Det er helt sant!

Kjære deg.

Du har som alle andre vokst opp som et uvitende barn, lært deg dagenes første sannheter. Du har som barn opplevd hvordan din verden er, hva som er riktig og hva som er galt. Men vet du, at du ikke trenger å hate? At ditt hat er en sannhet som ikke jeg tror på?

Jeg skjønner ikke hvorfor du tror på det selv, men for at jeg kan forstå deg er jeg nødt til å lære hvordan du har blitt deg og hvem og hva som har formet deg.
Da du var ung- havnet du i feil miljø? Er det tilfeldig, kunne det like gjerne vært meg? Miljøet rundt deg må ha vært forferdelig usunt, du som ble så slem. Eller ble du født sånn? Ble du født slem?


Kan du tro på mine sannheter? Jeg tror nesten ikke på de selv. Kanskje vi bare kan bytte? Bytte sannheter? Jeg fant mine sannheter for lenge siden, og begynte å tro på de fordi de ble mer og mer sanne. Var det sånn med deg også? Jøss. Hvordan fikk du lov til å være slem? Du mener du ikke ER slem? Men skjønner du at du i mine øyne er slem? Ikke det nei.

Da lurer jeg på en ting. Jeg lurer på hvordan jeg kan få deg til å tro på MIN sannhet.

Se rundt deg. Hva ser du? Det var det jeg visste. Du ser ikke det samme som meg. Kanskje fordi vi ikke snakker samme språk? Fordi vi ikke spiser samme mat? Fordi vi har gått på forskjellig skole?
Vi er begge blitt store nok til å overbevise hverandre om at våre egne sannheter er de eneste sanne. Vanskelig? Ja. Men har du lagt merke til at det skjer hele tiden? At folk vil at du skal tro på deres sannheter? Hadde du vært et barn hadde det vært lettere, da kunne jeg lurt deg!

Jeg kan fortelle deg at jeg selv syns jeg har vært heldig og truffet på de søte og snille sannhetene. Men tenk- livet hadde vært annerledes om jeg trodde på noen andre sannheter.
Du da? Føler du deg heldig?

Om man kan snakke om sannheter som en familie, så er ikke vi nære slekninger. For jeg ser dine sannheter med avsky- ikke med likgyldighet. Og det er i motsetningene det er mulig å se det klare bildet, at ja, vi har samme tippoldemor og tippoldefar, men derifra ble veiene trått forskjellig.

Kjære deg, du som ikke er som meg. Vi kan lage en sannhet sammen. Men da må vi vel slette fortiden?



Det mennesket frykter mest er den absolutte sannheten" -Bud Bayer



Jeg syns det er interessant med sannheter. Om det er store eller små, så finnes det så mange forskjellige.
Det finnes f.eks. forskjellige sannheter om hvordan man skal spille horn, hvordan man skal spise, hvordan man skal stå oppreist, hva som kan være galt om man har vondt i magen.
Det som er vanskelig med sannheter er at man ikke tror på det før det er sant for seg selv. Men, i leting etter den riktige sannheten om hvordan jeg skal spille horn, så leser jeg for tiden Fedon Lindberg. Han har fine sannheter om mat. (Det er helt sant!)

Hva tror du på for tiden?

Å faste

Jeg har fastet i tre dager, og spiste mitt forrige måltid onsdag kveld. I dag er det lørdag, og jeg har i mellomtiden bare drukket vann.

