WAGNERTUBADRØMMER (nr.1)

Hvorfor kan ikke livet bare fylles med én huskelapp, bare seg selv å forholde seg til, én prøveplan, ett instrument, én lyst, ett språk, ett klesplagg, søvn og mat?

Tonene i tuben min stemmer foreløpig ikke med tonene i pianoet.


Dette er en wagnertuba. Kom og hør Bruckners 9. symfoni på Hochschule für Musik und Theater, Hannover.

may laif in a nøttschell...

..Det er litt kaos og mye papirer og på tysk og vanskelig og teite åpningstider og vanskelig å få tak i personer, men målet er at det skal bli ordnings før fredag!

Over Vidden og ned igjen

Vi la i vei, jeg med to nye krater i kjeven etter å ha dradd ut to visdommer, og Elise med oppadgående form etter å ha vært syk.

..Vi lister oss så stilt på tå, når vi skal ut å røve...

Bergen by var våt, men sola viste oss vei, viste oss veien gjennom trappene og sikksakkene opp mot Fløyen. Det var oppover, oppover, oppover, og da vi var på toppen av Fløyen var vi lykkelig uvitende om at vi var en syvendedel på vei. (Om en tur regnes i timer.)
Det var en hard start. Fløyen ligger 320 m over havet, og vi startet på null. Fløyen levde, barn og folk, og vi delte Appelsinen.
Vi trasket videre oppover Fløyfjellet med sikte mot Ulriken, og det var så fint. Det var så nydelig, sola som skinte gjennom trærne, følelsen av å være på tur. Beina som tråkket og hjertet som pumpet. Man skal kjenne at man lever!

Overraskende nok gikk veien i en helt motsatt retning av Ulriken. Det var her vi begynte å ane, at det var en lang tur... Landskapet åpnet seg, og tregrensa kom til syne. Vi var virkelig på vei mot løypa Vidden.
I det høye fjellandskapet var det så fint å se ned mot vannet og havet, de begge så uendelige. Vi møtte på en staut fjellkar og måtte spørre om dette var riktige vei mot Ulrikken, og ja, det var det jo, men det var ganske så langt til Ulriken og vi hadde alt for hvite joggesko for å gå i så sølete terreng.
Sølete var det enda ikke, men steinete var det. Vi trasket og gikk og fortjente Matpakka.
Jeg kommenterte at landskapet så okkupert ut. Elise var ikke helt enig. Selv om tyskerbunkere fortsatt stod igjen her og der, var det vel ikke okkupert? Neivel, kuppert da.

...Oh, Boogie, boogie, woogie...

Det var bare å bøye seg ned og fylle opp flaska med friskt fjellvann, før vi tok fatt oppover og bortover veien med vardene. Helt folketomt var det ikke, men byens larm var virkelig langt borte. Et par Anorakkfolk kom frem, familiefolket likeså. Vi så ned på byen, men følte eller hørte den ikke. Vi var på vidden, vi to med sekken og beina og ja, det begynte å bli våtere. Vi så ut mot regnet i Nordsjøen, ned i bakken og bort i høstfargene.

...vi listet oss så stilt på tå, og gikk og gikk og gikk og..

Da vi kom frem til Ulriken (642 m) var vi glade. Elise hadde et strålende forslag om at vi skulle ta en MacGyver, og bruke beltet mitt til å fire oss nedover taubanen fra Ulriken og ned til Haukland. He he, da hadde vi jo bare landet rett der nede på Akutten!

Det var festlig at vi ikke var ferdige med turen selv om vi hadde nådd Ulriken, og det skulle ikke være greit å gå ned til bysuset igjen. Jeg var så sliten at jeg så dobbelt, knærne skalv og veien var merket "Sykkelsti". Gærne syklister, det gikk jo nesten 90 grader rett ned. Boh. Her hadde den staute fjellkaren rett, her var det sølete, og mamma, hvordan skal jeg vaske mine hvite joggesko?
Da vi kom ned spiste vi BIFF. Vi hadde fortjent det, etter en dag og litt til i fjellet.

Tanker fra flateland

Det lukter våt asfalt der ute, og her inne er det rent og pent. Det rene tøyet henger til tørk, og p2's Ukeslutt surrer ut fra høytaleren her. Det er søndag.

