rent og pent

I dag har jeg hatt skikkelig vaskedilla, så jeg ikke har mer basilusker å bli syk av. Jeg fant mye interessant.

Da jeg vasket under radiatoren fant jeg den gamle tapeten, og den var veldig fin, synd at de tok bort den. (Men på en annen side, hadde det kansje blitt litt vell mye med mønstertapet i hele rommet.)

Og, jeg fant to stankelbein med spindelvev. Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker å bo på dette rommet, for det er ikke første gang jeg har drept stankelbein her. Jeg har litt edderkoppfobi fordi de er så utforutsigbare, men hadde jeg heldigvis dreperinstinkt i dag.

(Jeg husker en gang jeg og mamma fant en edderkopp, og vi hoppet rundt og turte ikke drepe den, men satte en kopp over den i håp om at pappa skulle finne den. Hihi!)

Men nå er det fritt for edderkopper, hornet er rent og munnstykket kokt, ikke noe støv under radiatoren (fy søren, der var det mye støv), og bogjengen her skal vaske kjøkkenet i kveld.

Rett og slett, nytt år i Gellertsrasse 50.

min nese må snart være tømt...

Jeg lever for tiden i en Boble. Jeg blir stengt inne av snørr og et hode som sier i fra hver gang det pumpes blod. Altså- jeg er skikkelig forkjøla og syk, og har prøvd å lege meg selv med å være hjemme. Men, det er så utrolig kjedelig å bare skulle sove, så jeg har da sett 3.sesong av "Sex and the City" for n'te gang, sett filmen "A night on the Planet", prøvd å øve litt, lest, sovet og drukket litervis med vann og te. Men hei, det er så kjedelig å være syk. Det er så kjedelig at alt koster så mye energi, og at man får torden i hodet når man reiser seg. Men nå har jeg sytet nok, og kanskje det da er på tide å bli frisk. Eller hva? Jo, kom igjen a. Bli frisk!
..for jeg har ikke mer snytepapir igjen.


(bildet er tatt en reindag på vei til Hannover med toget)

Tromsø

Vi kan lage så fancy elektroniske duppeditter vi bare vil, men vi klarer aldri å måle oss med naturen- dens fancy, fantastiske, naturlige duppeditt. Tromsø ligger pakket inn i arktiske fjell og iskaldt vann, og det var for en østlending fantastisk å se at der det var en liten mulighet for å bosette seg- der var det også bebyggelse.
Jeg har ikke sett noe så mennskelig uvennelig som fjellene rundt Tromsøya, og det ble for meg veldig surrealistisk å se Tromsø som en liten klippe i det arktiske landskapet. Det var nakent. Jeg kjente jeg ble veldig stolt av vårt ville land, og da jeg etterpå kjørte tog i Tyskland beskuet jeg byene som poppet opp én etter én i det flate landskapet. I flate Tyskland er byen bygd for å huse menneskene, mens i ville nord-Norge klamrer bebyggelsen seg fast til delen det er mulighet for å bo.
Tromsøfolket var stort sett å finne på de lune kaféene i byen, stort sett i vente på at sola skulle vise seg igjen. Men, sola er sjenert i vinterstid.
Burgeren på Blårock, fisken på Det Norske Fiskekompaniet, Mackøllen og symfoniorkestet speilet seg godt i denne mørke byen- byen med stummende mørke klokka tre på dagen. Jeg prøvde å fange det spesielle lyset og kulden med kameraet, men det var vanskelig å ta bildet av følelsen av hvor fint det var å være i Tromsø.