Det har vært interessant å faste, og jeg har lært nye ting om min kropp. Jeg har fastet fordi jeg ville renske kroppen og ta avstand til mat, mat som er en stor del av hverdagen min. Jeg legger opp dagen etter når og hva jeg skal spise, og gleder meg over mat. Jeg gleder meg virkelig over mat, jeg elsker mat. Men for å få et litt perspektiv på spisingen min følte jeg at den eneste måten å gjøre det på var å faste.
Jeg har aldri i mitt liv fastet før, og har ikke visst så mye om det. Før jeg fastet forberedte jeg meg, og spiste kontrollert og litt mindre enn vanlig for å venne kroppen min til den nye situasjonen ved å ikke få påfyll i magen.
Å faste er noe som tradisjonelt har blitt gjort over lang tid, og jeg har i hovedsak følt denne artiklen http://www.yogasenteret.no/Artikler/artikkel.php?article_id=105 som en slags veileder.
Det sies at det er sunt å faste av og til, og det tror jeg på. Men, det har vært tungt. Jeg har vært sulten og sliten og det har krevt utrolig mye energi å øve og f.eks å gå opp trapper. Jeg har øvd kortere økter enn vanlig og har måttet legge meg ned på gulvet for å hvile, men det har vært utrolig konsentrert øving. Jeg har følt det som at kroppen kjennes sliten men at hodet har vært veldig klart. Jeg har hatt rolige dager og lyttet på mye musikk, hørt Mahlersymfonier og Shostakovisj klaverkonserter, lest i "Ulysses", hørt på tysk radio og gått turer. Det groveste som har skjedd har vært at jeg mistet litt mer hår til hårbørsten og at jeg skalv på hånden da jeg skulle smøre hornet. Det føltes litt som dagen derpå når man har vært ute og festet litt for mye dagen før.
Jeg har trodd at jeg blir sur og grinete av å ikke spise, men det har ikke vært tilfellet når jeg har fastet. Jeg har av og til følt meg helt topp, men også av og til følt meg sulten og lei og sliten. Det er nok ikke så rart siden jeg ikke har gitt kroppen noe energi eller sukker.. Jeg har vært veldig mentalt forbredt på å faste, så jeg tror det er derfor jeg har klart å faktisk ikke spise på tre dager.

Nå herjer stormen "Emma" utenfor vinduet mitt, og jeg våknet i natt klokka fem av at det lynet og tordnet utenfor vinduet mitt. Jeg gleder meg til å drikke grønnsaksjuice i morgen og til jeg kan trykke på sjokoladeautomaten på skolen min og velge ut min favoritt, Ritter Sport "Knusper-flakes". Æsj, jeg trodde virkelig at noe heltmodig skulle skje med min appetitt, men den er der fortsatt. Apetitten på god mat og sjokolade. Mmmm.

KVELD
Noen kvelder er så verdt å ta vare på, når man kommer i den rette stemningen og kan sitte for evig og skrive eller lese og merke at man koser seg. Når ingenting kan få deg til å flytte deg fra der du er, akkurat nå. Akkurat nå er jeg her, jeg har selskap av Stan Getz og der borte står lysene. Er de ikke fine?

Dynamikk

Toget og jeg farer forbi i høy hastighet ,forbi vindmøllene som står helt stille og jobber med sin egen sak,forbi de stumme jordene.
Sola ser oss og prøver å fange oss gjennom rutene og jeg legger hodet inntill og kjenner varmen, varmen fra sola høyt der oppe som ser Lille meg i det hurtige toget.
Vi farer forbi den dynamiske byen, forbi kryssene med bilene som tar hensyn til hverandre og gir hverandre plass i lyskrysset, forbi menneskene som er en del av dynamikken, som tilpasser seg lyskrysset ved å stole blindt på den grønne og røde mannen.
Bygningene står stille og rommer alt det dynamiske, som en maurtue på en solskinnsdag. Jeg er inne i en dynamisk hurtiggåend maurtue med stille, tyske maur, på vei fra by til by. Det er flatt og der står en kirke. Og der står enda en kirke. Og her er det plutselig en ny by. Her bor det mennesker, mennesker som vet at de er én av 80 millioner. Det er noe som mangler i mitt togvindu. Det er noe solen savner å skinne på.
Ut av vinuet er ingen natur. Ingen villhet, bakkar og berg eller råskap. Bare det skapte, menneskeskapte, polerte landskapet. Det farer fort forbi togvinduet, allemanns-ingenmannsland.

Hvordan går det?

I går var det sol og på søndag var det sol og da var det så varmt at jeg kunne skrelle klementin på benk og kjenne at sola så meg, og i dag er det tåkete og kaldt og jeg gjemmer hendene mine i ullvanter.

Ellers i Hannover venter jeg besøk fra en eldre dame fra Kiel som skal komme og bo her en natt. Det er stilig, hun er 70 år og skal bo hos meg her, her hvor det er litt studenttilværelse. Hun skal høre på en konsert vi har med skolen, for vi spiller OPERA.(det kommer mer om denne operaen senere, jeg må bare finne ut litt mer om den innviklede handlingen.) Jeg er litt nervøs for at det skal dukke opp noen edderkopper mens hun er her, men jeg skal ta en grundig vask i morgen tenkte jeg.

Jeg har oppdaget fine ting her nede, blandt annet at man kan handle 20 ting på Pennymarket og betale 18 euro. Det er lite penger for så mange varer!

Sykkel er nøkkelen til en bedre hverdag i Tyskland.

