Om å låne

Jeg gjør mine filosofiske beretninger her i Hannover, og denne gangen går det ut på følelsen jeg har av å rett og slett være.
Jeg har nå flyttet til en kjempefin leilighet og har en tysk, snill Mitbewohner. Jeg har ikke lyst til å være på lån i Tyskland, jeg har lyst til å være her helt på ekte, og være til stedet.

Norge og Oslo skriker og skråler i mitt hjerte, men det hjelper ikke stort å ha et mer insnevra liv her i Tyskland- jeg får bare da lyst til å komme mer hjem.
Involvere seg. Skal man involvere seg i noe man uansett bare skal låne? Jeg har jo reparert sykkelen som jeg låner, så jeg føler jo at den er litt min. Jeg vasker rommet mitt og føler at rommet er mitt.
Man kan jo tenke på scenarioet om at vi bare er på lån her på jorden, at vi må passe på å ikke forsøple, forurense eller gjøre ugang når vi først er her.

17.mai

Jeg elsker 17.mai!

Men i år ropte jeg ikke en eneste gang Hurra og så ikke et eneste barn med norskt flagg og nypussede lakksko.
Jeg stod opp og kledde på meg vanlige klær, så hurtig bort på kjolen i skapet, men trakk slutningen om at det ville vært rart å pynte seg på en helt vanlig dag- i Tyskland. Jeg kjente det boblet litt, denne boblinga som hører 17.mai til. Så bar det på en øvelse for å spille Shostakovitsj 15. symfoni med et sammensatt orkester fra høyskolen, og jeg sa til alle jeg så at i dag, I Dag Er Det Norges Nasjonaldag. De lurte på hva man gjorde på nasjonaldagen, og da svarte jeg muntert at alle barna går i paradetog, blåseorkester spiller, man pynter seg med nasjonaldrakt eller finstas, man drikker øl ganske tidlig på dagen, man veiver med norskt flagg og roper Hurra, man spiser kake, is og pølse, og man fester på kvelden.
Etter øvelsen gikk vi norske og fant lunsj. Det var litt fullt av folk overalt, for det var i Hannover "Musikktag". Vi skulle selv også spille konsert på kvelden, et innslag til denne dagen med musikk overalt i byen fra 11- 23.
Etter lunsj spiste vi is. Stor is, på en gigantisk isrestaurant midt i byen. Det var ganske fullt der og. På kvelden hadde vi på oss fine klær, spilte konsert og gikk ut og spiste på kvelden. Så var det fest.
Hei, det høres jo faktisk litt ut som 17.mai?


Men det var det ikke.
Kanskje er 17.mai den ene dagen i året hvor nordmenn gjør litt som tyskerne. Det kan jo sammenlignes, med all denne pølsespisingen, kakespisingen og isspisingen? Tro meg, vi driver med 17.mai aktiviteter her nede, bare se på dette eksempelet:

På 15.mai spurte jeg Daniel, "hva har du gjort i dag?". Daniel svarte at han hadde blant annet "spist kake". På 13., 14., 15. og 16. mai spurte jeg Ingebjørg hva hun hadde gjort, og da svarte hun at hun blant annet hadde "spist is".

Til daglig står pølsemannen på hjørnet her i byen og selger pølse.

Jeg elsker 17.mai. Jeg elsker å stå på slottsplassen klokka 10 og synge "Ja vi elsker" før toget starter. Så kommer de, alle barna med flagg og fine farger og roper "Hurra" av hjertens lyst.
Men hvor er barna i denne byen?
Vi har den ene dagen i Norge, denne ene dagen hvor vi ikke skal ha så mye mål og mening med dagen. Dagen skal bare fylles opp med brus og kake og fest!
Det er spesielt med stemninga i Oslo og sikkert i alle andre byer på 17.mai, alle er så fine i klærne, og vi har alle pyntet oss for oss selv. For landet!
Tyskerne er flinke til å ha sånne dager som vi har én dag i året- hele tiden. Det kan høres ut som om hver dag er en fest, hahaha.
Vi har forskjellige tradisjoner, men jeg må si, det er jo ganske spesielt med 17. mai i Norge, alle flaggene, alle korpsene, alle folkene og alle smilene og all vimsingen.
Hvis jeg er i Tyskland neste 17.mai må jeg komme meg til Berlin eller noe i nærheten- bare for å få sagt litt hurra og få ut litt av boblene i kroppen som kommer denne dagen.

