Ode til ärstid

Du endrer meningen din titt og ofte.
Du lever og stär aldri stille, du er pä sök etter noe, er det herr Vinter eller fru Vär du söker etter?
Du matter ut bladene sä de faller fra trärne.

Konsentrasjonen kommer när du er her. Om sommeren stär sola der som en dirrende varme og utmattende energi. Hos deg er det annerledes-
Du slipper av og til det skarpe lyset inn mellom skyene, etter du har gjort alt vätt og blankt,
og pustet luften ren.

Föttene mine er alltid kalde när jeg er med deg, kjäre höst.
Det gjör ikke noe. Du er min yndlingstid.

Jeg er pä et kammermusikk i et kloster midt ute i maisäkeren, ved grensa til Nederland og mobilen mister av og til dekning. I veggene er det ro, pä övelsene er det latter og maktkamper, kritisering og sure miner, ved maten snakkes det om organiseringen av neste dag eller selve maten.
Sänn som ofte tyskere gjör ved matbordet.
I gär kom professoren inn og stinket alkohol.

Vi har aldri spilt bedre.

Pause

Han er den kuleste gutten i gata, og bor i leiligheten midt i partystreeten. 

Böker pä böker pä böker og gamle möbler og tregulv og jeg mä le.

Det er sä fint og koselig. Grand piano i stua. 

Sä gär vi til parken og drikker kaffe. 

Kyss i veikryss.

Sä gär vi blandt folkene, setter oss og ser ned pä Rheinen som farer forbi.

Vi er sultne og mä gä, for stedet han vil gä til ligger under broa der borte. 

Det er en brun bule som serverer häxe. 

Vi eter og frätser i julekjött.

I mellomtiden har det blitt mörkt, men mellom oss er det sol og bra.

Noen av gatene er stille og gjenskaper lyden av to som gär der.

Hendene sammen.

Vi smetter inn i den lille luka i veggen, og det er plutselig en jazzbar med to Elviser bak bardisken.

Öl.

Kyss.

Natt i Köln.

...reise...

Et stort lappeteppe består av mange smålapper.

Lapper i et lappeteppe blir heklet sammen til slutt.
Hver lapp har sin periode, en bobleverden av inntrykk og tilstedeværelse, og sin fullenthet, en hel lapp full.

Fra det ene til det andre trengs det en bro imellom.
Før det hele kan hekles sammen og bli en del av fortiden.
For meg er denne broen selve reisingen.

Reisen er den usynlige skjøten mellom lappene i det store lappeteppet.

Geléorkester

Nå kommer noen ord om å spille i et orkester.

Det kan sammenlignes med en gjeng dyr, gjerne hyener, litt naive men veldig sultne.

Vi er en påvirkelig gjeng.

Vi er en fleksibelt påvirkelig gjeng. Hva som skjer der i kommunikasjonen mellom dirigent og orkester er like uforklarlig og spennende som kommunikasjonen mellom mennesker,

kommunikasjonen som er fin,

men,

kommunikasjonen som er vanskelig.

Dirigenten der framme er lederen.

Orkesteret er en underkastelig smeltedigel av inspirerte mennesker som vil gjøre musikk, som vil spille sammen, som vil mestre, som vil, og som vil få det til.

Imellom,

rommet mellom dirigentens hender med den musikalske viljen og samsuriummet av et orkester,

ligger det spenning.

Så sitter vi der, orkesteret, og der foran står han. Lederen.

Akkurat som vi ubevisst blir påvirket av temperaturmiljøet i hallen og vær skiftingene i lufta, endrer klangen seg i orkesteret ut ifra hvem som står der foran.

Distanse, vilje, lyst, likegyldighet.

Gi oss noe, og vi gir tilbake.

Han første var arrogant.

Jeg prøvde å gi alt han ba om, jeg tømte meg på øvelsene og måtte kjapt endre oppfatningen av hvordan jeg trodde det skulle være. Det var en tung uke, men ga utrolig mye, det var som å være i en egen verden når det var orkesterøvelser. Jeg ga og ga og følte aldri han syntes det var nok. Så kom konserten og han lot oss gi som vi ville og som vi kunne, mer enn vi selv trodde vi kunne, og slapp opp på de usynlige tøylene han hadde hold i oss hele uka. For meg har Rachmaninov 2.symfoni blitt til et fantastisk minne.

