Verden i en kringle

Tyskern passer på, og sier "Ohne Licht" idet du farer forbi med sykkel- uten lys.

Kinesern beholder gammel mat på kjøkkenet i over to år, og det liker fluene kjempegodt.

Finnene er stenansikter og holder en totimers konsert uten å si et ord.

Italienern tar meg i hånda på at han vil flytte inn, men så vil ikke italienern flytte inn allikevel.

Spanjolen snakker mye og fort.

Koreanern har også fått bollemage etter å ha vært i Tyskland i to uker.

Nordmannen leker med tyskere og lærer seg tysk.

Puls?

Fra et tungt blogginnlegg og tilbake til her jeg er, nemlig Hannover. Hannover. HahahaHannover. Har jeg skrevet om Hannover før? Ja, det har jeg vel, men denne byen i hjertet av Tyskland altså...

Som nykommer i byen skjønte jeg ikke hvordan tyskerne ikke gikk på hverandre på den fulle togstasjonen, for alle går jo rett frem?

Svaret er rett og slett at hvis du selv også målbevist går rett frem, så krasjer du ikke. Altså- ingen norsk "hvilken side skal vi gå til-oj,-der valgte vi samme side-oj, der krasjet vi faktisk". Fjoh, jeg føler meg allerede litt integrert.

Så er det dette med byen og fredag kveld. Vanlige byer har som regel en høyere puls på fredags kvelden, men her, hvor er pulsen? Hvor er de unge?
Kanskje de andre unge er som oss unge, zu Hause, og kokkelerer og har fest bak lukkede dører.

Det er helt sant!

Kjære deg.

Du har som alle andre vokst opp som et uvitende barn, lært deg dagenes første sannheter. Du har som barn opplevd hvordan din verden er, hva som er riktig og hva som er galt. Men vet du, at du ikke trenger å hate? At ditt hat er en sannhet som ikke jeg tror på?

Jeg skjønner ikke hvorfor du tror på det selv, men for at jeg kan forstå deg er jeg nødt til å lære hvordan du har blitt deg og hvem og hva som har formet deg.
Da du var ung- havnet du i feil miljø? Er det tilfeldig, kunne det like gjerne vært meg? Miljøet rundt deg må ha vært forferdelig usunt, du som ble så slem. Eller ble du født sånn? Ble du født slem?


Kan du tro på mine sannheter? Jeg tror nesten ikke på de selv. Kanskje vi bare kan bytte? Bytte sannheter? Jeg fant mine sannheter for lenge siden, og begynte å tro på de fordi de ble mer og mer sanne. Var det sånn med deg også? Jøss. Hvordan fikk du lov til å være slem? Du mener du ikke ER slem? Men skjønner du at du i mine øyne er slem? Ikke det nei.

Da lurer jeg på en ting. Jeg lurer på hvordan jeg kan få deg til å tro på MIN sannhet.

Se rundt deg. Hva ser du? Det var det jeg visste. Du ser ikke det samme som meg. Kanskje fordi vi ikke snakker samme språk? Fordi vi ikke spiser samme mat? Fordi vi har gått på forskjellig skole?
Vi er begge blitt store nok til å overbevise hverandre om at våre egne sannheter er de eneste sanne. Vanskelig? Ja. Men har du lagt merke til at det skjer hele tiden? At folk vil at du skal tro på deres sannheter? Hadde du vært et barn hadde det vært lettere, da kunne jeg lurt deg!

Jeg kan fortelle deg at jeg selv syns jeg har vært heldig og truffet på de søte og snille sannhetene. Men tenk- livet hadde vært annerledes om jeg trodde på noen andre sannheter.
Du da? Føler du deg heldig?

Om man kan snakke om sannheter som en familie, så er ikke vi nære slekninger. For jeg ser dine sannheter med avsky- ikke med likgyldighet. Og det er i motsetningene det er mulig å se det klare bildet, at ja, vi har samme tippoldemor og tippoldefar, men derifra ble veiene trått forskjellig.

Kjære deg, du som ikke er som meg. Vi kan lage en sannhet sammen. Men da må vi vel slette fortiden?



Det mennesket frykter mest er den absolutte sannheten" -Bud Bayer



Jeg syns det er interessant med sannheter. Om det er store eller små, så finnes det så mange forskjellige.
Det finnes f.eks. forskjellige sannheter om hvordan man skal spille horn, hvordan man skal spise, hvordan man skal stå oppreist, hva som kan være galt om man har vondt i magen.
Det som er vanskelig med sannheter er at man ikke tror på det før det er sant for seg selv. Men, i leting etter den riktige sannheten om hvordan jeg skal spille horn, så leser jeg for tiden Fedon Lindberg. Han har fine sannheter om mat. (Det er helt sant!)