Hurra!
(Et tre år gammelt bilde av en lite fornøyd og en ganske fornøyd russ hihihi)

Verden i en kringle

Tyskern passer på, og sier "Ohne Licht" idet du farer forbi med sykkel- uten lys.

Kinesern beholder gammel mat på kjøkkenet i over to år, og det liker fluene kjempegodt.

Finnene er stenansikter og holder en totimers konsert uten å si et ord.

Italienern tar meg i hånda på at han vil flytte inn, men så vil ikke italienern flytte inn allikevel.

Spanjolen snakker mye og fort.

Koreanern har også fått bollemage etter å ha vært i Tyskland i to uker.

Nordmannen leker med tyskere og lærer seg tysk.

Puls?

Fra et tungt blogginnlegg og tilbake til her jeg er, nemlig Hannover. Hannover. HahahaHannover. Har jeg skrevet om Hannover før? Ja, det har jeg vel, men denne byen i hjertet av Tyskland altså...

Som nykommer i byen skjønte jeg ikke hvordan tyskerne ikke gikk på hverandre på den fulle togstasjonen, for alle går jo rett frem?

Svaret er rett og slett at hvis du selv også målbevist går rett frem, så krasjer du ikke. Altså- ingen norsk "hvilken side skal vi gå til-oj,-der valgte vi samme side-oj, der krasjet vi faktisk". Fjoh, jeg føler meg allerede litt integrert.

Så er det dette med byen og fredag kveld. Vanlige byer har som regel en høyere puls på fredags kvelden, men her, hvor er pulsen? Hvor er de unge?
Kanskje de andre unge er som oss unge, zu Hause, og kokkelerer og har fest bak lukkede dører.

Det er helt sant!

Kjære deg.

Du har som alle andre vokst opp som et uvitende barn, lært deg dagenes første sannheter. Du har som barn opplevd hvordan din verden er, hva som er riktig og hva som er galt. Men vet du, at du ikke trenger å hate? At ditt hat er en sannhet som ikke jeg tror på?

Jeg skjønner ikke hvorfor du tror på det selv, men for at jeg kan forstå deg er jeg nødt til å lære hvordan du har blitt deg og hvem og hva som har formet deg.
Da du var ung- havnet du i feil miljø? Er det tilfeldig, kunne det like gjerne vært meg? Miljøet rundt deg må ha vært forferdelig usunt, du som ble så slem. Eller ble du født sånn? Ble du født slem?


Kan du tro på mine sannheter? Jeg tror nesten ikke på de selv. Kanskje vi bare kan bytte? Bytte sannheter? Jeg fant mine sannheter for lenge siden, og begynte å tro på de fordi de ble mer og mer sanne. Var det sånn med deg også? Jøss. Hvordan fikk du lov til å være slem? Du mener du ikke ER slem? Men skjønner du at du i mine øyne er slem? Ikke det nei.

Da lurer jeg på en ting. Jeg lurer på hvordan jeg kan få deg til å tro på MIN sannhet.

Se rundt deg. Hva ser du? Det var det jeg visste. Du ser ikke det samme som meg. Kanskje fordi vi ikke snakker samme språk? Fordi vi ikke spiser samme mat? Fordi vi har gått på forskjellig skole?
Vi er begge blitt store nok til å overbevise hverandre om at våre egne sannheter er de eneste sanne. Vanskelig? Ja. Men har du lagt merke til at det skjer hele tiden? At folk vil at du skal tro på deres sannheter? Hadde du vært et barn hadde det vært lettere, da kunne jeg lurt deg!

Jeg kan fortelle deg at jeg selv syns jeg har vært heldig og truffet på de søte og snille sannhetene. Men tenk- livet hadde vært annerledes om jeg trodde på noen andre sannheter.
Du da? Føler du deg heldig?