Jeg hører også på radio hver morgen, og det høres ut som om alle tyske setninger avsluttes med "sollen werden". Jeg har et håp om at dette radioprosjektet skal gjøre meg ubevisst bedre i tysk...
Jeg får også med meg hvor det er kø i Nord-tyskland, og det er interessante greier, eller, interessante preposisjoner og bysteder.
Og apro pos radio, så har jeg begynt å laste ned nyhets-podcasts fra NRK, og det er herlig å følge med litt. Altså, jeg har jo Morgenbladet som kommer hver uke, men der er det litt tyngre stoff og større debatter enn en nyhetssending på 20 min.

Og, jeg har funnet ut at hvis jeg tar på meg lite klær når jeg jogger så får jeg ikke lyst til å stoppe å jogge. Og, siden jeg har begynt med all denne jogginga har jeg også begynt med en liten siesta. Av og til, bare hvis det passer seg sånn, så tar jeg meg en liten en. (Jeg har nå full forståelse både eldre og spanjolene)


En luring sa en gang;
"Slapp av i skuldrene og ikke bær så tungt på hodet!" Dette prøver jeg på, da.

Innimellom disse tankene så øver jeg.

Joda, det går fint!

Akk!

..her sitter jeg og har så lyst på sjokolade, også finner jeg ut på aftenposten.no at det ligger strandet masse sjokoladekjeks på Lancashire-kysten i England!

rent og pent

I dag har jeg hatt skikkelig vaskedilla, så jeg ikke har mer basilusker å bli syk av. Jeg fant mye interessant.

Da jeg vasket under radiatoren fant jeg den gamle tapeten, og den var veldig fin, synd at de tok bort den. (Men på en annen side, hadde det kansje blitt litt vell mye med mønstertapet i hele rommet.)

Og, jeg fant to stankelbein med spindelvev. Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker å bo på dette rommet, for det er ikke første gang jeg har drept stankelbein her. Jeg har litt edderkoppfobi fordi de er så utforutsigbare, men hadde jeg heldigvis dreperinstinkt i dag.

(Jeg husker en gang jeg og mamma fant en edderkopp, og vi hoppet rundt og turte ikke drepe den, men satte en kopp over den i håp om at pappa skulle finne den. Hihi!)

Men nå er det fritt for edderkopper, hornet er rent og munnstykket kokt, ikke noe støv under radiatoren (fy søren, der var det mye støv), og bogjengen her skal vaske kjøkkenet i kveld.

Rett og slett, nytt år i Gellertsrasse 50.

min nese må snart være tømt...

Jeg lever for tiden i en Boble. Jeg blir stengt inne av snørr og et hode som sier i fra hver gang det pumpes blod. Altså- jeg er skikkelig forkjøla og syk, og har prøvd å lege meg selv med å være hjemme. Men, det er så utrolig kjedelig å bare skulle sove, så jeg har da sett 3.sesong av "Sex and the City" for n'te gang, sett filmen "A night on the Planet", prøvd å øve litt, lest, sovet og drukket litervis med vann og te. Men hei, det er så kjedelig å være syk. Det er så kjedelig at alt koster så mye energi, og at man får torden i hodet når man reiser seg. Men nå har jeg sytet nok, og kanskje det da er på tide å bli frisk. Eller hva? Jo, kom igjen a. Bli frisk!
..for jeg har ikke mer snytepapir igjen.


(bildet er tatt en reindag på vei til Hannover med toget)

Tromsø

Vi kan lage så fancy elektroniske duppeditter vi bare vil, men vi klarer aldri å måle oss med naturen- dens fancy, fantastiske, naturlige duppeditt. Tromsø ligger pakket inn i arktiske fjell og iskaldt vann, og det var for en østlending fantastisk å se at der det var en liten mulighet for å bosette seg- der var det også bebyggelse.
Jeg har ikke sett noe så mennskelig uvennelig som fjellene rundt Tromsøya, og det ble for meg veldig surrealistisk å se Tromsø som en liten klippe i det arktiske landskapet. Det var nakent. Jeg kjente jeg ble veldig stolt av vårt ville land, og da jeg etterpå kjørte tog i Tyskland beskuet jeg byene som poppet opp én etter én i det flate landskapet. I flate Tyskland er byen bygd for å huse menneskene, mens i ville nord-Norge klamrer bebyggelsen seg fast til delen det er mulighet for å bo.
Tromsøfolket var stort sett å finne på de lune kaféene i byen, stort sett i vente på at sola skulle vise seg igjen. Men, sola er sjenert i vinterstid.
Burgeren på Blårock, fisken på Det Norske Fiskekompaniet, Mackøllen og symfoniorkestet speilet seg godt i denne mørke byen- byen med stummende mørke klokka tre på dagen. Jeg prøvde å fange det spesielle lyset og kulden med kameraet, men det var vanskelig å ta bildet av følelsen av hvor fint det var å være i Tromsø.

