan man bare ha med seg 15 kilo. Det betyr, helt egentlig, at jeg bare kan ha 15 kilo med meg for 5 uker på tur.
Hvordan klarer du det pappa? Å reise på sommerferie med bare kortbuksa og t-skjorta?

Jeg har med konsertsko, konsertklær, varme klær (Norge) kalde klær (Italia), noter, notestativ, undertøy, badetøy, én bukse og to shortser og slippers.

Sommeren er her. Jeg skal kjøre bil nedover Europa. Det har jeg gjort før - mange ganger. Jeg aner ikke hva som venter meg, og håper jeg kan ta inn inntrykkene som kommer, at jeg ikke er for full fra før.
Akkurat nå kjenner jeg meg ikke helt klar, ikke ladet, ikke åpen.

Bilebile, spillespille, tittetitte, badebade, flyfly, spillespille, tenketenke, syklesykle, spisespise.

Jeg vil gjemme meg under dyna og bli der.

Jeg må ta meg sammen og bare ta sats og hoppe ut over stupet, ikke stå og trippe på kanten.

Hoppehoppe!

I husvarmen.

Gatene er stumme og regnet trenger seg på stillheten med plask og vått. Gatene som ikke svarer om du spør; "Hannover? Hvordan står det til med deg?". Det er bare stumhet, stillhet og samtykke. Mørket fra vinduene ligger som tunge øyelokk over de sovende eller tomme rommene.
Allikevel, fra de få åpne øynene kan man titte inn og få øye på det som hører til i et hvert tyskt hjem. Bokhyllene.
I bokhyllene står bøkene med all kunnskapen. Kunnskapen er fordøyd, eller fortsatt ikke lest, og med lure smil står bøkene der med ryggen til verden. De står der og vet disse bøkene. De har roen over seg, akkurat som veldig kunnskapsrike mennesker som i roen bare vet. I den ene hyllen står de bastante orbøkene med sine absolutte ordbetydninger, mens i hyllen over står de ydmyke romanene med knuste hjerter, givende ord, rare setninger og fine formuleringer. Akkurat som virkelighetens kjemi mellom mennesker, forskjellene og likhetene, har hver sin bok i sitt omslag sin egen historie.
Bøkene er så forskjellige, selv om det er samme språk og samme ord har ordene blitt satt sammen i andre rekkefølger og fått ulik tyngde. En bok er ferdig lest og tenkt på, men står der i hylla som en gammel venn. En venn du ble kjent med og ga oppmerksomhet men som ikke hørte på hva du hadde å si. Boken sier bare akkurat det den vil, og kan si det samme om og om igjen. Derfor kan de stå der i ro i hylla si, samlet på rekke og rad, og bære på sin historie. I motsetning til mennesket, visner ikke boken om den ikke blir lest og åpnet.

Utenfor vinduet til den trygge, stabile bokhyllen, plasker regnet bråkete og intenst. Hvis jeg måtte velge noe annet enn å være våte meg på tur i regnet , ville jeg valgt å være en bok.

speil?

Jeg har et spesielt forhold til speil.
När jeg ser i et speil mister jeg fölesansen.
Derfor er speil humbugg i öving.
Speil gä og legg deg!
Hilsen meg.

Ærlighet

subst. m entall ærlighet ['æɾlɪheːt] det å være ærlig
Ærlighet varer lengst.

Personlig kommentar; I morgen skal jeg spille konkurranse. I dag hadde jeg time med lærer'n, og han blir aldri fornøyd. Da blir det ikke fridag i dag heller, men sortering av svarte og hvite tanker som flyr om hverandre; tanker om mitt hornspill, attitude, klang, artikulasjon, høyde og dybde, følelse, kontakt, pust, musikalsk plan og fraser. Resultatet bør bli at det i morgen er så sortert at jeg bare kan stå der og gi.

Hei sveis!

Det er lenge siden sist,
men bedre sent enn aldri,
her er mitt nye hjem!

Jeg har nå flyttet litt lenger ned i gata og bor sammen med Inger. Hun er helt sprø, norsk og sammen er vi dynamitt.

En liten kikk;
Først en liten titt på badet. For spesielt interesserte er det bare å ta en titt på dusjopphenget, det er selv montert av fru og fru Handywoman, i et over to meter høyt tak.



Dette er mitt fine rom, med masse god plass og stor nok vinduskarm og titte på menneskene som går der nede, fire etasjer ned.Og dette, taramdaram, er min fantastiske bovenn på vårt fine kjøkken! Her har vi stelt i stand til 17.mai. Da var bloggen i gang igjen, og det kommer vel friskt tilbake med rare ord satt sammen på den typiske Cecilie-måten.

hihihihi!

Hva ler jeg av?