Om man kan snakke om sannheter som en familie, så er ikke vi nære slekninger. For jeg ser dine sannheter med avsky- ikke med likgyldighet. Og det er i motsetningene det er mulig å se det klare bildet, at ja, vi har samme tippoldemor og tippoldefar, men derifra ble veiene trått forskjellig.

Kjære deg, du som ikke er som meg. Vi kan lage en sannhet sammen. Men da må vi vel slette fortiden?



Det mennesket frykter mest er den absolutte sannheten" -Bud Bayer



Jeg syns det er interessant med sannheter. Om det er store eller små, så finnes det så mange forskjellige.
Det finnes f.eks. forskjellige sannheter om hvordan man skal spille horn, hvordan man skal spise, hvordan man skal stå oppreist, hva som kan være galt om man har vondt i magen.
Det som er vanskelig med sannheter er at man ikke tror på det før det er sant for seg selv. Men, i leting etter den riktige sannheten om hvordan jeg skal spille horn, så leser jeg for tiden Fedon Lindberg. Han har fine sannheter om mat. (Det er helt sant!)

Hva tror du på for tiden?

Å faste

Jeg har fastet i tre dager, og spiste mitt forrige måltid onsdag kveld. I dag er det lørdag, og jeg har i mellomtiden bare drukket vann.

Det har vært interessant å faste, og jeg har lært nye ting om min kropp. Jeg har fastet fordi jeg ville renske kroppen og ta avstand til mat, mat som er en stor del av hverdagen min. Jeg legger opp dagen etter når og hva jeg skal spise, og gleder meg over mat. Jeg gleder meg virkelig over mat, jeg elsker mat. Men for å få et litt perspektiv på spisingen min følte jeg at den eneste måten å gjøre det på var å faste.
Jeg har aldri i mitt liv fastet før, og har ikke visst så mye om det. Før jeg fastet forberedte jeg meg, og spiste kontrollert og litt mindre enn vanlig for å venne kroppen min til den nye situasjonen ved å ikke få påfyll i magen.
Å faste er noe som tradisjonelt har blitt gjort over lang tid, og jeg har i hovedsak følt denne artiklen http://www.yogasenteret.no/Artikler/artikkel.php?article_id=105 som en slags veileder.
Det sies at det er sunt å faste av og til, og det tror jeg på. Men, det har vært tungt. Jeg har vært sulten og sliten og det har krevt utrolig mye energi å øve og f.eks å gå opp trapper. Jeg har øvd kortere økter enn vanlig og har måttet legge meg ned på gulvet for å hvile, men det har vært utrolig konsentrert øving. Jeg har følt det som at kroppen kjennes sliten men at hodet har vært veldig klart. Jeg har hatt rolige dager og lyttet på mye musikk, hørt Mahlersymfonier og Shostakovisj klaverkonserter, lest i "Ulysses", hørt på tysk radio og gått turer. Det groveste som har skjedd har vært at jeg mistet litt mer hår til hårbørsten og at jeg skalv på hånden da jeg skulle smøre hornet. Det føltes litt som dagen derpå når man har vært ute og festet litt for mye dagen før.
Jeg har trodd at jeg blir sur og grinete av å ikke spise, men det har ikke vært tilfellet når jeg har fastet. Jeg har av og til følt meg helt topp, men også av og til følt meg sulten og lei og sliten. Det er nok ikke så rart siden jeg ikke har gitt kroppen noe energi eller sukker.. Jeg har vært veldig mentalt forbredt på å faste, så jeg tror det er derfor jeg har klart å faktisk ikke spise på tre dager.

Nå herjer stormen "Emma" utenfor vinduet mitt, og jeg våknet i natt klokka fem av at det lynet og tordnet utenfor vinduet mitt. Jeg gleder meg til å drikke grønnsaksjuice i morgen og til jeg kan trykke på sjokoladeautomaten på skolen min og velge ut min favoritt, Ritter Sport "Knusper-flakes". Æsj, jeg trodde virkelig at noe heltmodig skulle skje med min appetitt, men den er der fortsatt. Apetitten på god mat og sjokolade. Mmmm.