BERLINOSLOHANNOVER

Berlin, Hannover, Oslo. Jeg vil helst bare skrive om Berlin, men jeg har en føl av at det kommer til å bli mer om at Hannover ikke er som Oslo, og at Oslo er litt som Berlin.
Jeg var to dager i Berlin og bodde hos Runa, en venn av meg som jeg ble kjent med i sommer på Orkester Norden. Runa bor rett ved u-bahnstoppet "Osloer strasse", og jeg tenkte ikke noe mer over dette før vi kom til stasjonen- og stasjonen er et gigantisk stort norskt flagg-lappeteppe! Jeg hadde da akkurat fortalt Runa at jeg gleder meg til å komme hjem til jul, og fortumlet og glad gikk jeg opp fra denne ganske så rød stasjonen.
U-bahn systemet i Berlin er kjempeoversiktelig og med mye informasjon hele veien. Kanskje det er det som preger en hovedstad? At det er opplysning og logiske forbindelser? Hannover er derimot et spindelvev av u-bahnlinjer og man må lete og surre for å finne ut hvilken bane som går hvor, og ikke minst må du da selvfølgelig vite at du ikke må stå rett foran døra, for da lukkes ikke dørene. Men dette må du bare vite, eller du må erfare at det er sånn det er i Hannover. Jaja.
Berlin er også luft og plass. Det er ganske utrolig at det nesten bor fire millioner i denne byen. Å kunne puste på hauptbahnhoff var en unaturlig ting etter å ha kommet fra Hannover- i Hannover er det alltid mange folk under det trange hauptbahnhoff-taket, lørdag eller søndag eller mandag. Det var det jeg visste. Å komme til berlin senket uroen min om at tyskere er rare, det er bare Hannover som er litt spesiel. Selv om det bor like mange folk i Hannover som i Oslo, har Hannover ingen preg av å være en storby. Jeg vet ikke hva det er som er storbypreget, men det virker som om Hannover er ungdoms- og barneløs i forhold til både Oslo og Berlin. Hannover er byen for den godt voksne generasjonen som blir sure når studentene setter seg på ledige plasser etter pausen i konserthuset, generasjonen som gidder å vente på de forferdelig treige trafikklysene, og generasjonen som heldigvis kommer og hører på konserter. Men, folk hører på konserter i Berlin også. Vi stod i kø (helt bokstavelig, rett opp og ned) i en halvtime for å få billett med det fantastiske orkesteret, Berlin filharmonien, og det var to timer før konsertstart. Vanligvis går køen ut døra og rundt huset, og vi var tidlig ute og heldige som slapp regnskuren i nakken. Joda, været i Berlin var vått, og tidligere på dagen hadde Brandenburger Tor gitt meg ly for det sideslengende regnet som plutselig hadde det travelt med å komme seg ned fra himmelen. Jeg og de andre turistene priset oss lykkelige over at de ikke hadde revet hele den gamle bymuren fra 1790.
Det var jeg og guidboka med det klingende navnet "Berlin" som gikk løs på den store, historiefylte, fargerike byen. Å se Berlin på to dager er jo som å bare få spise skalken av en norsk brødskive (tyske brødskiver har ikke skalk, eller de blir skåret så tynt at det ikke er mulig for skalken å overleve). Jeg ruslet rundt og så, kjente på byen, gikk i Friedrichshain og kom plutselig over et market i omgivelser som minnet meg om Grünerløkka, spiste mat og drakk gluewine på julemarkedet foran Schloss Charlottenburg, tok u-bahn og så at nye farger dukket opp for hver stasjon, drakk Mango Lassi på indisk restaurant, så murbiter av verdenshistorien, drakk knall grønn Berlinerpils og så mange uteliggere og alkoholikere. Det var rart å være i byen som var et av knutepunkene i krigen og krigene som var i vårt århundre, at jeg selv er eldre enn Berlinmurens fall. Jeg stod der og prøvde å ta et fint bilde av regndråpene som gråt nedover murpussen på "Holocaust- Denkmal" og tenkte i mitt stille sinn at jeg gleder meg veldig til å komme hjem til min egen lille storby.