BERLINOSLOHANNOVER

Berlin, Hannover, Oslo. Jeg vil helst bare skrive om Berlin, men jeg har en føl av at det kommer til å bli mer om at Hannover ikke er som Oslo, og at Oslo er litt som Berlin.
Jeg var to dager i Berlin og bodde hos Runa, en venn av meg som jeg ble kjent med i sommer på Orkester Norden. Runa bor rett ved u-bahnstoppet "Osloer strasse", og jeg tenkte ikke noe mer over dette før vi kom til stasjonen- og stasjonen er et gigantisk stort norskt flagg-lappeteppe! Jeg hadde da akkurat fortalt Runa at jeg gleder meg til å komme hjem til jul, og fortumlet og glad gikk jeg opp fra denne ganske så rød stasjonen.
U-bahn systemet i Berlin er kjempeoversiktelig og med mye informasjon hele veien. Kanskje det er det som preger en hovedstad? At det er opplysning og logiske forbindelser? Hannover er derimot et spindelvev av u-bahnlinjer og man må lete og surre for å finne ut hvilken bane som går hvor, og ikke minst må du da selvfølgelig vite at du ikke må stå rett foran døra, for da lukkes ikke dørene. Men dette må du bare vite, eller du må erfare at det er sånn det er i Hannover. Jaja.
Berlin er også luft og plass. Det er ganske utrolig at det nesten bor fire millioner i denne byen. Å kunne puste på hauptbahnhoff var en unaturlig ting etter å ha kommet fra Hannover- i Hannover er det alltid mange folk under det trange hauptbahnhoff-taket, lørdag eller søndag eller mandag. Det var det jeg visste. Å komme til berlin senket uroen min om at tyskere er rare, det er bare Hannover som er litt spesiel. Selv om det bor like mange folk i Hannover som i Oslo, har Hannover ingen preg av å være en storby. Jeg vet ikke hva det er som er storbypreget, men det virker som om Hannover er ungdoms- og barneløs i forhold til både Oslo og Berlin. Hannover er byen for den godt voksne generasjonen som blir sure når studentene setter seg på ledige plasser etter pausen i konserthuset, generasjonen som gidder å vente på de forferdelig treige trafikklysene, og generasjonen som heldigvis kommer og hører på konserter. Men, folk hører på konserter i Berlin også. Vi stod i kø (helt bokstavelig, rett opp og ned) i en halvtime for å få billett med det fantastiske orkesteret, Berlin filharmonien, og det var to timer før konsertstart. Vanligvis går køen ut døra og rundt huset, og vi var tidlig ute og heldige som slapp regnskuren i nakken. Joda, været i Berlin var vått, og tidligere på dagen hadde Brandenburger Tor gitt meg ly for det sideslengende regnet som plutselig hadde det travelt med å komme seg ned fra himmelen. Jeg og de andre turistene priset oss lykkelige over at de ikke hadde revet hele den gamle bymuren fra 1790.
Det var jeg og guidboka med det klingende navnet "Berlin" som gikk løs på den store, historiefylte, fargerike byen. Å se Berlin på to dager er jo som å bare få spise skalken av en norsk brødskive (tyske brødskiver har ikke skalk, eller de blir skåret så tynt at det ikke er mulig for skalken å overleve). Jeg ruslet rundt og så, kjente på byen, gikk i Friedrichshain og kom plutselig over et market i omgivelser som minnet meg om Grünerløkka, spiste mat og drakk gluewine på julemarkedet foran Schloss Charlottenburg, tok u-bahn og så at nye farger dukket opp for hver stasjon, drakk Mango Lassi på indisk restaurant, så murbiter av verdenshistorien, drakk knall grønn Berlinerpils og så mange uteliggere og alkoholikere. Det var rart å være i byen som var et av knutepunkene i krigen og krigene som var i vårt århundre, at jeg selv er eldre enn Berlinmurens fall. Jeg stod der og prøvde å ta et fint bilde av regndråpene som gråt nedover murpussen på "Holocaust- Denkmal" og tenkte i mitt stille sinn at jeg gleder meg veldig til å komme hjem til min egen lille storby.

JULETYSKLAND

Det er snart jul, og jeg er til vanlig vant til risensynsgrøt, gløgg, klementiner, godteri, nissespillinger og julebord i adventstiden. Men, dette blir nok annerledes i år. Tyskerne har en sterkt tradisjon med sine "Weihnachtsmarkt", og nok en grunn for å samle seg sammen og drikke øl, glüewine og spise pølse, brente mandler og søtsaker.
Selve tradisjonen med julemarket er over 300 år gammel, men i Hannover har de bare hatt julemarked i 150 år. Det er et julemarket i nesten hver eneste by i Tyskland, men Dresden og Nürnberg har de eldste og mest berømte julemarkedene.
Hannover har tre stykker, spredt utover forskjellige steder i byen. Det har allerede startet, og varer helt til 22.desember. Det største markedet er rundt Marktkirken som ligger i Altstadt (Gamlebyen). Hannover kan foreløpig skilte med den største "Weihnachtspyramide" som står på Kröpke midt i byen, og der selges det varm mat. Jeg har foreløpig smakt på pølse i rundstykke, og -"es hat mir sehr gut gefallen". Pyramiden er ikke kjempepen,(den er egentlig ganske stygg) men litt surrealistisk og morsom sånn midt på gata.
Det er generelt lite lys i Hannovers gater, men i førjulstiden er ikke tyskerne gjerrige lenger- det lyser og skinner i hele byen.

Så, både jeg og sulten min lever foreløpig godt her nede, og det er ikke så vanskelig å late som man er tysker- ved å spise kaker og boller og sukkerspinn og sjokolade og mandler mens man titter på rare ting man absolutt ikke trenger.

Snø?

Etter å ha fått besøk fra Norge blir alt satt i et perspektiv, som om Maria hadde med seg litt Norge i kofferten og at kofferten viste hvordan det er annerledes å være i Tyskland. Jeg spiste Stratos for første gang på to måneder, og det smakte himmelskt og luftig og lett i forhold til den tyske, tunge sjokoladen. Det var festlig å høre kommentarene jeg selv tenkte for over en måned siden- så lite lys i trappeoppgangen, så teite veikryss, så mye fristende mat overalt, så annerledes, så flatt, så mye sykler.
Men hei, Norge, jeg gleder meg til å se snøen igjen.

Brahms 2.symfoni

Vi spiller nå orkesterprosjekt på skolen, og da spiller vi blandt annet Brahms 2. symfoni. Det er noe med Brahms, hans lange fraser med korte enkle motiver, og orkesterklangen. Jeg liker Brahms veldig godt, og akkurat nå er det ingenting som er finere enn å sitte og spille orkester fra ti til fire.