Hva tror du på for tiden?

Å faste

Jeg har fastet i tre dager, og spiste mitt forrige måltid onsdag kveld. I dag er det lørdag, og jeg har i mellomtiden bare drukket vann.

Det har vært interessant å faste, og jeg har lært nye ting om min kropp. Jeg har fastet fordi jeg ville renske kroppen og ta avstand til mat, mat som er en stor del av hverdagen min. Jeg legger opp dagen etter når og hva jeg skal spise, og gleder meg over mat. Jeg gleder meg virkelig over mat, jeg elsker mat. Men for å få et litt perspektiv på spisingen min følte jeg at den eneste måten å gjøre det på var å faste.
Jeg har aldri i mitt liv fastet før, og har ikke visst så mye om det. Før jeg fastet forberedte jeg meg, og spiste kontrollert og litt mindre enn vanlig for å venne kroppen min til den nye situasjonen ved å ikke få påfyll i magen.
Å faste er noe som tradisjonelt har blitt gjort over lang tid, og jeg har i hovedsak følt denne artiklen http://www.yogasenteret.no/Artikler/artikkel.php?article_id=105 som en slags veileder.
Det sies at det er sunt å faste av og til, og det tror jeg på. Men, det har vært tungt. Jeg har vært sulten og sliten og det har krevt utrolig mye energi å øve og f.eks å gå opp trapper. Jeg har øvd kortere økter enn vanlig og har måttet legge meg ned på gulvet for å hvile, men det har vært utrolig konsentrert øving. Jeg har følt det som at kroppen kjennes sliten men at hodet har vært veldig klart. Jeg har hatt rolige dager og lyttet på mye musikk, hørt Mahlersymfonier og Shostakovisj klaverkonserter, lest i "Ulysses", hørt på tysk radio og gått turer. Det groveste som har skjedd har vært at jeg mistet litt mer hår til hårbørsten og at jeg skalv på hånden da jeg skulle smøre hornet. Det føltes litt som dagen derpå når man har vært ute og festet litt for mye dagen før.
Jeg har trodd at jeg blir sur og grinete av å ikke spise, men det har ikke vært tilfellet når jeg har fastet. Jeg har av og til følt meg helt topp, men også av og til følt meg sulten og lei og sliten. Det er nok ikke så rart siden jeg ikke har gitt kroppen noe energi eller sukker.. Jeg har vært veldig mentalt forbredt på å faste, så jeg tror det er derfor jeg har klart å faktisk ikke spise på tre dager.

Nå herjer stormen "Emma" utenfor vinduet mitt, og jeg våknet i natt klokka fem av at det lynet og tordnet utenfor vinduet mitt. Jeg gleder meg til å drikke grønnsaksjuice i morgen og til jeg kan trykke på sjokoladeautomaten på skolen min og velge ut min favoritt, Ritter Sport "Knusper-flakes". Æsj, jeg trodde virkelig at noe heltmodig skulle skje med min appetitt, men den er der fortsatt. Apetitten på god mat og sjokolade. Mmmm.

KVELD
Noen kvelder er så verdt å ta vare på, når man kommer i den rette stemningen og kan sitte for evig og skrive eller lese og merke at man koser seg. Når ingenting kan få deg til å flytte deg fra der du er, akkurat nå. Akkurat nå er jeg her, jeg har selskap av Stan Getz og der borte står lysene. Er de ikke fine?

Dynamikk

Toget og jeg farer forbi i høy hastighet ,forbi vindmøllene som står helt stille og jobber med sin egen sak,forbi de stumme jordene.
Sola ser oss og prøver å fange oss gjennom rutene og jeg legger hodet inntill og kjenner varmen, varmen fra sola høyt der oppe som ser Lille meg i det hurtige toget.
Vi farer forbi den dynamiske byen, forbi kryssene med bilene som tar hensyn til hverandre og gir hverandre plass i lyskrysset, forbi menneskene som er en del av dynamikken, som tilpasser seg lyskrysset ved å stole blindt på den grønne og røde mannen.
Bygningene står stille og rommer alt det dynamiske, som en maurtue på en solskinnsdag. Jeg er inne i en dynamisk hurtiggåend maurtue med stille, tyske maur, på vei fra by til by. Det er flatt og der står en kirke. Og der står enda en kirke. Og her er det plutselig en ny by. Her bor det mennesker, mennesker som vet at de er én av 80 millioner. Det er noe som mangler i mitt togvindu. Det er noe solen savner å skinne på.
Ut av vinuet er ingen natur. Ingen villhet, bakkar og berg eller råskap. Bare det skapte, menneskeskapte, polerte landskapet. Det farer fort forbi togvinduet, allemanns-ingenmannsland.