Ny dag, nye muligheter, ny dirigent.

Vi kjedet oss, vi tullet, vi feilspilte uten å rette opp, vi ble som en tung, seig masse som mistet orienteringen om hvor vi overhodet skulle fokusere. Om vi skulle følge dirigenten eller orkesteret. Selv begynte jeg å tegne på baksiden av en note for å ikke la min irritasjon gå utover noen andre enn meg selv med blyanten og notearket. Det ble likegyldig å spille, han der framme brydde seg jo ikke allikevel, og det kostet ikke så mye energi å være på øvelsene. Hele orkesteret ble uroligere, som en massiv masse som manglet ledelse og struktur, alt fløt ut og individualismen kom til syne. Om å gjøre å spille sterkest!

Nytt prosjekt, nye muligheter, samme orkester?

Så ble vi snørt inn igjen med et siste prosjekt, og stram line, for før vi rakk å tenke var vi igang, og det var utrolig mye gymnastikk der framme fra dirigentpodiet. Det ble mye å følge med på i sidesynet, mye informasjon, nye tanker og snakk, og annet fokus på musikken. Den rytmiske pulsen var annerledes, de musikalske ideene.

Han som dirigerer oss inspirerer oss. Eller ikke.

Vi er en flokk sultne dyr som innordner oss en leder, og blir det ikke ledet tar vi kontrollen selv.

Da blir orkesteret et monster mot dirigenten.

Det er noe spesielt med å spille tre forskjellige prosjekter med tre forskjellige dirigenter, å sitte i et orkester som bare spiller sammen disse tre ukene av sommeren. Sånn sett er vi tidenes geléorkester, vi kan bli formet til hvilken som helst form.

Hun er så vakker og sterk.

Hver gang hun gir en beskjed høres hun ut som en skikkelig sinna mor.

Hun klirrer i glasset eller smeller to glass sammen.

Jeg holder pusten.

Så kommer det,

verden stopper opp og hun har maks oppmerksomhet.

...

Vi klapper,

og selv slipper jeg lettet ut pusten.

Da kan vi fortsette med spisingen og livet går videre på Elverum.

Det ekte Italia

Gatene flommer over av de ekle turistene som går uten mål og mening. Så fornøyde de er med kikkingen sin, så glade de er for å ha sett det, opplevd det og vært der.

De om det.

Vi forlater usett hovedgaten i San Gimignano med stimen av turist-sild, og snegler oss langsomt gjennom smuget, og der møter vi på Stillheten. Der er små fjatte-Fiater parkert og brosteinen soler seg i den hete sola. Her i bakgaten kan vi spasere langsomt i varmen, ta ett skritt av gangen. Døren står åpent til et hus hvor en dame bor. Kanskje har hun ikke aricondition og søker mild gjennomtrekk. En annen italiensk dame står og prater med pottemakeren på iltert italiensk, og hun støyer hele gaten, for gaten er ellers helt tom. Her bor de som jobber i paralellgaten. Det er en het dag, og i skyggen av folkestrømmen er det godt å være. I vårt langsomme tempo kommer vi oss oppover til plassen igjen, og titter på turistene som haster forbi kirkeristen.

Der sitter Tom.

Så klart sitter Tom der, smilende og fornøyd fordi han visste kom til å møte oss utenfor kirken. Han hadde selv sittet der i flere timer, tatt formiddagsluren, kjent sulten, sett på menneskene, ventet.

Han roste oss for at vi gjorde det riktige, at vi forlot stimen og søkte det ekte. For noe hadde Tom lært oss. Å søke det ekte i italia med kirkekunsten, maten og kaffen.

Vi tyr til kaféen helt nederst med den hvite parasollen. Duo cappuccino, grazie, og frykten er stor for at dette blir bare sølevann. Vi var jo tross alt midt i en tusitby.

Cappuccinoen koster 1,20 Euro, og det var det første tegnet på at det var bra. Jo billigere, jo bedre. Jeg nipper til porselenskoppen og smiler og jubler, og kan ikke annet enn å le.