Jeg kan le av de enkleste ting, og av de enkleste ord. Jeg syns humor er vanskelig å beskrive, for noe som bare er helt innlysende morro for meg kan jo være noe annet enn for deg, kjære leser. Jeg ler når jeg er sammen med mennesker som får meg i godt humør. Jeg er et barn om er veldig lett å glede!
I kvintetten vår får vi av og til helt latterkule, f.eks hvis vi spiller i et forrykende tempo, noter vi egentlig ikke kan. Da har det blitt full lættis og umulig å spille videre. Det er vanskelig å stoppe når det først er i gang. Roen senker seg, vi tenker at nå, nå er det over. Så må vi se på hverandre, prøver å puste inn sammen for å begynne der vi slapp, og vi ramler ut i fullstendig latterkrampe igjen. Det er bare alt for festlig!
I går spurte jeg om tubaisten hadde spist en "boild rabbit" da jeg egentlig mente "boild carrot". Det var ingen andre enn vi som syntes det var morro, men det kan jeg fortelle altså, morro var det!

Jeg har en veldig enkel humor, jeg ler av de enkleste ting. Jeg ler best av absurde situasjoner, og av folk når de er morsomme, ser morsomme ut eller er naive. Jeg kan også stå foran speilet og putte håret i musefletter som står rett ut sånn at jeg ligner på Cecilie da hun var 7 år, og da begynner jeg å le. Jeg gikk hele veien til skolen, med musefletter, og lo for meg selv, og gledet meg til å vise en venn av meg hvordan jeg så ut. Jeg gledet meg sånn at jeg måtte le. Hun lo hun også, og det var ikke noen overrakelse, for hun og jeg ler masse hele tiden.
Wulffmorgenthaler liker jeg godt, av og til må jeg le høyt. (klikk på bildene for å se de større.) Hihi!

Gammelt nytt

En god venn av meg mener jeg er glad i gamle ting.
Det stemmer jo forsåvidt, jeg setter gjerne på musikk som er laget for veldig lenge siden, pynter opp rommet med svart-hvitt bilder og tenker gamle tanker om igjen.

Pedagogisk?

Jeg fär sä mye kjeft i Tyskland.
Er det fordi jeg faktisk gjör alt sä feil?
Da jeg ga studentkortet mitt i innbytte for hornromnökkelen, spurte Pfortneren hva jeg hadde gjort med studentkortet mitt, det har nemlig blitt litt ödelagt i kanten. Jeg svarte unnvikende "Vet ikke", og tok pennen fatt for ä skrive meg inn pä lista. Da fikk jeg höre det, at "Du muss besser aufpassen, es ist nicht aus Papir gemacht!" ("du mä passe pä bedre, det er ikke laget av papir!.") Litt overrasket svarte jeg surt, at det visste jeg, og at sänne ting kan skje med det selv om det ikke er laget av papir.
Sä tenkte jeg, hvorfor ble jeg sur? Jo, fordi dama som bare pent og pyntelig skal gjöre jobben sin gjör jobben sin og litt til. Hun legger seg borti saker hun ikke har noe med, nemlig hvordan jeg velger ä behandle studentkortet mitt, og griper sjangsen när jeg svarer unnvikende "Vet ikke" (noe som ikke var sant, jeg vet jo egentlig akkurat hva som har skjedd, jeg har nemlig hatt det löst i veska.)
Mitt "Vet ikke" var fra meg et utrykk for at jeg ikke ville snakke om at jeg overhode hadde lyst til ä fortelle pfortneren hva som var skjedd med det, men da fikk jeg jo sä örene flagret. Hva er moralen?
Vit alltid när du er i Tyskland, ikke la de ta deg! For all del, hvis du vet, sä si ikke"Vet ikke" bare for ä spare tid. Det sparer ikke tid, og det tar opp plass pä bloggen. Arg.

Hei!

Det kommer ingen sammendrag av året som var, det hadde for mye innhold til at det kan trekkes noen sammenhengende konklusjon. Avisene samlet det gamle året sammen i klammer og stikkord og andre former, før det nye året smalt igang, bokstavelig talt. Jeg syns det blir vanskelig, men finner derimot "2008" en perfekt benevnelse.

Jeg er tilbake i Tyskland. Jeg er hjemme og har akkurat spist kveldsmat. Jeg er perfekt mett av både omeletten og dagen. Jeg har lært så mye i dag, blitt så inspirert. Jeg kjenner jeg er gira over at året er igang igjen. Vaska henger til tørk, ute er det norskt vintervær, og hodet består igjen av språkkaos. Det var sånn det var å være her, ja.

Hamsun skrev en fin setning i "Mysterier"; Det tegner til en mild dag.
Jeg liker å se for meg dagene som hvite ark, helt blanke før de blir fylt med den nye dagens farger og innhold.
Denne dagen har ikke ett hjørne mer å fylle med hverken farge eller tekst. Mett og full skal jeg køye, men samtidig ny og frisk. Det er jo 2009!