Jeg kan fortsatt kjenne den gode følelsen av å ha gått i oppover- og nedoverbakke på tur, på øya Askøy ved Bergen. Jeg kan fortsatt kjenne den friske, norske lufta rive i lungene.
Da jeg kom tilbake til Hannover gikk lufta ut av meg. Hvorfor skal jeg studere her? Så hadde jeg horntime, og da skjønte jeg alt. Jeg er her fordi det i denne byen finnes en grisegod hornist, Markus Maskuniitty, som er professor på høyskolen her. I morgen er det prøvespill, og da er det opp til han om jeg skal være her nok ett år. Men, det er opp til meg å spille så bra jeg kan. Livet er jaggu spennende!

Om mammaer og sånt

Mammaer er så bra , for når det er en mamma til stedet så er man datter. Og datter vet jeg jo hvordan jeg skal være, det er jo bare si "Nå er jeg sulten" også mater mamma meg. Eller, betaler i hvert fall.
Jeg mamma på besøk i helga, og det har resultert i nye frotéhåndkler, full mage med masse god mat, gode samtaler over prosecco, øl og vin, slitne bein etter mye spasering, og kjøleskapet fylt opp med melkesjokolade, firkløver, helnøtt og fruknøtt. "Måtte jo ta med meg alle typene", sa mamma.
(Nå er det bare helnøtt og melkesjokoladen igjen)
Uten at jeg skal skylde på mamma, så har jeg blitt solbrent. Vi fant nemlig en fin park her nede, rådhusparken, og dit dro jeg i dag også og la meg ned og tok en liten siesta. Jeg glemte å smøre meg på magen, så nå er den rosa. Noen sier at man kan forandre seg, noen sier at det ikke går an, men jeg VIL bli flinkere til å IKKE bli solbrent. Og- jeg tror man kan forandre seg til en hvis grad hvis man får riktig miljø til å gjøre det. Her i Tyskland er alle bleike for de er forsiktige med huden sin, så jeg tok en liten spansk en ved å svi magen. Lena som jeg bor med sier at Quark visstnok skal være bra for solbrenthet, men det blir kanskje i overkant tysk. Nå skjønner jeg hvorfor de ikke solbrenner seg, hvis de må smøre seg inn i quark etterpå.
Bildet over er fra dyrehagen her i Hannover, to forvirra struts.

Vi er poteter

...som kokes med lokk! Det er så varmt i Hannover og ikke noe hav. Bare innsjøen "Mach See" som Hitler fikk gravd ut, og sanden ble brukt til Autobahn. Ingen bading, bare koking på full guffe. Vi smelter!
Åååå, sjøen, havet, måkene, saltet....

Om å låne

Jeg gjør mine filosofiske beretninger her i Hannover, og denne gangen går det ut på følelsen jeg har av å rett og slett være.
Jeg har nå flyttet til en kjempefin leilighet og har en tysk, snill Mitbewohner. Jeg har ikke lyst til å være på lån i Tyskland, jeg har lyst til å være her helt på ekte, og være til stedet.

Norge og Oslo skriker og skråler i mitt hjerte, men det hjelper ikke stort å ha et mer insnevra liv her i Tyskland- jeg får bare da lyst til å komme mer hjem.
Involvere seg. Skal man involvere seg i noe man uansett bare skal låne? Jeg har jo reparert sykkelen som jeg låner, så jeg føler jo at den er litt min. Jeg vasker rommet mitt og føler at rommet er mitt.
Man kan jo tenke på scenarioet om at vi bare er på lån her på jorden, at vi må passe på å ikke forsøple, forurense eller gjøre ugang når vi først er her.

17.mai

Jeg elsker 17.mai!