Espressoen siler seg gjennom fløten av stimet melk og skaper et samsurium av designer-kaffe i munnen. Vi konstaterer at heldigvis, heldigvis finnes det ekte, det riktige Italia og Toscana, og lykkelig med nok en cappu for take-away slentrer vi til bilen og drar avgårde til konsert mellom vintønnene i Terriciola.

På tampen av stupet

I dag er det sommerferie
Det pleier å være en befrielse, en letthetsføl.
Av en eller annen grunn føler jeg det som en forlengelse, veien som går videre uten å ha hatt noen holdeplass imellom.

Jeg skal nå ta toget til Düsseldorf.

Jeg skal kræsje på en sofa sammen med en hund.
I morgen reiser vi grytidlig på vei nedover Europa, retning Toscana.
Jeg skal sitte i en bil, med en Liz som også spiller i kammerorkesteret vi møter når vi kommer fram.
Hva som skjer i Toscana vet jeg ingenting om.
Jeg har med meg sengetøy, for logien blir "familiær".
Sengetøyet skal kastes før veien går videre til Norge og kurs, for med Ryanair kan man bare ha med seg 15 kilo. Det betyr, helt egentlig, at jeg bare kan ha 15 kilo med meg for 5 uker på tur.
Hvordan klarer du det pappa? Å reise på sommerferie med bare kortbuksa og t-skjorta?

Jeg har med konsertsko, konsertklær, varme klær (Norge) kalde klær (Italia), noter, notestativ, undertøy, badetøy, én bukse og to shortser og slippers.

Sommeren er her. Jeg skal kjøre bil nedover Europa. Det har jeg gjort før - mange ganger. Jeg aner ikke hva som venter meg, og håper jeg kan ta inn inntrykkene som kommer, at jeg ikke er for full fra før.
Akkurat nå kjenner jeg meg ikke helt klar, ikke ladet, ikke åpen.

Bilebile, spillespille, tittetitte, badebade, flyfly, spillespille, tenketenke, syklesykle, spisespise.

Jeg vil gjemme meg under dyna og bli der.

Jeg må ta meg sammen og bare ta sats og hoppe ut over stupet, ikke stå og trippe på kanten.

Hoppehoppe!

I husvarmen.

Gatene er stumme og regnet trenger seg på stillheten med plask og vått. Gatene som ikke svarer om du spør; "Hannover? Hvordan står det til med deg?". Det er bare stumhet, stillhet og samtykke. Mørket fra vinduene ligger som tunge øyelokk over de sovende eller tomme rommene.
Allikevel, fra de få åpne øynene kan man titte inn og få øye på det som hører til i et hvert tyskt hjem. Bokhyllene.
I bokhyllene står bøkene med all kunnskapen. Kunnskapen er fordøyd, eller fortsatt ikke lest, og med lure smil står bøkene der med ryggen til verden. De står der og vet disse bøkene. De har roen over seg, akkurat som veldig kunnskapsrike mennesker som i roen bare vet. I den ene hyllen står de bastante orbøkene med sine absolutte ordbetydninger, mens i hyllen over står de ydmyke romanene med knuste hjerter, givende ord, rare setninger og fine formuleringer. Akkurat som virkelighetens kjemi mellom mennesker, forskjellene og likhetene, har hver sin bok i sitt omslag sin egen historie.
Bøkene er så forskjellige, selv om det er samme språk og samme ord har ordene blitt satt sammen i andre rekkefølger og fått ulik tyngde. En bok er ferdig lest og tenkt på, men står der i hylla som en gammel venn. En venn du ble kjent med og ga oppmerksomhet men som ikke hørte på hva du hadde å si. Boken sier bare akkurat det den vil, og kan si det samme om og om igjen. Derfor kan de stå der i ro i hylla si, samlet på rekke og rad, og bære på sin historie. I motsetning til mennesket, visner ikke boken om den ikke blir lest og åpnet.

Utenfor vinduet til den trygge, stabile bokhyllen, plasker regnet bråkete og intenst. Hvis jeg måtte velge noe annet enn å være våte meg på tur i regnet , ville jeg valgt å være en bok.

speil?

Jeg har et spesielt forhold til speil.
När jeg ser i et speil mister jeg fölesansen.
Derfor er speil humbugg i öving.
Speil gä og legg deg!
Hilsen meg.