KVELD
Noen kvelder er så verdt å ta vare på, når man kommer i den rette stemningen og kan sitte for evig og skrive eller lese og merke at man koser seg. Når ingenting kan få deg til å flytte deg fra der du er, akkurat nå. Akkurat nå er jeg her, jeg har selskap av Stan Getz og der borte står lysene. Er de ikke fine?

Dynamikk

Toget og jeg farer forbi i høy hastighet ,forbi vindmøllene som står helt stille og jobber med sin egen sak,forbi de stumme jordene.
Sola ser oss og prøver å fange oss gjennom rutene og jeg legger hodet inntill og kjenner varmen, varmen fra sola høyt der oppe som ser Lille meg i det hurtige toget.
Vi farer forbi den dynamiske byen, forbi kryssene med bilene som tar hensyn til hverandre og gir hverandre plass i lyskrysset, forbi menneskene som er en del av dynamikken, som tilpasser seg lyskrysset ved å stole blindt på den grønne og røde mannen.
Bygningene står stille og rommer alt det dynamiske, som en maurtue på en solskinnsdag. Jeg er inne i en dynamisk hurtiggåend maurtue med stille, tyske maur, på vei fra by til by. Det er flatt og der står en kirke. Og der står enda en kirke. Og her er det plutselig en ny by. Her bor det mennesker, mennesker som vet at de er én av 80 millioner. Det er noe som mangler i mitt togvindu. Det er noe solen savner å skinne på.
Ut av vinuet er ingen natur. Ingen villhet, bakkar og berg eller råskap. Bare det skapte, menneskeskapte, polerte landskapet. Det farer fort forbi togvinduet, allemanns-ingenmannsland.

Hvordan går det?

I går var det sol og på søndag var det sol og da var det så varmt at jeg kunne skrelle klementin på benk og kjenne at sola så meg, og i dag er det tåkete og kaldt og jeg gjemmer hendene mine i ullvanter.

Ellers i Hannover venter jeg besøk fra en eldre dame fra Kiel som skal komme og bo her en natt. Det er stilig, hun er 70 år og skal bo hos meg her, her hvor det er litt studenttilværelse. Hun skal høre på en konsert vi har med skolen, for vi spiller OPERA.(det kommer mer om denne operaen senere, jeg må bare finne ut litt mer om den innviklede handlingen.) Jeg er litt nervøs for at det skal dukke opp noen edderkopper mens hun er her, men jeg skal ta en grundig vask i morgen tenkte jeg.

Jeg har oppdaget fine ting her nede, blandt annet at man kan handle 20 ting på Pennymarket og betale 18 euro. Det er lite penger for så mange varer!

Sykkel er nøkkelen til en bedre hverdag i Tyskland.

Jeg hører også på radio hver morgen, og det høres ut som om alle tyske setninger avsluttes med "sollen werden". Jeg har et håp om at dette radioprosjektet skal gjøre meg ubevisst bedre i tysk...
Jeg får også med meg hvor det er kø i Nord-tyskland, og det er interessante greier, eller, interessante preposisjoner og bysteder.
Og apro pos radio, så har jeg begynt å laste ned nyhets-podcasts fra NRK, og det er herlig å følge med litt. Altså, jeg har jo Morgenbladet som kommer hver uke, men der er det litt tyngre stoff og større debatter enn en nyhetssending på 20 min.

Og, jeg har funnet ut at hvis jeg tar på meg lite klær når jeg jogger så får jeg ikke lyst til å stoppe å jogge. Og, siden jeg har begynt med all denne jogginga har jeg også begynt med en liten siesta. Av og til, bare hvis det passer seg sånn, så tar jeg meg en liten en. (Jeg har nå full forståelse både eldre og spanjolene)


En luring sa en gang;
"Slapp av i skuldrene og ikke bær så tungt på hodet!" Dette prøver jeg på, da.

Innimellom disse tankene så øver jeg.

Joda, det går fint!

Akk!

..her sitter jeg og har så lyst på sjokolade, også finner jeg ut på aftenposten.no at det ligger strandet masse sjokoladekjeks på Lancashire-kysten i England!