Men i år ropte jeg ikke en eneste gang Hurra og så ikke et eneste barn med norskt flagg og nypussede lakksko.
Jeg stod opp og kledde på meg vanlige klær, så hurtig bort på kjolen i skapet, men trakk slutningen om at det ville vært rart å pynte seg på en helt vanlig dag- i Tyskland. Jeg kjente det boblet litt, denne boblinga som hører 17.mai til. Så bar det på en øvelse for å spille Shostakovitsj 15. symfoni med et sammensatt orkester fra høyskolen, og jeg sa til alle jeg så at i dag, I Dag Er Det Norges Nasjonaldag. De lurte på hva man gjorde på nasjonaldagen, og da svarte jeg muntert at alle barna går i paradetog, blåseorkester spiller, man pynter seg med nasjonaldrakt eller finstas, man drikker øl ganske tidlig på dagen, man veiver med norskt flagg og roper Hurra, man spiser kake, is og pølse, og man fester på kvelden.
Etter øvelsen gikk vi norske og fant lunsj. Det var litt fullt av folk overalt, for det var i Hannover "Musikktag". Vi skulle selv også spille konsert på kvelden, et innslag til denne dagen med musikk overalt i byen fra 11- 23.
Etter lunsj spiste vi is. Stor is, på en gigantisk isrestaurant midt i byen. Det var ganske fullt der og. På kvelden hadde vi på oss fine klær, spilte konsert og gikk ut og spiste på kvelden. Så var det fest.
Hei, det høres jo faktisk litt ut som 17.mai?


Men det var det ikke.
Kanskje er 17.mai den ene dagen i året hvor nordmenn gjør litt som tyskerne. Det kan jo sammenlignes, med all denne pølsespisingen, kakespisingen og isspisingen? Tro meg, vi driver med 17.mai aktiviteter her nede, bare se på dette eksempelet:

På 15.mai spurte jeg Daniel, "hva har du gjort i dag?". Daniel svarte at han hadde blant annet "spist kake". På 13., 14., 15. og 16. mai spurte jeg Ingebjørg hva hun hadde gjort, og da svarte hun at hun blant annet hadde "spist is".

Til daglig står pølsemannen på hjørnet her i byen og selger pølse.

Jeg elsker 17.mai. Jeg elsker å stå på slottsplassen klokka 10 og synge "Ja vi elsker" før toget starter. Så kommer de, alle barna med flagg og fine farger og roper "Hurra" av hjertens lyst.
Men hvor er barna i denne byen?
Vi har den ene dagen i Norge, denne ene dagen hvor vi ikke skal ha så mye mål og mening med dagen. Dagen skal bare fylles opp med brus og kake og fest!
Det er spesielt med stemninga i Oslo og sikkert i alle andre byer på 17.mai, alle er så fine i klærne, og vi har alle pyntet oss for oss selv. For landet!
Tyskerne er flinke til å ha sånne dager som vi har én dag i året- hele tiden. Det kan høres ut som om hver dag er en fest, hahaha.
Vi har forskjellige tradisjoner, men jeg må si, det er jo ganske spesielt med 17. mai i Norge, alle flaggene, alle korpsene, alle folkene og alle smilene og all vimsingen.
Hvis jeg er i Tyskland neste 17.mai må jeg komme meg til Berlin eller noe i nærheten- bare for å få sagt litt hurra og få ut litt av boblene i kroppen som kommer denne dagen.

Hurra!
(Et tre år gammelt bilde av en lite fornøyd og en ganske fornøyd russ hihihi)

Verden i en kringle

Tyskern passer på, og sier "Ohne Licht" idet du farer forbi med sykkel- uten lys.

Kinesern beholder gammel mat på kjøkkenet i over to år, og det liker fluene kjempegodt.

Finnene er stenansikter og holder en totimers konsert uten å si et ord.

Italienern tar meg i hånda på at han vil flytte inn, men så vil ikke italienern flytte inn allikevel.

Spanjolen snakker mye og fort.

Koreanern har også fått bollemage etter å ha vært i Tyskland i to uker.

Nordmannen leker med tyskere og lærer seg tysk.

Puls?

Fra et tungt blogginnlegg og tilbake til her jeg er, nemlig Hannover. Hannover. HahahaHannover. Har jeg skrevet om Hannover før? Ja, det har jeg vel, men denne byen i hjertet av Tyskland altså...

Som nykommer i byen skjønte jeg ikke hvordan tyskerne ikke gikk på hverandre på den fulle togstasjonen, for alle går jo rett frem?

Svaret er rett og slett at hvis du selv også målbevist går rett frem, så krasjer du ikke. Altså- ingen norsk "hvilken side skal vi gå til-oj,-der valgte vi samme side-oj, der krasjet vi faktisk". Fjoh, jeg føler meg allerede litt integrert.

Så er det dette med byen og fredag kveld. Vanlige byer har som regel en høyere puls på fredags kvelden, men her, hvor er pulsen? Hvor er de unge?
Kanskje de andre unge er som oss unge, zu Hause, og kokkelerer og har fest bak lukkede dører.