Den andre symfonien av Brahms' fire symfonier, ble komponert i 1877. Han var allerede 44 år gammel, og skrev mye av den da han var på sommerferie i Alpene i Østerrike. Den ble uroppført 30. desember i 1877 av Wiener Philharmoniker under ledelse av Hans Richter, og fikk på uroppførelsen bra mottakelse av publikum.
Det var en stor bøyge for Brahms å komponere symfonier i kjølevannet av Beethoven, og han brukte 15 år på å skrive sin første symfoni. I motsetning til den sterke og bombastiske åpningen av hans første symfoni, åpner andre symfoni med en mer forsiktig fremføring av hovedtemaet- i horn og treblås. Hovedtemaet kommer igjen og igjen- et enkelt tema som enhver stemme kan synge.
Jeg syns det er dette som er så fint med Brahms. Melodiene er så enkle, men sammen med akkordene, den kammermusiske instrumenteringen og de synkoperte rytmene, blir melodien en del av hele lydbildet, melodien som i seg selv er så enkel som en barnesang.
Gjennom hele symfonien dukker det opp nye temaer, og første satsen "Allegro con moto", er i sonatesatsform.
Det er ikke Brahms' andre symfoni som er hans mest berømte, men det er et av hans komposisjoner som er av det mer lystige og lette slaget. Den blir ofte nevnt med "Pastorale-symfonien", som i likhet med Beethovens 6. "Pastorale"-symfoni.
Pastorale betyr i kristen sammenheng "hyrdemusikk". Det er musikk som kan uttrykke naturopplevelser, enkle melodier. For eksempel er mange salmer beskrevet som pastoraler, med sine ofte enkle og melodiske temaer, og med et kristent budskap.

Brahms 2. symfoni er absolutt verdt å høre på. Kom til Hannover, vi spiller konsert både torsdag, fredag og lørdag.

Høsten og kameratene

Noen leker barn i sølepyttbadekaret.
Noen Trær vil heller være Bakke.

Gult er kult.
Andre leker Boeng 737.

Noen har kledd av klærne fra trærne.
"Trærne kan bite. Hold stien."

Ull er gull.
Noen har pyntet benken.
Noen har plassert en dame opp ned i skogen.

Til og med ikke fuglene har gulvvarme her i Tyskland.
Noen har skrudd på lyset.

FAKTA #1

• Det er fint å jogge i flate Tyskland.
• Man trenger ikke vaske vinduene i Hannover, for det regner sidelengs.
• Det bor 82 400 996 mennesker i Tyskland.
  
• NDR Kultur spiller bra musikk.

Lørdagsgodt

Lørdag er fin fordi man kan sove lenge uten dårlig samvittighet, spesielt hvis man har vært en god porsjon ute og prøvd diverse øl og coctails i Hannover dagen før. Som alle andre "hausfrau" i Tyskland har jeg også i dag gjort innkjøp. Å gjøre innkjøp når man bor i Gellertstrasse, vil si å gå til markedet utenfor kirka, peke på ost og si; "ich hätte gern Hundert gram Mozarella, bitte", kjøpe hjemmelaget bringebærsyltetøy til svimlende 2, 50 euro, en tykk skive roastbeaf fra kjøttdisken til 1,90 euro, og gå på "Frishmarkt" sammen med alle de andre tyske.
Det er visse ting om tyskland som bør nevnes, og det ene er deres fantastisk dårlige system for å betale i butikken. For det første kan man skjeldent betale med et VISAkort, og det finnes neppe en minibank rundt neste hjørne. Nei, i Tyskland må man ta seg tid til også å planlegge penger, ikke bare planlegge at veien til skolen kan ta kjempelang tid fordi man ikke kan gå over gata på rød mann. For det andre, så må man ha tunga rett i munnen når varene har vært i kassadamas hender (ja, og det er virkelig gode, gammeldagse kassadamer), for da skal man både pakke varene med én gang og finne frem penger. Jeg har fortsatt ikke fått det til, og da blir det kø, men tyskere er vant til å stå i kø.
Lørdager er fin dag for besøk. Lørdager er fin dag for å prøve å smelle sammen en pizza, med den gode gamle oppskriften fra kokeboka " Fra Boller Til Burritos" vi fikk i heimkunnskapen i niende klasse. Problemet er at det på dette kjøkkenet ikke finnes kjevle, bakebolle eller stekebrett. Eller, det som finnes er i totalt andre former fordi de kommer fra Kina, ikke "made in Kina", men fra det ekte Kina og fra Lin som er kinesisk. Ja, hvorfor ikke lage pizzadeig i en plastboks? Etter et godt tips skal jeg prøve å kjevle ut med en flaske, og forhåpentligvis blir det spiselig til gjestene kommer halv åtte, med medbringt rømmegrøt som dessert. Jadda, det er nemlig tid for en norsk aften - med pizza. Det blir jo litt norsk aften når maten er laget av en nordmann, da.