Hvordan går det?

I går var det sol og på søndag var det sol og da var det så varmt at jeg kunne skrelle klementin på benk og kjenne at sola så meg, og i dag er det tåkete og kaldt og jeg gjemmer hendene mine i ullvanter.

Ellers i Hannover venter jeg besøk fra en eldre dame fra Kiel som skal komme og bo her en natt. Det er stilig, hun er 70 år og skal bo hos meg her, her hvor det er litt studenttilværelse. Hun skal høre på en konsert vi har med skolen, for vi spiller OPERA.(det kommer mer om denne operaen senere, jeg må bare finne ut litt mer om den innviklede handlingen.) Jeg er litt nervøs for at det skal dukke opp noen edderkopper mens hun er her, men jeg skal ta en grundig vask i morgen tenkte jeg.

Jeg har oppdaget fine ting her nede, blandt annet at man kan handle 20 ting på Pennymarket og betale 18 euro. Det er lite penger for så mange varer!

Sykkel er nøkkelen til en bedre hverdag i Tyskland.

Jeg hører også på radio hver morgen, og det høres ut som om alle tyske setninger avsluttes med "sollen werden". Jeg har et håp om at dette radioprosjektet skal gjøre meg ubevisst bedre i tysk...
Jeg får også med meg hvor det er kø i Nord-tyskland, og det er interessante greier, eller, interessante preposisjoner og bysteder.
Og apro pos radio, så har jeg begynt å laste ned nyhets-podcasts fra NRK, og det er herlig å følge med litt. Altså, jeg har jo Morgenbladet som kommer hver uke, men der er det litt tyngre stoff og større debatter enn en nyhetssending på 20 min.

Og, jeg har funnet ut at hvis jeg tar på meg lite klær når jeg jogger så får jeg ikke lyst til å stoppe å jogge. Og, siden jeg har begynt med all denne jogginga har jeg også begynt med en liten siesta. Av og til, bare hvis det passer seg sånn, så tar jeg meg en liten en. (Jeg har nå full forståelse både eldre og spanjolene)


En luring sa en gang;
"Slapp av i skuldrene og ikke bær så tungt på hodet!" Dette prøver jeg på, da.

Innimellom disse tankene så øver jeg.

Joda, det går fint!

Akk!

..her sitter jeg og har så lyst på sjokolade, også finner jeg ut på aftenposten.no at det ligger strandet masse sjokoladekjeks på Lancashire-kysten i England!

rent og pent

I dag har jeg hatt skikkelig vaskedilla, så jeg ikke har mer basilusker å bli syk av. Jeg fant mye interessant.

Da jeg vasket under radiatoren fant jeg den gamle tapeten, og den var veldig fin, synd at de tok bort den. (Men på en annen side, hadde det kansje blitt litt vell mye med mønstertapet i hele rommet.)

Og, jeg fant to stankelbein med spindelvev. Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker å bo på dette rommet, for det er ikke første gang jeg har drept stankelbein her. Jeg har litt edderkoppfobi fordi de er så utforutsigbare, men hadde jeg heldigvis dreperinstinkt i dag.

(Jeg husker en gang jeg og mamma fant en edderkopp, og vi hoppet rundt og turte ikke drepe den, men satte en kopp over den i håp om at pappa skulle finne den. Hihi!)

Men nå er det fritt for edderkopper, hornet er rent og munnstykket kokt, ikke noe støv under radiatoren (fy søren, der var det mye støv), og bogjengen her skal vaske kjøkkenet i kveld.

Rett og slett, nytt år i Gellertsrasse 50.

min nese må snart være tømt...

Jeg lever for tiden i en Boble. Jeg blir stengt inne av snørr og et hode som sier i fra hver gang det pumpes blod. Altså- jeg er skikkelig forkjøla og syk, og har prøvd å lege meg selv med å være hjemme. Men, det er så utrolig kjedelig å bare skulle sove, så jeg har da sett 3.sesong av "Sex and the City" for n'te gang, sett filmen "A night on the Planet", prøvd å øve litt, lest, sovet og drukket litervis med vann og te. Men hei, det er så kjedelig å være syk. Det er så kjedelig at alt koster så mye energi, og at man får torden i hodet når man reiser seg. Men nå har jeg sytet nok, og kanskje det da er på tide å bli frisk. Eller hva? Jo, kom igjen a. Bli frisk!
..for jeg har ikke mer snytepapir igjen.


(bildet er tatt en reindag på vei til Hannover med toget)